– Fra årsmeldingen for ytremisjonsarbeidet
Misjonærinnvielse
I august var vi samlet til misjonærinnvielse på Fossnes for Ida og Marcus Söderberg. Det var en høytids- og gledesstund for oss alle, ikke minst for alle dem som i mange år hadde bedt om at Lekmannsmisjonen igjen måtte få sende ut misjonærer til andre folkeslag.
Utreise og komplikasjoner
Ida og Marcus reiste ganske umiddelbart ut, sammen med lille Carl. Tanken var at de skulle installere seg i en leilighet i Chisinau og begynne språkstudier, og i den grad det var mulig ta del i arbeidet i den lutherske kirken i Moldova. Men det ble ikke slik de og vi hadde tenkt. Ida ble syk, og da situasjonen opplevdes relativt alvorlig, måtte hele familien reise hjem slik at hun kunne komme under behandling. Etter et kortere sykehusopphold hjemme i Sverige, reiste familien ut igjen, men det viste seg ganske snart at Ida fortsatt ikke var bra, og igjen måtte de gjøre vendereis. Det har siden blitt mange sykehusbesøk i Sverige, men hun har ikke blitt helt bra.
Marcus reiste så ut alene for tre uker av gangen. Under et slikt opphold i mars 2011, reiste landsstyrets formann, Reidar Heian, og Per Bergene Holm, ut for å samtale med Marcus og lederen for den lutherske kirken, Vladimir Moser, om misjonsarbeidet i Moldova, og drøfte veien videre. Da situasjonen var såpass vanskelig og uavklart, både med hensyn til sykdomssituasjonen og arbeidet i den lutherske kirken, fant vi det riktig å løse Ida og Marcus fra misjonæroppgavene i denne omgang. Marcus kom da hjem og tar nå sikte på å ta videre studier eller finne seg et arbeid i Sverige.
Vi vil benytte anledningen til å takke både Ida og Marcus for tjenesten de har stått i så langt. Det er et gjensidig ønske om fortsatt samarbeid, og vi håper at vi kan få benytte Marcus som forkynner og medarbeider også i årene som kommer.
Situasjonen i Moldova
Natalia og Vladimir Moser måtte i fjor flykte fra Transnistria i forbindelse med saken knyttet til sønnen, Boris. De fryktet at de kunne bli tatt som gisler av myndighetene som pressmiddel mot sønnen. Det gjør det også vanskelig for dem å besøke forsamlingene i Transnistria.
I løpet av året som har gått har Vladimir derfor hatt flere samlinger (seminar/leir) i eller like utenfor Chisinau, med forsamlingsmedlemmene fra Transnistria. På en av disse samlingene innsatte han to medarbeidere, henholdsvis i Kamenka og Tiraspol, for at de skulle holde jevnlige gudstjenester og preke i forsamlingene. Selv sender han prekener til disse. Vi fikk besøke forsamlingene og møte disse medarbeiderne i mars, og det var fint å se at arbeidet går sin trofaste gang.
Nye tiltak
Natalia har i flere år snakket om å trykke et blad i likhet med «Lov og Evangelium». Det første nummeret kom ut til påske i år, og det andre nummeret ble ferdig til pinse. Etter at Marcus reiste hjem har de rigget til et kontor i denne leiligheten, og der har de også fått utstyr som gjør dem i stand til å lage og trykke et enkelt blad. Artiklene er egenproduserte (Vladimir) eller oversettelser fra norsk. Tanken er å oversette artikler fra «Lov og Evangelium» eller hente stoff, for eksempel fra andaktsbøker. «Daglig brød» av Carl Fr. Wisløff foreligger allerede i russisk oversettelse.
Natalia og Vladimir har fått kontakt med noen nye i Chisinau og ønsker å samle dem til mindre møter omkring Guds ord. De leier fra før et lokale i sentrum til gudstjeneste en gang i måneden. Nå ønsker de å bruke den ledige leiligheten til å samle noen mer regelmessig.
Et vanskelig år
De siste årene har vært turbulente for Natalia og Vladimir. Saken mot Boris og usikkerheten som har fulgt i ettertid, også med hensyn til deres egen situasjon, har vært som en unntakssituasjon. Det er ikke til å komme forbi at det har vært til hinder for arbeidet. Til tider har det nok gjort dem handlingslammet og motløse. Nå virker det imidlertid som om motet og arbeidsgleden er tilbake og vi må be om at det må åpne seg en dør for evangeliet i hovedstaden Chisinau og andre deler av det vestlige Moldova. Kanskje kan vanskelighetene åpne nye dører i områder av landet som ikke har fått samme oppmerksomhet så langt.
Visum til Norge
Natalia og Vladimir ønsker å besøke Norge og Sverige og møte misjonsvennene. De har søkt visum og venter nå på svar. Vi har et godt håp om at de kan få innvilget visum og komme i løpet av høsten eller vinteren.
Veien videre
Det er mye som ikke har gått slik vi tenkte i Moldova. Det bør fylle oss med ettertanke og selvransakelse. Går vi våre egne veier, uten å spørre Herren? Eller vil Herren lære oss noe gjennom trengsler og vanskeligheter? Stenger han dørene nå, for å åpne dem senere? Vi kan tenke på Moses, som måtte vente i 40 år som gjeter i ørkenen, før Herren kalte ham igjen og satte ham til hyrde for sitt folk.
Herrens mål med Israel var uforandret. Han ville frelse det og utløse det fra trellekåret, men i sin tid og på sin måte. Ett vet også vi: Gud vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Han vil at hans ord skal forkynnes for alle folkeslag under himmelen. La oss være tro der vi er, i det arbeid vi står i, som Moses hos Jetro, inntil Herren igjen åpner en vei for oss.
«For mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke mine veier, sier Herren, for som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og mine tanker høyere enn deres tanker» (Jes 55:8-9).
«Det er jo så at man lærer den beste styrmann å kjenne i stormen, den dyktigste legen i den hardeste sykdom, og den beste venn i nøden.Slik kan vi også av kors og trengsel lære hva vi har i Gud: Den beste hjelper, legen over alle leger, og den mest trofaste venn.
I korsets tider har mange sett inn i evangeliets hemmelighet.» Christian Scriver