Når tvilen kommer

Når tvilen kommer

Av Ingar Gangås

I forrige nummer av bladet skrev jeg litt om sykdom, som er et eksempel på det vi gjerne kaller de ytre kors. Men det finnes også indre kors. Et av dem er tvilen, som jeg nå skal si litt om. Et annet indre kors er anfektelsen, som vi skal ta for oss i neste nummer av bladet.

Gud prøver – satan frister

Tvil og anfektelse er noe av det sværeste som kan ramme et menneske. Både når tvilen kommer snikende og når anfektelsen tar kvelertak på oss, skjer det når vi har oppmerksomheten rettet innover i vårt eget indre. Vi har mistet det rette perspektivet, synet på Jesus. Gleden over å være et Guds barn av bare nåde – for Jesu skyld – er borte. I slike stunder vil sjelefienden ha oss til å oppgi troen på Jesus. Da er det viktig å være klar over at det er ikke Guds vilje at vi skal fristes. Han vil ikke friste noen til fall. Men Gud kan tillate at satan sikter oss. Eksemplet med Job viser oss det. Vi kan si det slik at enhver fristelse fra satans side, kan Gud tillate som en prøve på vår tro. Motsatt kan vi si at alle prøvelser fra Gud, kan satan nytte til en fristelse på troen.

Martin Luther har sagt om dette: «De kristnes ytre lidelser er bare barneverk. Det er bare abc-en av deres lidelser. At verden forfølger dem og lyver på dem må vi rekne med. Men den sorg og angst de bærer i sitt hjerte for Guds vrede, frykten for den evige død og for å få djevelen til selskap i helvete, trenger gjennom sjel og sinn og tynger dag og natt på deres hjerte. Langt heller ville jeg sitte et år i fengsel og både sulte og tørste, enn en eneste dag å utstå en slik helvetesangst».

Det sies at Luther var mye plaget med angrep fra den onde og arge motstander, så han visste nok av egen erfaring hva han snakket om.

Nå er det ofte slik at ytre og indre kors følges ad. Dermed forsterkes problemene. Med sykdom kommer gjerne tvil og angst. Da kommer spørsmålene snikende: Har Gud glemt meg? Er jeg forkastet? Hvorfor hører han ikke når jeg roper til ham i min nød? Resultatet blir sukk og klage.

Tvil – ikke det samme som vantro

Det er en beretning i Det nye testamente som kan kaste lys over hva tvil er. Johannes døperen hadde opplevd store ting ved Jordan. Mange mennesker var blitt døpt og hadde fått syndenes forlatelse. Men i Mat 11:1-11 leser vi om ham at han var kommet i stor tvil. Han spør i sin nød: Skal vi vente en annen? Er du den som skal komme? Nå sier riktignok Martin Luther at det må være på vegne av sine disipler han spør slik. Hvordan kan det være mulig for Johannes å komme i tvil etter å ha opplevd så mye med Herren? Uansett hvordan dette henger sammen, må vi ha klart for oss at tvil ikke er det samme som vantro. Å tvile vil si å ikke makte å tro, selv om en har det aller største ønske om å ville tro. Å være vantro er en helt annen holdning. Det er å ikke ville bøye seg for sannheten, fordi en ikke vil tro.

Johannes sitter altså i fengsel og hører at Jesus gjør store tegn og under. Han vekker til og med opp døde. I sin nød tenker nok Johannes: Hvorfor vil ikke Jesus besøke meg? Er jeg glemt? Tvilen begynner å gnage: Er han ikke den som skulle komme? I denne håpløse situasjonen sender han bud direkte til Jesus for å legge nøden fram for ham. Svaret fra Jesus synes veldig underlig. Han nevner bare umulige ting: blinde ser, døve hører, og evangeliet forkynnes for fattige. Her måtte Johannes tro Jesus på hans ord. Å tro er å gripe det en ikke ser. Evangeliet om Jesus brøt seg på nytt vei inn i hans forpinte hjerte. Han var nettopp en slik fattig sjel som trengte Jesus. Tenk at Jesus var kommet for å frelse slike som ham! Nå hadde han nok å møte døden med.

Vi merker oss altså at Jesus svarer ham på en slik måte at Johannes må klynge seg enda sterkere til sin frelser. Slik vil han så gjerne trekke deg inntil seg også, slik at du får hvile – i Ordet.

Tvilen arter seg på forskjellig vis

Ofte er det slik at problemet er en selv. Det dreier seg ikke først og fremst om tvil på Jesus, hva han er, eller det han har sagt, men det er snarere en tvil på seg selv. Slik tvil oppstår når vi blir selvopptatte. Da kretser det gjerne om meg og mitt, min tro som ikke holder mål eller mine forsetter som jeg ikke klarer å gjennomføre. Dette er alt sammen noe som Jesus vil ta fra oss. Det er all grunn til å gi Jesus rett i at vi aldri kan bli slik han vil ha oss. Han vil ta fra oss troen på oss selv slik at vi får tro på ham.

Guds ord eller fornuften?

Noen ganger kommer tvilen som intellektuell tvil. Det kan være tvil på Guds eksistens, om kristendommen virkelig er det eneste riktige, eller om vi kan vite for sikkert at Guds ord er til å stole på. Når slik tvil kommer, skal vi tenke på at mennesket ikke er i stand til å forstå Gud. Vi blir små i forhold til ham. Han har kontrollen og oversikten. Han vil at vi skal innrette oss i ydmykhet under Guds ords autoritet. Mer enn noen gang før trenger vi å høre at Bibelen er Guds røst som ikke oppkom i noe menneskehjerte. Guds ord står fast, selv om mennesket søker aksept for synden. Han lar seg ikke spotte. Respektløshet overfor Guds ord vil føre mennesket inn i stadig mer mørke og tvil. Å ta imot Guds ord slik det står, og tro det, vil føre velsignelse og trygghet med seg. Når alt annet her på jorden vakler, skal Guds ord bestå. Guds ord er åpenbaring – til frelse. Bibelen er Guds ord. Den ikke bare inneholder Guds ord. Bøyer vi oss for Ordet, vil det overbevise oss, og tvilen må vike. Gud elsket og gav. Mennesket kan ikke søke Gud. Gud søkte mennesket. Dermed skiller kristendommen seg fra alle de andre religionene. Bare den gir hvile og fred.

Noa stolte på Herren

Av og til kommer tvilen på en mer finurlig måte, ved at den ikke er en direkte tvil på Guds ord, men går mer på om vi oppfattet det riktig. Har Gud virkelig sagt og ment det slik? Hørte jeg riktig? Det er ikke umulig at Noa hadde det slik da han holdt på å bygge arken (1Mos 6:13-22). Det var mye som talte imot hele prosjektet. Han tvilte kanskje ikke på at det var Gud som hadde kommet med befalingen om å bygge en slik farkost, kanskje heller ikke på det Gud sa, men problemet var heller om han hadde hørt og oppfattet riktig. Var det virkelig Guds mening at båten skulle være så stor? Var det helt sikkert at han hadde forstått alt på rette måte?

Abraham tvilte ikke i vantro

Abraham ble satt på en lignende trosprøve da han fikk beskjed om å ofre Isak (1Mos 22:1-18). Tvilen dreide seg om det var rett å handle med sin egen sønn slik Gud nå hadde sagt. Isak var løftesønnen som skulle bli far til de mange. Det kunne vel ikke være Guds mening å ofre ham? Her sto valget mellom å stole på Guds ord, eller å stole på det som syntes fornuftig. Troskjempen Abraham besto prøven. Han valgte å rette seg etter Guds ord. Så fikk han erfare at det umulige ble løst, til stor velsignelse. Han trodde Gud. Mot håp trodde han med håp.

Kom til Jesus med tvilen!

Men er det egentlig mulig for et Guds barn å komme i tvil? Om Abraham står det ikke at han ikke tvilte, men at han ikke tvilte i vantro. Av det kan vi skjønne at troskjempen sikkert tvilte, men han trodde likevel på Herren.

Om det dreier seg om et menneske som vil tro på Jesus, og det ikke er noe det heller vil enn å stole på ham, men ikke får det til, skal vi ikke være sene med å si at denne type tvil passer sammen med Jesus. Overfor slike mennesker er det rett å tale mye om Jesus, slik at de fatter tillit til ham. Men det kan også være noe i deres eget liv som hindrer dem i å stole på Jesus. Da må de hjelpes til å avlegge det som tynger. Vi må passe oss så vi ikke misbruker evangeliet slik at det blir en sovepute for de ubotferdige. Her snakker vi om botferdige syndere som gjerne vil tro på Jesus. Disse må hjelpes slik at de får se Jesus. Er det derimot snakk om å stille krav til Gud, slik som Tomas gjorde, da skal vi advare som Jesus gjorde; «Vær ikke vantro, men troende!» (Joh 20:26-31).

Jesus vil ta imot alle dem som strever og har tungt å bære. Det gjelder også den som kjemper med angst og tvil. Han vil gi deg hvile og frelsesvisshet på Ordets grunn, slik at han får være ditt eneste sikre hvilested når stormen raser.