Kvinne i sjelesorg hos Jesus
Av Ingar Gangås
«Så brøt Jesus opp derfra, og drog bort til bygdene ved Tyrus og Sidon. Og se, en kana’aneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte til ham og sa: Herre, du Davids sønn, miskunn deg over meg! Min datter plages ille av en ond ånd. Men han svarte henne ikke et ord. Hans disipler kom da og bad ham og sa: Vis henne bort, for hun går og roper etter oss! Men han svarte og sa: Jeg er ikke utsendt til andre enn til de fortapte får av Israels hus! Da kom hun og falt ned for ham og sa: Herre, hjelp meg! Han svarte og sa: Det er ikke pent å ta brødet fra barna og kaste det til de små hundene. Men hun sa: Det er sant, Herre! Men de små hundene eter jo av smulene som faller fra bordet hos deres herrer. Da sa Jesus til henne: Kvinne, din tro er stor! Det skal skje deg som du vil. Og hennes datter ble helbredet fra samme stund.»
Matteus 15: 21-28
Denne kvinnen var en hedning. Hun omtales som en kana’aneisk kvinne. Det betyr ikke at hun kom fra Kana i Galilea, men at hun tilhørte en av de stammene som befant seg i Israel da jødene inntok landet. Parallellberetningen i Markus-evangeliet (7:24-30) forteller at hun var av syro-fønikisk ætt, og det betyr at hun kom fra området nord-vest for Galilea, med andre ord fra det området som vi i dag kaller Libanon.
Hun er et eksempel på en som kjenner seg uren og uverdig, i motsetning til jødene som mente seg å være rene og verdige til frelsen fordi de var Guds utvalgte folk.
Det onde kommer fra hjertet
Vi ser av sammenhengen at Jesus hadde en samtale med fariseerne og de skriftlærde rett forut for dette. Diskusjonen gikk på hva som gjorde mennesket urent. Fariseerne anklaget Jesu disipler for å spise med uvaskede hender. Men Jesus svarte dem at det hjalp lite å være nøye med loven og alle vedtektene fra den gamle pakt, hvis ikke hjertet var renset og rent. Det er det som kommer innenfra som gjør mennesket urent. Å ære Jesus med leppene, men ha et hjerte som er langt borte fra ham, er det samme som hykleri, sa Jesus.
«Da gikk hans disipler til ham og sa: Vet du at fariseerne tok anstøt da de hørte dette ord? Men han svarte og sa: Hver plante som min himmelske Far ikke har plantet, skal bli rykket opp med rot. La dem fare! De er blinde veiledere for blinde, og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften» (Mat 15:12-14).
Peter ba da om at Jesus måtte forklare dette for disiplene.
«Men Jesus sa: Er dere ennå uten forstand, dere også? Forstår dere ikke at alt som kommer inn gjennom munnen, går ned i magen og kastes ut den naturlige vei? Men det som går ut av munnen, det kommer fra hjertet, og dette er det som gjør mennesket urent! For fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott. Disse ting er det som gjør mennesket urent. Men å ete med uvaskede hender gjør ikke mennesket urent» (16-20).
En kvinne i stor nød
Det er ikke alltid så godt å komme i sjelesorg hos Jesus, selv om det gjør godt. Han fører oss ofte inn i nød for at vi skal se vår hjelpeløshet og vårt syndeforderv, slik at vi ikke lenger kan klare oss selv, men må rope på ham.
Den kana’aneiske kvinne er for det første et forbilde på standhaftighet og utholdenhet i bønn. Bønn er åndskamp. Det er lett å gå trett. Hun gav ikke opp selv om hun ble avvist og fikk høre at hun ikke var verdig til å få hjelp.
For det andre ser vi at hun ble drevet av en stor nød. Hun hadde en datter som var besatt av en ond ånd.
For det tredje er hun et eksempel på en mor som henvender seg til Jesus – der hjelpen er å finne – for det er bare han som kan hjelpe i nøden.
På samme måte som Maria, Jesu mor, henvendte seg til Jesus under bryllupet i Kana – og først ble avvist av Jesus – trengte denne kvinnen seg inn på ham fordi hun visste at der var det hjelp å finne.
For det fjerde viser hun hva det vil si å tro. Det er å stole på Jesus, selv om det ser helt umulig og håpløst ut. Det er å klynge seg til Jesus uten å se, i motsetning til tvileren Tomas som ville se og erfare først. Da måtte Jesus si til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror».
Hindringer for troen
La oss se på de hindringene som hun overvant. På samme måte har også vi store hindringer som vil gjøre det umulig for oss å tro.
For det første ville ikke Jesus svare henne. Han møtte henne med taushet.
For det andre sto disiplene i veien! De ville at Jesus skulle vise henne bort. De likte ikke at hun gikk og ropte etter dem.
For det tredje var hun en hedning, som ikke var rett utvalgt! Jesus var jo først og fremst kommet for de fortapte får av Israels hus.
For det fjerde fikk hun høre av Jesus at det ikke var pent å ta brødet fra barna og kaste det for de små hundene. Hvilket selvbilde måtte hun ikke få gjennom en slik behandling?
Troens vesen
Alle disse hindringene overvant hun ved fortsatt å tigge Jesus om hjelp. Hun innrømmet at hun var en hund – uverdig til å få noe. Hun gav Jesus rett i alt som var galt med henne. Men hun minner Jesus på at selv de små hundene fikk spise smuler ved sine herrers bord. Det er som hun vil si: Hvis ikke du kan hjelpe, er det ingen som kan! Men jeg vet at ingen ting er for vanskelig for deg. Nå var hun i den største nød. Hun kunne ikke hjelpe seg selv. Det var nettopp derfor hun påkalte ham.
En hund hadde ingen rettighet i seg selv. Retten til smuler lå i det at han tross alt hadde en herre som dro omsorg for seg.
For Jesu skyld
Fortellingen om Mefiboset (ff) kaster lys over dette. Den lamme Mefiboset, av Sauls hus, hadde fortjent å bli drept av kong David. Han kastet seg ned for kongen og sa: «Hva er din tjener, at du lar ditt øye falle på en død hund som meg?» Han visste at han ikke fortjente kongens nåde.
Men så ble han tatt til nåde for sin far, Jonatans skyld, og fikk spise ved kongens bord resten av sitt liv.
På samme måte kastet den kana’aneiske kvinnen seg ned. Hun hadde hørt om Jesus, slik det står i Markusevangeliet: «Straks hun fikk høre om ham, kom hun inn og kastet seg ned for hans føtter» (Mar 7:25). Nå håpet hun at Jesus var Messias, som var kommet for å gi verden brød, ikke bare smuler, men en fylde av herlighet, ikke bare hjelp i all nød her på jord, men for å avhjelpe den største nød som et menneske har; nemlig den at det etter syndefallet er i satans vold (hennes datter var et eksempel på det!) og står i unåde hos Gud. Hun trodde at Jesus var kommet med helbredelse og frelse.
Så skjedde det Martin Luther har utrykt slik: «Med hunderett vinner hun arverett».
Den fortapte trenger frelse
«Men hva kommer det av», spør Luther, «at så mange har hørt dette ryktet om Kristus, og likevel har de ikke løpt etter ham, men har aktet alt dette for intet? Jo, legen er nyttig og god for den syke, men den friske spør ikke etter ham. Denne kvinnen følte sin nød, derfor løp hun etter denne gode lukt, som det står i . Slik må også Moses først lære menneskene å føle sine synder, for at nåden kan bli desto søtere og behageligere. Derfor kan det intet hjelpe at Kristus avmales kjærlig og vennlig, dersom ikke mennesket først ved selverkjennelse blir ydmyket og begjærlig etter Kristus, som det står i : ‘Hungrende mettet han med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort’. Dette er sagt til trøst for elendige, arme, trengende, syndige og foraktede mennesker, for at de, i all sin nød, skal vite hvem de skal fly til for å få trøst og hjelp».
Å stole på Jesus
Denne beretningen skal lære oss at Jesus ikke svarer oss etter fortjeneste eller på grunn av vår verdighet, bønn eller anger, men utelukkende for Jesu skyld. Han ser til den elendige som roper til ham.
Videre får vi her en undervisning om hva troen er. Apostelen Peter fikk høre at han hadde en liten tro da han begynte å synke på sjøen. Han så på de frådende vannmassene – hindringene omkring seg – og glemte å se på Jesus.
Om den kana’aneiske kvinnen sies det at hennes tro var stor. I likhet med den romerske høvedsmannen som ba for sin sønn, og som gikk i tro på Jesu ord den lange veien tilbake til sitt hjem, og som på veien ble møtt av tjenerne som fortalte at sønnen hans levde, slik tok den kana’aneiske kvinnen Jesus på Ordet. Å tro er å stole på Jesus alene.
Sist – men ikke minst – har Jesus vist oss at det er bare de syke som spør etter legen. Vi må ikke være redde for å fortelle mennesket at det er fortapt uten Jesus Kristus! Men vi må heller ikke unnslå at den som roper til Jesus i sin nød, skal få svar, selv om det skulle drøye med svaret.