Ordet ble kjød
Gud selv har blitt menneske i Jesus Kristus. Den evige og udødelige Guds Sønn har «fått del i kjøtt og blod» og er blitt menneske. Slik taler Skriften. Men Guds Sønn fikk ikke bare del i kjøtt og blod lik Adam før fallet, men han kom i «syndig kjøds lignelse» (Rom 8:3). Det vil ikke si at Jesus var noen synder eller hadde et syndig kjød, men det vil si at hans menneskelige natur er det falne menneskets natur – med unntak av synden (Heb 4:15).
Etter fallet er menneskenaturen dødelig og dermed underlagt sykdom og lidelse. Jesus kom i syndig kjøds lignelse og fikk erfare det falne menneskes kår (Jes 53:3). Dermed har den udødelige Gud i Jesus Kristus også fått den menneskelige egenskap å kunne lide og dø! Det er en umulighet for vår tanke, men like fullt en bibelsk sannhet.
Jesus Kristus er enestående i historien, og kalles «Under» (Jes 9:6), for han er Gud og mann i én person. Det innebærer at alt denne ene gud-menneskelige personen gjør, gjør både hans guddom og hans manndom. På denne sannhet hviler hele vår frelse.
Var det ikke Gud selv som døde på korset i Jesus Kristus, kunne ikke Jesu død være til soning for all verdens synder. Var det bare et menneske som døde, kunne døden kun ha betydning for ham selv. For et menneskes blod har ikke verdi nok til å sone hele verdens synder (Sal 49:8-10). Det må dog være et menneske som dør skal det være til soning for menneskenes synder (Heb 10:4-10). Det var derfor et virkelig og sant menneske som døde på korset. Men det enestående med dette mennesket var at det samtidig var Gud selv fra evighet av. Derfor sier Skriften at «Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd» (1Joh 1:7), og at Gud har vunnet seg sin menighet «med sitt eget blod» (Apg 20:28).
Gud forlatt av Gud
Da Jesus ble korsfestet, var det ikke bare et menneskelig legeme som ble korsfestet, mens Jesu guddom var utenfor all lidelse og nød. Nei, for Jesus Kristus er én gudmenneskelig person som aldri i evighet kan skilles. Det Jesus Kristus gjør, gjør både Gud og mennesket. Derfor var det ikke bare et menneske, men også Gud som under sitt jordeliv «med sterkt skrik og tårer» bar «fram bønner til ham som kunne frelse ham fra døden» (Heb 5:7). Og det gjorde han «enda han var Sønn» (Heb 5:8).
Derfor er det også Guds Sønn som roper ut til sin himmelske Far på korset: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Her opplever Jesus i sannhet den åndelige døds virkelighet, å være forbannet av Gud selv, å være skilt i fra ham som er livets kilde. Det er umulig for vår tanke, men likevel sant. Her er Gud forlatt av Gud. Og like umulig som det er for vår tanke, like salig er det for vårt hjerte. For det er i mitt og ditt sted Jesus blir forlatt av Gud, for å frelse oss fra den evige forbannelse borte fra Gud. Takk, Jesus! «Ha takk for all den kval du led, ha takk i evighet!»
Den forbannelse Jesus tok på seg, var ikke bare en forbannelse som rammet hans legeme, slik at han døde legemlig. Nei, Jesus bar din og min og hele slektens forbannelse. Derfor måtte han også «smake døden for alle» (Heb 2:9). Han måtte smake døden i dens fulle konsekvens, og det innebærer ikke bare den legemlige død, men like fullt den åndelige og evige død. Jesus døde den fortapte synders død! Han opplevde fortapelsens gru for dine synders skyld. Det er ikke noe mindre enn dette som ligger i Skriftens ord om at Jesus Kristus ble forbannet bort i fra Gud selv. Ja, at han «ble en forbannelse» (Gal 3:13).
Døden hadde ingen makt over ham
Da Jesus døde og ble forbannet bort i fra Gud, var det fordi han var tilregnet din og min synd. For å understreke hvor helt og fullt Jesus Kristus av Gud ble gjort ett med og ansvarlig for vår synd, sier Skriften at «han som ikke visste av synd, har han (Gud) gjort til synd for oss» (2Kor 5:21). Men selv om Jesus av Gud ble gjort til synd, var og ble han i seg selv uten synd. Han døde som stedfortreder og var og ble selv uten synd. Han «visste ikke av synd». Men Gud handlet med ham som en synder, fordi han «bar våre synder på sitt legeme opp på treet» (1Pet 2:24).
«Far, i dine henderovergir jeg min ånd»
Selv om Jesus Kristus på korset ble forbannet bort fra Gud og opplevde den åndelige og evige død i vårt sted, overga han seg selv og hele sin sak i Guds hender, i dommerens hender. «Frelsen hører Herren til». Det er hele Det gamle testamentes vitnesbyrd. Det var bare én som kunne oppreise Jesus Kristus fra den dom og forbannelse han nå opplevde, og det var Herren selv, han som var den egentlige dommer.
Det var på Faderens initiativ Guds Sønn hadde tatt på seg å frelse oss. Det var Faderen som knuste sin Sønn i ditt og mitt sted, som forbannet ham for dine og mine synders skyld. Så alvorlig er vår synd og så hellig er Gud, at selv ikke Sønnen ble spart da han bar våre synder, men ble forbannet og forlatt av sin egen Far. Hvordan skal det da gå oss og de mennesker vi lever blant, dersom vi ikke blir frelst fra vår synd? Rammet dommen Sønnen uten skånsel, hvor mye mer skal den ikke da ramme oss!
Men midt i dommen og forbannelsen overgav Jesus Kristus seg selv og hele sitt liv i Faderens hender. Og i disse rettferdige hender forble han like til oppstandelsens morgen da Faderen oppreiste sin Sønn fra dommen og døden. Da godtgjorde Faderen at soningen var fullbyrdet, at dommen var utstått. Jesus ble i sannhet «bønnhørt for sin gudsfrykt» (Heb 5:7). Han hadde sin rett hos Herren, og i visshet om det kunne han overgi sin ånd i Faderens hender, han «som kunne frelse ham fra døden» (Heb 5:7).
I det Jesus døde for våre synders skyld, ble synden sonet. For Gud i himmelen har innsatt døden som syndens straff. Men «den som er død, er rettferdiggjort fra synden» (Rom 6:7). I og med Jesu død er derfor all verdens synd sonet og slettet ut. Og fordi satan har sin makt over menneskeheten ved synden, ble han avvæpnet ved Jesu lidelse og død (Kol 2:14-15). Det skjedde ved Jesu soningsdød på korset! Der seiret Jesus, for der fullbyrdet han døden som vår stedfortreder.
Selv var og ble Jesus Kristus uten synd. Da synden var sonet ved Jesu død, kunne ikke døden holde på ham (Apg 2:24). Døden hadde ikke lenger noen makt over Jesus når han var rettferdiggjort fra våre synder. For i seg selv eide han den livsrett som loven taler om: «Den som gjør det, skal leve ved det». Jesus ble derfor av Faderen oppreist fra de døde, fordi synden var sonet. De samme hender som Jesus overga sin ånd i, reiste ham opp igjen den tredje dag. I de samme hender var Jesus fra sin død og til oppstandelsens morgen, «fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var funnet svik i hans munn» (Jes 53:9). Jesus sto derfor også opp fra de døde fordi han hadde rett til å leve.
Hver den som er døpt og har kommet til tro, er blitt delaktig i Jesu stedfortredende soningsdød og oppstandelse. Det som gjelder Jesus gjelder også hver den som tror på ham! Det er Skriftens herlige vitnesbyrd (Rom 6:3ff).
Uppstånden är Kristus,
gudomliga liv!
För oss du nu dödade döden.
Uppstånden är Kristus!
Min fröjdesång bliv
mot synden och yttersta nöden.
O Jesu, i hjärtat
jag gömmer ditt Ord,
mer högt och mer dyrbart
än himmel och jord:
Jag lever, och ni skall ock leva.
C. G. Cassel, 1849,
det første av 22 vers