Det er omstendigheter ved Jesu død som viser at hans kjærlighet ikke kan måles med menneskelige mål. La meg forsøke å belyse dette fra forskjellige sider.
Først og fremst: Jesus var udødelig. Dette setter hans død i en helt annen klasse enn et vanlig menneskes død. Et menneske som gir sitt liv for andre, gir noe han i alle tilfelle må gi en gang. Han kunne ha bevart sitt liv for en stund, men ikke for alltid. Selv om han skulle leve til han ble en olding, må han likevel til syvende og sist gi seg over til døden. En stedfortredende død blant mennesker betyr bare en for tidlig betaling av den gjeld vi alle engang må betale.
Dette var ikke tilfelle med Jesus. Han behøvde ikke å dø i det hele tatt. Det var ingen grunn til at han skulle dø, uten den at han ga sitt liv for sine venner. I herligheten var han Guds salvede – evig og udødelig. Han kom til vår jord og ikledde seg vår natur for å være i stand til å dø. Men glem ikke, at selv om han hadde dette jordiske legeme, behøvde han ikke å dø. Hans legeme så da heller ikke forråtnelse, for det hadde ikke de syndens elementer i seg som nødvendiggjør død og tilintetgjørelse. Han var den eneste som kunne stå ved gravens rand og si: «Ingen tar det (mitt liv) fra meg, men jeg setter det til av meg selv. Jeg har makt til å sette det til, og jeg har makt til å ta det igjen» (Joh 10:18). Det eneste vi stakkars dødelige kan gjøre, er å dø, men Kristus hadde makt til å leve.
Så kron ham da! La ham få ære og herlighet, for han som var udødelig, ga seg selv frivillig i døden, drevet og tvunget av sin kjærlighet!
Merk dere også at de mennesker som ga sitt liv for andre, kunne ha et lønnlig håp om å få slippe. Det var alltid en mulighet. Jeg hørte om en from gruvearbeider som var sammen med en uomvendt arbeidskamerat nede i gruven. De hadde tent lunten for å sprenge bort en stor stein og måtte forsøke å komme seg ut før eksplosjonene inntraff. Begge gikk inn i den lille
heisen som skulle trekke dem opp, men det viste seg at mannen der oppe ikke var sterk nok til å klare begge med en gang. Den troende arbeideren gikk da ut igjen og sa: «Du er ikke frelst, og hvis du skulle dø, ville du gå fortapt. Kom deg opp med en gang! Selv vil jeg overlate meg i Guds hender, og dør jeg, er min sak i orden». Men heller ikke han ble drept. Han ble funnet helt uskadd etter eksplosjonen.
Noe slikt kunne ikke hende i Jesu tilfelle. Han visste det ikke fantes anledning til å unnslippe, hvis han skulle bli oss til frelse. Det var enten han eller oss, noen tredje mulighet
fantes ikke. Han måtte drikke kalken, om vi skulle slippe fri. Hvis et menneske skulle vite med sikkerhet at deres offer ville bety døden, ville han sannsynligvis nøle med å ta en slik bestemmelse. Men Jesus visste at vår frelse betydde hans død, og han valgte døden, for at vi skulle slippe fri.
Derfor kron ham igjen, og syng hans pris! Han visste han måtte lide og at han måtte bli gjort til et offer for synd, men for den glede som ventet han, led han tålmodig korset.
Merk dere også at han kunne ikke ha noe annet motiv for sin stedfortredende død enn ren og usmittet kjærlighet og medfølelse.
Dere husker beretningen om den russiske adelsmannen som var på reise over de snødekte steppene. De ble forfulgt av ulv, og hestene ble pisket til å yte sitt beste. De trengte sikkert ikke å bli pisket, for de løp også for sitt eget liv. De reisende forsøkte å forsinke ulvene ved å kaste noe mat ut til dem nå og da. En av hestene ble også ofret, men ulvene var snart like innpå dem igjen, grimme som døden. Til sist sa en trofast og hengiven tjener, som hadde arbeidet for familiene i mange år: «Det er bare én eneste sjanse for Dem, herre. Jeg vil kaste meg ut til ulvene. Det vil forsinke dem så meget at De kan nå frem til bebodde strøk».
Dette var et sterkt bevis på hans hengivenhet, men sikkert også et utslag av lydighet og ærbødighet mot familiens overhode. Kanskje det også var en følelse av takknemlighet som drev ham, fordi han var blitt godt behandlet i mange år. Et slikt offer skal en ikke gjøre mindre enn det er, og gi at det fantes mange slike edle sjeler blant menneskene! Men likevel, dere kan se hvor stor forskjell det er på dette offer og det Jesus brakte da han ga sitt liv for mennesker som sto langt under ham. Vi kunne ikke gjøre noe krav på takknemlighet fra hans side. Hadde adelsmannen gitt sitt liv for sin tjener, og det til tross for at denne tjeneren i forveien hadde stått sin herre etter livet, hadde vi kunnet spore en viss likhet.
Jesus hadde ikke noe annet motiv for sin handling enn sin kjærlighet. Kron ham, ærens konge, for han elsket oss og ga seg selv for vår skyld!
En annen side ved Jesu død er den at han døde for sine fiender. Hans ord om at ingen har større kjærlighet enn denne at han gir sitt liv for sine venner, uttrykker en stor sannhet. Men Jesus gikk lenger enn til å dø for sine venner. Han døde for dem som hatet ham. Vel kalte han oss sine venner, men storheten i hans kjærlighet åpenbarer seg i det faktum at vennskapet bare var fra hans side. Han kalte oss venner, men vårt hjerte kalte ham fiende, for vi stod ham i mot. Vi gjengjeldte ikke hans kjærlighet. «Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet» (Jes 53:3).
Å, dette mørke fiendskapet mot Jesus! Ingen bitter synd kan sammenlignes med det. Av all bitterhet som kommer fra avgrunnen, er dette den største og den mest uforklarlige. Og likevel: Kristus ga sitt liv for forherdede mennesker som var besmittet og fulle av hat og fiendskap mot ham. «For knapt nok vil noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere» (Rom 5:7-8).
Tenk også på at vi var selv årsaken til at han måtte dø. Det var vår synd som naglet ham til korset. Det var to brødre om bord på en flåte med skipbrudne. Da det ble knapt med mat, ble folkene enige om at noen måtte ofres, for at maten skulle strekke til. Det ble trukket lodd, og en av brødrene var blant dem som måtte dø. Da ville hans bror gå imellom og sa: «Du har hustru og barn hjemme. Jeg er ungkar og kan derfor bedre unnværes. La meg dø i ditt sted». Den andre protesterte og de kjempet med hverandre i gjensidig kjærlighet, inntil stedfortrederen til slutt hoppet over bord.
Mellom disse to brødrene hersket ikke noe uvennskap. De var gode venner, og mer enn venner. Ingen av dem hadde vært årsak til den vanskelighet som gjorde at en av dem måtte ofres. Men i vårt tilfelle ville det ikke ha vært behov for noen død, hvis vi ikke selv hadde vært årsaken. Vi var lovbrytere, vi hadde syndet, og synden måtte få sin rettferdige dom.
Og hva skjer? Den fornærmede tok fornærmerens plass, for at synden mot ham skulle bli betalt! Dommeren tok selv den dom han hadde sett seg nødt til å uttale over den skyldige. Vi husker fortellingen om dommeren som dømte sin egen sønn til å miste begge sine øyne på grunn av ekteskapsbrudd, og som stakk sitt eget øye ut for å redde øyet på sin sønn. Dommeren bar selv en del av dommen. Gud – som uttalte dommen over våre synder – bar selv hele dommen. Han elsket dem som hadde forbrutt seg mot ham. Skulle vi så ikke krone ham til konge og synge hans ære?
Det er mange som har gått i døden for andre, men de har aldri båret andres synder. De var villige til å ta straffen, men ikke skylden. Men Kristus «ble regnet blant overtredere – han som bar manges synd, og han ba for overtredere» (Jes 53:12). «Ham som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud» (2Kor 5:21). «Han ble en forbannelse for oss, for det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre» (Gal 3:13). Det ville være langt fra oss å påstå at Jesus var noe annet enn den fullkomne og lyteløse Guds Sønn, men det måtte også bli oss syndere til del ved hans stedfortredende død, og dette må ha vært usigelig smertefullt for hans fullkomne og rene natur. At han var villig til å henge som en forbryter mellom forbrytere og bli beskyldt for gudsbespottelse og bli
regnet blant overtredere og bære sin Fars vrede, som om han var skyldig. Dette er så ufattelig stort, at det overgår all forstand.
La meg nevne enda en ting som beviser hvor høyt han elsker oss: Han ble nektet all den hjelp og lindring man ellers unner en døende, og som gjør døden lettere å bære. Det undrer meg ikke at en martyr kan dø med glede. Han kan stråle av henrykkelse og hans øyne kan lyse, for han ser sin himmelske Far og den herlighet som venter på ham. Han kan kjenne seg hensatt til en usigelig glede, til tross for dødssvette på sin panne, for englene er kommet for å hente ham, og han kan i tankene se perleportene åpne seg.
Men å dø på et kors uten medynk fra noen og omringet av flirende spottere, å dø mens en forgjeves anroper Faderen, som vender seg bort fra ham, å dø under klageropet «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» (Mat 27:46), må være forferdelig. Å, hvor Kristi kjærlighet hever seg himmelhøyt over alt menneskelig! Velsignede Guds lam, vi elsker deg, vi faller ned for dine føtter i ærbødig tilbedelse, vi priser deg av hele vårt hjerte!
Fra boken «Ordet om korset»
(10 påskeprekener),
Norsk Litteraturselskap, 1971