«For det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.» 1Kor 1:30
Blant forskriftene for å nyte påskelammet i den gamle pakt var også den, at det skulle etes helt og ikke noe av det levnes til neste morgen. Hvis noe ble til overs, måtte det brennes opp. Legg merke til denne forskrift! Lammet skulle etes helt. Forstår du? Skjønner du hva Herren vil si deg med dette? Av Kristus kan du ikke bare ta imot det som du selv synes om. Du må ta imot ham helt og fullt slik som han er gitt deg av Gud til visdom og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Det nytter ikke å velge ut noe selv, tenke eller bestemme noe selv om vegen til frelse. Den er allerede forelagt oss av Gud. Du har bare å høre og lyde. Den som ikke vil holde påske, får la det være. Men den som vil, skal gjøre det slik som det er foreskrevet – og Lammet må ikke deles, det må etes helt.
Noen river Lammet i stykker slik at de tar Kristus bare til visdom, som en profet, og nyter hans herlige lære. Men – så ikke noe mer! De har ingen trang til å eie ham selv. De er ikke i nød for sin synd, slik at de har bruk for hans forsoning til rettferdighet. De trenger ham ikke som yppersteprest. Heller ikke får han lov til å bli deres konge og herske over dem til helliggjørelse og forløsning. Dette er slike som filosoferer over kristendommen og har alt bare i hodet, i klare læresetninger og i kunnskap, men de anvender det aldri på seg selv, sitt eget hjerte og liv. Se, hvor skrekkelig de driver gjøn med Den Hellige! Det er til slike forstandskristne som bare studerer kristendommen, Herren engang skal si: «Hadde dere vært blinde, hadde dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere: Vi ser. Derfor er dere fremdeles skyldige».
Andre tar Kristus bare til eksempel og helliggjørelse og mener at han skal bli vår rettferdighet på den måten. Disse vil ha Kristus bare til konge. De gjør bare vesen av å følge ham etter, av det som de selv skal gjøre og bli, sin ydmykhet, bønn og forsakelse. Og på den måten ser de ut som de var de alvorligste kristne. Men under alt dette skjuler det seg en dyp og fastgrodd innbilning om verdien av deres gudsfrykt. Derfor blir de aldri riktig elendige og fortapte syndere, som finner sitt liv og sin trøst bare i Kristi forsoningsblod. Men selv om de bekjenner troens lære nokså rett etter forstanden, er deres hjerte opptatt av det som de selv gjør og skal gjøre. Derfor er dette også «sangen i deres munn», det første og det siste for dem – ikke den sangen som synges av de salige på Sion om Lammet som er slaktet og har kjøpt oss til Gud med sitt blod. De synger om Lammet som var vårt forbilde og har herliggjort oss ved sin Ånd. Det viser at hjertets egentlige skatt og trøst er det som er virket hos dem, ikke det som Lammet selv med sitt blod har skaffet oss.
Og hva skal vi si om det? Jo, vi må si: Det er vel og bra med dette alvor og denne gudsfrykt; men grunnskaden er at det ikke går litt dypere, slik at de føler seg til skamme i alt dette og blir hjelpeløse og fortapte syndere, som lærer at alt dette er usseldom i Guds øyne. For hans øyne gjelder bare Lammet som er slaktet og har kjøpt oss til Gud med sitt blod.
For det tredje er det også noen som nok vil ha Kristus til forsoning, men ikke til helliggjørelse. Dette er disse kjødelige medvandrere i de kristnes lille flokk. De synes godt om å høre at ingen synd fordømmer oss og at ingen gode gjerninger gjør oss salige. Men de vil ikke høre om å døde det gamle menneske og om å følge Kristus etter. Da knurrer og klager de over at denne læren er slik at loven tynger ned samvittigheten deres. «De tar», som Martin Luther sier, «bare skinnet av evangeliet». De kan tale meget om nåden og troen. Men når de går i sin daglige gjerning, er det ingen ånd hos dem som frykter Herren. Da lever de ganske fritt i sine synder og i sin urettferdighet. De er grener på Kristus som ikke bærer frukt og ikke lar seg rense, bøye og kviste. De vokser vilt slik de helst vil selv. Kristus er ingen rettesnor for dem. Hva skal vi si til dem? Jo, det er godt med deres iver for evangeliet og samvittighetens frihet. Men hvorfor hater de tukt og talen om frukt? Er ikke også formaningens ord gitt oss av Kristus og apostlene? Den hele Skrift er innblåst av Gud, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske må være fullkomment, dyktiggjort til all god gjerning.
Hør! Lammet må ikke deles! Det må etes helt. Alle disse feiler på den måten at de tenker mer enn de hører. De gir ikke nøye akt på Ordet. Merk derfor: Lammet skal etes helt!
Husandaktsboken, Lunde forlag