Det var tidlig på våren. Noen reisende satt i et hyggelig lite hotell i en landsby i Sveits. De hadde utsikt til de mektige Alper. De planla å bestige den nærmeste fjelltoppen. Hotellverten som hørte på, ristet på hodet og sa:
– Umulig er det ikke, men det er en farlig årstid, for plutselig kan det komme snøstormer som kan gjøre det svært vanskelig å finne fram, og man kan falle ned i en av de mange issprekkene.
De reisende ble betenkte, men sendte bud etter de to beste førerne i byen, som mot god betaling ville vise veien.
Neste dag opprant strålende. Førerne innfant seg med tau, spader og hunder, og i glad og opprømt stemning dro følget av sted. Det var en herlig vandring.
De nådde snøgrensen, men luften begynte å bli disig.
– Skal vi vende om? Det blir ikke mye å se der oppe, sa den eldste av førerne.
– Å, toppen ligger klar, mente en av de reisende.
– Det ville være synd om vi skulle ha gått så langt forgjeves.
Da kom det plutselig kraftige vindkast, og før de visste ordet av det, var de inne i en forrykende snøstorm.
Det kom en usigelig angst over dem alle. Skulle de dø nå? I et fremmed land, borte fra sine? Og hva kom etter døden? De stanset, og den eldste føreren sa:
– Om ikke Herren gjør et under, må vi dø. I angst ble hender foldet, og gjennom den hvinende stormen lød det fra en av de reisende:
– Fader Vår, du som er i himmelen…
Da kommer det et rop fra den eldste føreren:
– Der! Et kors! Vinden var stilnet et lite øyeblikk, så de kunne se noen skritt framover.
– Korset, ja korset! ropte nå også den andre føreren.
I alpene finnes det ofte små enkle trekors som veivisere ved randen av en avgrunn og på toppene. De arbeidet seg fram i retning av korset og slo sine armer om det.
Da la stormen seg like hurtig som den var kommet. Tåken vek unna, og gjennom de drivende skyene brøt solstrålene fram og la en forunderlig glans over korset.
De var reddet. Alle som én falt på kne i takk og tilbedelse, og en av deltakerne utbrøt:
– O, du Guds Lam, som bærer verdens synd.
Fra «300 fortellinger»