Flere i menigheten mislikte båtbygger Lyngeids vitnesbyrd om at Jesus sto utenfor og banket. Pastor Bjørnås inviterte Ling til å ha vekkelsesmøter. Mange bestemte seg for å bli kristne. Men flere unge erfarte at en håndsopprekning ikke var nok. I sin sjelenød kom de til båtbyggeriet og Lyngeid for å søke hjelp. Red.
Lings virke hadde vakt atskillig røre i byen. På disse snaut fjorten dagene var storartede resultater oppnådd. Temmelig mange bekjente å ha fått det godt med Gud. Kirken var sprengfull hver kveld. Alle menighetens krefter var satt inn. Ling var mann for å oppgløde dem – og bruke dem. Det var ikke tale om at noen var trette, enda møtene ble sene.
Bjørnås var i strålende humør. Han følte ikke spor av misunnelse over denne mannen, som tok menigheten og byen med storm. Tvert imot. Dette her betydde jo en storartet tilvekst til menigheten. Han måtte jo være glad! Han var alt i full sving med å organisere de nye troppene. Han puttet dem fort vekk inn her og der. Og var det ikke plass for dem, la han hodet i bløt for å lage nye
grupper og arbeidsgrener. Det gjaldt å bevare de unge ved arbeid. De måtte interesseres, ellers drev de av igjen – iallfall til andre kristelige organisasjoner.
Det gikk strykende med det økonomiske. Kollektene var rikelige. Jo, Mobekk hadde nok hatt rett. Det ble en opplagt forretning, hvis en torde snakke om forretning i denne forbindelse.
Og Mobekk selv var en kjernekar! Sist søndag ettermiddag hadde han stukket fram en femtilapp til ham, Bjørnås, mens han sto i en klynge av menighetslemmer. Han hadde sett så sjenert ut, stakkar, da han sa:
– Se her, Bjørnås! Ta denne bagatellen og besørg den videre. Jeg glemte dessverre kollektskjerven i formiddag.
Jo, det var gildt for en leder å se den kristelige samfunnsfølelse de alle var besjelet av – eller nesten alle.
Det var riktignok et par mørke punkter. Først Lyngeid. Ja, hva skulle en egentlig gjøre med en slik vrangpeis. De hadde drøftet det i styret. Men der viste det andre punktet seg.
Det var postfullmektig Klas Bakke. En kunne ergre seg grønn over Bakke! Den kunnskapsrike, rolige, solide mannen var under innflytelse av en slik person som denne båtbyggeren. Nå ja, det var vel ikke bare det, for Bakke hadde en kone som var… Ja, hun var saktens grei nok. Men så fryktelig gammeldags da! Ungdommen var så lei henne at det var en gru. En fikk vel ikke være så streng mot fru Bakke heller. Hun var veldig snill mot de gamle og fattige. Det var det de vant på, luringene, både hun og Lyngeids og flere. De levde slik at en ikke kunne få tak på dem liksom. De levde som egenrettferdige, men trodde som fortapte syndere.
Det var ikke Bjørnås som hadde laget den setningen. Han hadde bare hørt den et steds.
Nei, Bakke truet med å bli litt av et problem. Han var i grunnen en klamp om foten på styret, et slags bremseapparat. Det var ikke tale om at han ville være med på noen slags restriksjoner mot Lyngeid. Som nå etter skandalen den første kvelden Ling var der. Båtbyggeren nektet jo plent å be til Gud!
Da de snakket om det i styret, sa Bakke:
– Det eneste riktige, far!
– At du kan snakke slik, Bakke, sa Bjørnås opprørt.
Men Bakke holdt på sitt.
– Du får huske på at vi har sunget ham ned.
– Vi, vi. Det har vi slett ikke. Fordi om noen av publikum – –
– Jo, nettopp vi. Lederen lot det skje.
Det var bare en enslig kone som protesterte. Vi er medskyldige i det. Lyngeid hadde rett til å være – –
– Stolt! falt Bjørnås inn, hånlig.
– La gå, sa Bakke. Han har likeså stor rett til det som noen av oss. Dessuten tror jeg Jesus har gitt ham rett til det.
– Jesus?
– Ja, han sa at disiplene skulle ryste støvet av sine føtter til vitnesbyrd mot dem som ikke tok imot dem.
– Det står altså et vitnesbyrd imot oss, Bakke?
– Ganske sikkert. Vi blir nødt til å ordne med den saken.
– Hvordan?
– Vi må synge ham opp igjen.
– Ha, ha. Synge ham opp igjen?
– Ja, gi ham oppreisning.
Slike latterligheter kunne Bakke finne på. Det var ikke greit skulle det bli altfor store motsetninger innen styret også.
Bjørnås fikk fare fint og diplomatisk så det ingen kløyving ble. Lyngeid fikk være i fred. Han spilte jo ingen større rolle i menigheten likevel.
Bjørnås hadde fortalt Ling om den episoden med Lyngeid. Da lo Ling:
– I hans sted ville jeg også ha nektet å la meg høre offentlig, sa han. Han var visst en egen type av en pastor, denne Ling. Men du, for et klem og for en sving det var i den karen. Bjørnås skulle ønske å ha litt av det futtet!
— –
Kirkesamfunnets stiftere ville riktignok vende seg i sin grav hvis de kunne se de midler og metoder som ble brukt nå. Men stakkar! De var barn av sin tid, de gamle, og visste ikke bedre. Jo, samfunnet fulgte, Gud skje lov, med tiden, om de enn hittil hadde vært litt sene i avtrekket.
Lyngeid og hans meningsfeller var født for sent. De ville ha gjort seg godt i fedrenes tid, i menighetens første tid. Kristendommen hadde et mørkt tilsnitt den gangen. Den var blitt mer frigjort og vidsynt nå. Fedrenes søndag, for eksempel, var en stille dag, for ikke å si kjedelig, med andakt og ro. Nå var søndagen blitt riktig «morsom», ungdommens fryd og glede. Og sånn i nesten alt. Jo, det var gildt å få være med i den nye tiden, å få sette sine krefter inn og føre saken framover, å vikle livet ut av de gamle liksvøp.
Han hadde hatt et åpent øye for vekkelsens betydning. Det måtte vekkelse til nå og da, skulle menigheten trives. Derfor var han stadig på utkikk etter vekkelsespredikanter, for han hadde lite av den evnen selv. Han var blitt beskyldt for å drive med vekkelser – sånn som en kjøpmann kaster seg over en spesialitet til hele forretningens trivsel. Men en Herrens tjener fikk ta insinuasjoner med tålmod.
Ikke for det: en fikk ta det med i beregningen. Det var virkelig lettere økonomisk når det kom et vekkelsespust en gang imellom.
Men tidens store spørsmål var nå likevel ungdommen. Det gjaldt å vinne dem. Hva var en menighet uten ungdom?
De var velsignet med mye ungdom her i Guds samfunn. Men så drev de heller ikke med denne dundringen om synd bestandig som var så gjengs før i tiden.
De kjære ungdommene! De følte seg bare frastøtt av slikt. En kunne ikke vente at de skulle ha så dyp en syndefølelse, troskyldige som de var. De gamle forlangte at de skulle skrike og jamre seg under vekten av sin synd. Og så juble over frelsen. Men vår kultiverte tid la vel en demper på de sterke følelsesutbruddene. Kristendommen var blitt mer forstandsmessig betonet.
Med hensyn til syndefølelse! Ungdommen var vel stort sett langt bedre enn i gamle dager. Nå, ja. De pyntet og krøllet seg, og røykte sigaretter, og badet sammen. Det vitnet jo bare om deres store troskyldighet. De fiffet seg litt, de kjære kyllingene. Det var da ikke noe å ta så høytidelig: Han, Bjørnås, ville iallfall ikke være med på å skremme dem bort fra menigheten ved å stille alt for store krav til dem.
Slik reflekterte og talte Bjørnås hjemme hvor hustruen som et ekko svarte ha og ja, og hvor de store barna gledet seg over at de hadde en så frisinnet og forståelsesfull far. Barna var med i menighetens arbeid. De hadde altså sagt ja til Jesus.
Jo, en fikk fare med lempe blant ungdommen, så gikk det nok. Særlig fikk en legge vekt på at de ikke kjedet seg. Litt fornøyelser måtte de ha. De ville finne noe å oppmuntre seg med. Hva var da mer naturlig enn at kirken imøtekom deres naturlige krav til atspredelse og gjorde kristendommen «morsom», som Lyngeid hadde sagt en gang. Den tosken! Som om ikke kristendommen var glede og fryd og gjøkalvspringing? Nei, en fikk ta leik og fornøyelser i bruk til ære og gagn for Guds rike, og derved binde ungdommen til menigheten. En kunne vel snaut vente at de åndelige tingene skulle fylle hele ungdomslivet.
Han hadde sterkt i tanker å få dannet et par gymnastikkpartier, og en ukentlig aften, hvor det gravalvorlige skulle være bannlyst, med en kopp kaffe, med opplesningsøvelser og kanskje et eller annet uskyldig selskapsspill. Og så avslutte med en kort andakt, naturligvis.
Jo, nå fikk han se til høsten. Foreløpig fikk han henge i, mens vekkelsens vind blåste.
Utdrag fra «Våre lamper slokner», Antikkforlaget 1993. Forts. neste nr.