Åndens tempel
Av Per Bergene Holm
Nei, som en hemmelighet taler vi Guds visdom, den skjulte, som Gud fra evighet av har forut bestemt til vår herlighet. Denne visdom kjente ingen av denne verdens herrer. For hadde de kjent den, da hadde de ikke korsfestet herlighetens Herre. Men, som det står skrevet: Det som intet øye har sett og intet øre hørt, og det som ikke oppkom i noe menneskes hjerte, det har Gud beredt for dem som elsker ham. Men for oss har Gud åpenbaret det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud. For hvem blant mennesker vet hva som bor i et menneske, uten menneskets egen ånd som er i ham? Slik vet heller ikke noen hva som bor i Gud, uten Guds Ånd. Men vi har ikke fått verdens ånd, men den Ånd som er fra Gud, for at vi skal kjenne det som Gud i sin nåde har gitt oss. Og dette forkynner vi, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss, men med ord vi har lært av Ånden. Vi tolker åndelige ting med åndelige ord.
1Kor 2:7-13
Det er bare én kilde til kjennskap til Gud og hans frelse, og det er Guds egen åpenbaring ved sin Ånd. Utenom Åndens åpenbaring i Ordet er det umulig å kjenne Gud og hans frelsesråd. «Aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» (2Pet 1:21) Alt som heter svermeri og avgudsdyrkelse, vantro og egenrettferdighet har sin rot i frafall fra Guds ord, når Ordets åpenbaring og kraft må vike for menneskets egen religiøse tanke, råd og aktivitet.
I den gamle pakts tid talte Gud mange ganger og på mange måter til fedrene gjennom profetene. Og sentrum i åpenbaringen var tabernaklet. Der tok Gud selv bolig, der åpenbarte han sitt råd og sin herlighet, midt i folket. Ved innvielsen av tabernaklet kan vi lese at skyen som fulgte israelsfolket la seg over og dekket tabernaklet og Herrens herlighet fylte det. I tabernaklet var Herren selv tilstede med hele sin herlighets fylde. Der talte han til Moses og til folket, og der åpenbarte han sitt frelsesråd gjennom forbilledlige innretninger og handlinger. Det samme gjentok seg ved innvielsen av templet.
Hele gudstjenesten og gudslivet sentrerer om Guds herlighets bolig i Israel. Hvorfor? Jo, for her møtte den troende Gud selv i hans åpenbaring. Noe annet sted kunne han ikke møte Gud og bli kjent med ham. Gud åpenbarte seg ikke på offerhaugene, men hadde satt folket stevne ett sted, i helligdommen: «Der, midt mellom kjerubene vil jeg tale til deg.» (2M 25:22)
Og i forgårdene ble Guds ord lest og sunget av prester og levitter. I Salmenes bok kan vi lese om hvordan de troende lengtet etter å komme dit og høre Guds ord. «Min sjel lengter, ja, fortæres av lengsel etter Herrens forgårder. Mitt hjerte og mitt kjød roper med fryd til den levende Gud.» «For én dag i dine forgårder er bedre enn ellers tusen. Jeg vil heller stå ved dørterskelen i min Guds hus enn bo i ugudelighets telt.» (Salme 84:3,11)
Likevel var Guds åpenbaring i den gamle pakt bare som en skygge. Da Guds Sønn ble født av jomfru Maria, ble kjød og tok bolig i blant oss, så var det herlighetens Herre som tabernaklet i blant oss. Slik Herrens herlighet fylte tabernaklet i den gamle pakt, slik ble hele Herrens herlighet åpenbart i Jesus Kristus. «Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh 1:14) En enbåren Sønn må ikke dele sin Fars herlighet med noen andre, men eier hele herligheten. Slik også med Jesus. «I ham bor hele guddommens fylde legemlig.» (Kol 2:9)
Jesus er den fullkomne åpenbaring av Guds herlighet, av hans vesen og evige råd. Hele Guds evige råd, det som i Skriften kalles Guds hemmelighet, nettopp fordi det er skjult for oss og bare blir kjent i den grad Gud åpenbarer det, hele dette råd er åpenbart i Guds Sønn. Guds hemmelighet er Kristus. «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.» (Kol 2:2-3)
Å lære Gud å kjenne er derfor ett og det samme som å lære Jesus å kjenne. (Joh 17:3) Men mange av dem som gikk omkring med Jesus lærte verken ham eller Gud å kjenne. Hvorfor? Jo, for de møtte Jesus ut fra sine egne tanker. De ville tolke Jesus inn i sine egne religiøse forestillinger og behov. Og når Jesus ikke svarte til deres tanker og behov, tok de anstøt av Jesus. For Jesus er ikke kommet for å oppfylle våre religiøse lengsler og behov. Vi må omvende oss fra våre tanker og råd, skal Jesus få åpenbare seg for oss. Derfor sier også Jesus at det er umulig å kjenne Ham uten at Faderen forklarer ham for oss. Jesu ord og gjerning er som alt Guds ord ikke gitt til egen tydning. Vi er ikke fri til å tolke Jesu ord og gjerning dit vi vil. Vi må se alt i det lys som Skriften selv gir.
Faderen må ved sin Ånd åpenbare for oss hvem Jesus er, og det gjør han i første rekke gjennom det profetiske ord i Det gamle testamente. Skyggen av Kristus forklarer Kristus selv for hjertene våre. Det er hemmeligheten i apostlenes tro på Jesus. De så Jesus i Skriften og forsto hans liv og gjerning ut fra Skriften. Derfor kom de også til den erkjennelse: «Du er Messias, den levende Guds Sønn.» (Mt 16:16) Og enda Peter synlig ble vitne til at Jesus fikk ære og herlighet av Gud Fader på fjellet, så sier han: «Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.» (2Pet 1:19)
Apostlenes ord er ikke noe annet enn en muntlig forkynnelse av Jesus ut fra Det gamle testamente, som alene bærer navnet Den Hellige Skrift, sier Luther. Gjennom profetenes og apostlenes ord søker Gud å åpenbare hvem Jesus er for våre hjerter.
Vi er i våre dager så snart ferdige med Skriften. Vi leser et lite ord og så har vi forstått alt. Så slår vi Bibelen sammen og er glade og fornøyde. Resultatet blir at vi forblir i våre egne religiøse tanker og vi tolker Skriftens ord inn i våre egne forestillinger, og så er vi like langt.
Da Jesus hadde fullendt sin frelsesgjerning for oss, fór han opp til himmelen. Gud hadde i fordums tid mange ganger og på mange måter talt til fedrene ved profetene, og så hadde han talt ved Sønnen. Men nå står vi foran en ny åpenbaringshistorisk epoke. Den begynte på pinsedagens fest i Jerusalem.
De tolv apostlene var samlet på samme sted. «Da kom det med ett en lyd fra himmelen som når et veldig stormvær farer fram, og fylte hele huset der de satt. Og det viste seg for dem tunger likesom av ild, som delte seg og satte seg på hver en16 kelt av dem. Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale. » (Apg 2:2-4)
Slik Herrens herlighet hadde fylt tabernaklet og tempelet, og så legemlig fylte Jesus Kristus, tar Guds Ånd her bolig i apostlenes hjerter og gjør de troende i den nye pakt til et tabernakel eller tempel for Gud selv, for å åpenbare Jesus og frelsen i ham for alle verdens mennesker.
La oss først si litt om de tegn som skjer på pinsedag.
For det første språkunderet. Det er et motbilde til Babels forvirring. Ved Babels forvirring var alle mennesker ett folk og alle forstod hverandre. De ville opphøye seg selv og gjøre seg selv et stort navn. Da grep Gud inn og skapte forvirring gjennom å la alle tale ulike tungemål så ingen forstod hverandre. Gud satte grenser mellom folkene, gjorde dem små og hjelpeløse, for at de om mulig skulle søke ham.
Så kaller Gud ut ett folk, Israel, for å åpenbare sitt store navn gjennom det minste av alle folk og fullføre en frelse som skulle bli til velsignelse for alle jordens slekter. Og helt fram til pinsedag må alle folk til Israel og til tempelet og Guds profeter i Israel, slik som Na’aman måtte. Og det er ingen direkte hedningemisjon i denne tiden. Jesus forbyr disiplene å gå til hedningene, de skal bare gå til de fortapte får av Israels hus. Men når Gud har fullført sin store frelsesgjerning for alle folk, lar han tolv apostler, som alle taler en hebraisk dialekt, tale slik at alle folk får høre om Guds store gjerninger på sitt eget språk. På pinsedag gjør Gud igjen alle folk til ett gjennom frelsen i Jesus Kristus.
Gud åpenbarer gjennom språkunderet på pinsedag at i Jesus Kristus er de som var langt borte – hedningene – kommet nær til. Her er det ikke lenger jøde eller greker, barbar eller skyter, her er de alle ett i Kristus Jesus. (Ef 2:11-22)
Guds menighet er ikke lenger bare knyttet til Israel og Israels folk, men er fra pinsedag av noe universelt, av alle stammer, folk og tungemål. Fra pinsedag av skal evangeliet, ved menigheten forkynnes for alle folkeslag under himmelen.
Det var ikke lett for de troende jøder, selv ikke for apostlene, å akseptere og forstå at hedninger – uten først å ha blitt jøder gjennom omskjærelsen – bare ved å høre evangeliet og tro, kunne bli frelst og få Den Hellige Ånds gave. Gud måtte drive apostlene ut gjennom trengsel og forfølgelse.
Og Gud må gi apostlene en hel rekke særlige bevis på at hedningene gjennom frelsen i Jesus Kristus har blitt de helliges medborgere og Guds husfolk. Peter får særbehandling. Han får være til stede i Samaria og hos Kornelius, hvor han også først får et syn til forklaring av det som skjer. Peter får igjen og igjen se at Den Hellige Ånds gave blir gitt til de troende hedningene, akkurat på samme måte og med det samme språktegn som apostlene selv opplevde det på pinsedag.
Den tungetale vi møter i Apostlenes gjerninger er et åpenbaringshistorisk tegn på hedningenes innlemmelse i Guds menighet og må ikke forveksles med den bønn og lovprisning i tunger som første korinterbrev taler om. Gud må gang på gang åpenbare for apostlene at hedningene har fått del i den samme nåde, den samme Åndens gave og tjeneste som de selv har fått, helt fram til apostlene erkjenner dette på apostelmøtet i Jerusalem. (Apg 15)
Men det er også en annen ting som åpenbares på pinsedag. Alle dem som ble salvet med Guds Ånd denne dagen, var lege menn. De var ikke prester eller embetsinnehavere i den gamle pakts forstand. Det er et helt nytt presteskap som åpenbares på pinsedag, et alminnelig prestedømme, hvor alle troende er prester og salvet med Guds Ånd til vitnetjeneste overfor verden. Nå hadde alle de troende i den gamle pakt også Guds Ånd som barnekårets Ånd. Men det var bare de særlig salvede embetsbærerne; prestene, kongene og profetene, som var salvet til å formidle Guds åpenbaring.
I den nye pakt har imidlertid alle troende fått del i denne prestetjenesten. I den gamle pakts tid åpenbarte Gud seg gjennom tabernaklet og tjenesten der. Guds ord ble forkynt i forbilder og som en skygge. Men så ble Ordet kjøtt og tok bolig i blant oss i Jesus Kristus. Jesus selv var det fullkomne vitne, den fullkomne åpenbaring av Guds ord. Han var selv Ordet og det fullkomne tabernakel.
Nå har Jesus faret opp til himmelen. Fra pinsedag av åpenbares han i verden gjennom sine troende som er hans tempel. Ja menigheten av de troende er i dag Kristi legeme på jord, fylt av ham som fyller alt i alle. (Ef 1:23) Åndsutgytelsen på pinsedag innebærer nettopp at Guds Ånd tar bolig i sin troende menighet, som i sitt tempel, for å utruste og gjøre de troende i stand til den åpenbaringstjeneste eller vitnetjeneste menigheten har overfor verden.
Du som hører Jesus til, er et Kristi brev til verden. «For det er åpenbart at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste,» sier apostelen Paulus, «ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjødtavler. » (2Kor 3:3)
Det er en veldig ting når Kristus ved sitt ord og sin Ånd får rom i et menneskes hjerte og tar bolig der. Da drives en ikke lenger av den ånd som er virksom i vantroens barn, men Guds Ånd kommer gjennom Ordet inn i hjerte og liv. En blir til et tempel i Ånden, et tabernakel som Jesus ønsker å åpenbare seg for verden gjennom. Og Jesus vil fylle sine troende med hele sin fylde, slik han i den gamle pakt fylte tabernaklet og tempelet med hele sin herlighet. (Ef 3:14-21)