Vårt kjære Norge er inne i et veldigfrafall. Den ene ugudelige loven vedtasetter den andre. Våre politikere ogkultureliten omtaler synden som detnormale, og sann kristendom anses forå være farlig og ødeleggende.
Folketsledere ønsker bibeltro kristendom tillivs ved å angripe ansettelsesfriheteni friskoler og kristne organisasjoner,reservasjonsretten for helsepersonell,angripe ekteskapet og hjemmet somsamfunnets grunncelle gjennom enkjønnsnøytral ekteskapslov og mer ogmer statlig overtaking av barna osv.
Staten vil styre kirken og bruke denetter sine humanistiske idealer, og da måalt som lukter kristenmannsblod til livs.
Og så tenker vi lett at vårt storeproblem er en ugudelig stat som hindrervår kristne frihet. Statskirken erproblemet! Løsningen er å fristille ossfra staten, da blir ekteskapene gyldige,kirkeordningen sann, da blir vi fristatlig utpekte biskoper og prester osv.Men er vår nød av organisatorisk art?
Vi kan ikke gi staten eller statskirkenskylden for at:
– de fleste prekener i kirke, frikirkeog bedehus er åndsfattige og allmennreligiøse
– de kristne forsamlinger mer ogmer fylles med verdslig underholdning
– kristne foreldre svikter i å læresine barn sann kristendom og gudsfrykt
– kristne hjem verdsliggjøres merog mer
– kristne foreldre frivillig overlatersine barn til offentlig omsorg
– kristne mødre forlater sine hjemog sine barn til fordel for karriere ogselvrealisering
– ektefolk i kristne forsamlinger gårfra hverandre
– ungdom i kristne forsamlinger borsammen
– verdslig likestillingsideologi, seksualmoral,aksept av homofili, fosterdraposv. får rom i kristne forsamlinger.
Visst er det statlige lover som gjørat det koster å leve som en kristen. Enfamilie som ikke vil innrette seg pålikestillingens premisser, vil straffesøkonomisk. En kristen som vil følge sinsamvittighet kan miste arbeidet (prest,forkynner, lege, sykepleier, lærer osv.),en kan oppleve utstøting og motstand.
Men det er likevel ikke slik atvår store nød er statskirken eller enugudelig stat. Vår store nød er ossselv! Vi har ringeaktet Gud og hansord, vi har veket av, vi har sviktet – ivåre ekteskap, i våre hjem, overforvåre barn, på våre prekestoler, på vårarbeidsplass, i vårt dagligliv. Og vikan ikke skylde på staten, vi har bareoss selv å anklage! Verdsliggjøringeninnen kristenheten, åndsfattigdommen,nøden, frafallet, skyldes ikke enugudelig stat, men meg og deg! Det erikke i første rekke staten, men jeg, somtrenger til omvendelse!