Husker at jeg som barn så et bilde. Hedninger sto ved stranden mellom palmer. De stod der og speidet ut over havet – speidet og ventet – ventet på evangeliet.
Det er ikke slik hedningene venter. Det er misjonsromantikk. Hedningene går sin vei som fedrene har gått før dem. I slit og møye, i fest og sorg. De vandrer til templene og tilbake til sin jord, til maten og til sin grav.
De venter ingen over havene. Derfor speider de ikke.
Men nettopp dette er kallet. Nettopp her er misjonæren ventet – fordi de ikke venter. Misjonæren – evangeliet – må vekke også denne ventingen.
Da Paulus kom til Makedonia, fant han ikke igjen den mannen som stod hos ham i nattens syn og bad:
– Kom over til Makedonia og hjelp oss! Han stod ikke på brygga og ønsket Paulus og medarbeideren hans velkommen, for så å ta dem med til et koselig hjem, til mat og seng og litt kvile etter reisen.
I stedet gikk fengselsdørene opp for ham. Helt inne i det innerste, mørke fangerommet ble han satt. Og for å være sikker på at han ikke skulle flykte, ble føttene skrudd fast i en stokk.
Men nettopp dette var kallet – og ropet…
Det ropte fra de kalde fengselsvegger og hvert slag over misjonærens nakne rygg ropte:
– Hjelp oss! I hvert spark og hånsord ropte det dypt i Paulus’ sjel og sinn:
– Hjelp oss! Og de to sendebud visste der de lå i mørket i svære smerter:
– Nettopp dette er mannen i nattens syn. Det er disse som venter på oss – nettopp disse som hudstryker, slår og sparker oss. Derfor kunne de synge Gud lovsanger, prise ham i nattens mørke i et fengsel.
Hedningenes nød er dette at han ingen nød kjenner. At han ikke roper,
er nettopp ropet. Se, dette er misjonærens kall. Dit drages han.
Da Stillehavsøyenes apostel, John Williams, falt for kannibalenes klubber på øya Erromanga i 1839, skulle man tro at ingen misjonær mer ville sette sin fot på denne øya. Men de kom og falt – og nye kom. Her var ingen utstrakte hender til velkommen. Bare løftede køller… men nettopp dette var kallet – ropet. Disse løftede køller, disse dødsslag ropte:
– Hjelp oss! Til slutt seiret misjonærenes mot og kjærlighet.
Sommeren 1932 var vi på Kuling – Chinas store feriefjell. På en del møter for misjonærer talte også en kristen kinesisk professor, dr. Wei. Han fortalte at mens han var i Amerika, fikk han en dag besøk av en del unge misjonærer som skulle reise ut for første gang.
–Er vi velkomne til China? spurte de.
– Nei, svarte dr. Wei. De unge misjonærer så forferdet på ham, og Wei legger til:
– Dere er ikke velkomne, men China trenger dere! Fire år tidligere hadde professor Wei sagt det samme til en gruppe av oss unge misjonærer som nettopp var gått i land i Shanghai for første gang. Og det kom som et sjokk på meg.
Men dr. Wei hadde rett – mer enn rett. Nettopp dette er hedningenes verden – den ikke-kristne del av jorden.
Fra boken «De venter», Gry forlag 1963