Paulus: Fra spotter og voldsmann til apostel!
Av Per Bergene Holm
Jeg takker ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, at han aktet meg tro, idet han satte meg til tjenesten, enda jeg før var en spotter og forfølger og voldsmann. Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro. Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.
Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. Men jeg fikk miskunn, for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv.
Den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud, ham være ære og pris i all evighet! Amen.
1Tim 1:12-17
Apostelen Paulus skriver til sin unge venn og medarbeider, Timoteus. Av brevet er det tydelig at Timoteus møter motstand fra mennesker som vil være lovlærere i forsamlingen. De forbyr mennesker å gifte seg, påbyr avhold fra visse typer mat og kommer med andre asketiske påbud.
Uten at de troende holder Moselovens forskrifter og andre nye bud og forskrifter kan de tydeligvis ikke bli frelst. De kan i det minste ikke vokse og bli sterke, og bli blant de viderekomne kristne. Slik har disse lovlærerne undervist, og det har skapt forvirring blant de kristne. Det var ikke så lett å avvise disse lovlærerne, for de støttet seg jo gjerne på Moseloven og dens forskrifter.
Loven er god, sier apostelen Paulus, dersom en bruker den på lovlig vis. «En må vite dette at loven ikke er gitt for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, ugudelige og syndere, vanhellige og urene, fadermordere og modermordere, drapsmenn, horkarer, menn som ligger med menn, menneskerøvere, løgnere, menedere, og hva det ellers kan være som strider mot den sunne lære.» (1Tim 1:9f.)
Loven er med andre ord gitt for å dømme synden, ikke for å gjøre noen hellig. Loven er ikke gitt for at noen ved den skal bli rettferdig, men den er tvert i mot gitt for at den lovløse og ulydige skal bli dømt for sin lovløshet og ulydighet. Og slik skal den nok få dømme mitt ulydige kjød og tukte meg for min synd, men den kan aldri gjøre meg hellig og rettferdig og god. Loven kan aldri styrke meg i mitt åndelige liv. Da misbruker jeg den, da bruker jeg den på et område hvor den ikke hører hjemme. Loven hører hjemme i stallen, sa Luther, men den har intet å gjøre i brudekammeret. Loven skal døde og fordømme synden og kjødet, men har intet å tilføre av liv og kjærlighet.
Og for å vise dette, går apostelen Paulus over til å tale om den erfaring han selv har gjort. Først av alt takker han «ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre». Paulus fornekter ikke at det finnes en åndelig styrke, at det er mulig å bli sterk, men den ære tilskriver han ikke seg selv eller loven, men Jesus. I Fil 4:13 sier han det slik: «Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.»
Når det er nødvendig, bruker apostelen Paulus seg selv som eksempel. Det er ikke selvros når han beskriver hva Guds nåde har virket i hans liv, for han understreker så sterkt at det er nettopp Guds nåde som har virket både hans tro, kjærlighet og tjeneste, og ikke ham selv.
Det loven ikke maktet å gjøre i hans liv, nemlig å skape tro og kjærlighet, gudsfrykt og troskap, det har Jesus maktet. At apostelen Paulus ble et slikt mektig redskap for Gud, kommer ikke av at Paulus hadde et bedre utgangspunkt enn deg og meg. Nei, tvert i mot.
Han var en spotter og forfølger og voldsmann. Med alt sitt strev for å bli hellig og god, var det alt han oppnådde! Det var det han var og ble ved lovens hjelp. Han ble ikke mer hellig og god og from, men tvert i mot den verste motstander av alt godt og alt som het sant gudsliv.
«Men jeg fikk miskunn, fordi jeg handlet uvitende i vantro.» Det er alvorlig å stå Guds nåde imot. Det var ikke alle fariseerne som fikk miskunn som apostelen Paulus. Det var noen som sto Jesus i mot, enda de i sitt hjerte var overbevist om sannheten i hans ord og visste at de sto Gud i mot. Jesus advarte dem om at de ved dette syndet mot Den Hellige Ånd og ikke kunne få forlatelse. Men Paulus var uvitende, han levde i den tro at han kjempet Guds sak og gjorde Gud en tjeneste i sin kamp mot de kristne. Derfor fikk han også miskunn, derfor var det også nåde å få.
«Og vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.» Det var ikke bare det at apostelen Paulus fikk nåde, fikk miskunn og syndenes forlatelse. Det var i sannhet stort, og det kommer han tilbake til. Men her understreker han nådens overmåte rikdom. Gjennom nåden i Kristus Jesus fikk han også det som han hele sitt liv aldri hadde fått gjennom sitt lovstrev, nemlig tro og kjærlighet til Gud og alt godt.
Ved Guds nåde i Kristus Jesus kom det noe alldeles nytt inn i fariseeren Paulus sitt liv, noe som gjorde ham til et aldeles nytt menneske, slik at han kan si om det han opplevde: «Av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg har ikke vært forgjeves.» (1Kor 15:10). Det betyr ikke at apostelen Paulus selv har vært uvirksom og automatisk har blitt full av tro og kjærlighet og iver i tjenesten. «Jeg har arbeidet mer enn de alle – det vil si: ikke jeg, en Guds nåde som er i meg, sier han. 1Kor 15:10
Slik er Guds nåde, den er mektig til å føre et menneske over fra døden til livet, fra Satans makt og til Gud, fra et liv i syndens tjeneste, til et liv i tjeneste for Gud og rettferdigheten.
«Det er et troverdig ord, fullt verd å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»
Hører du det, du som sliter med synd og mistviler om du kan bli frelst. Jesus kom til verden for å frelse syndere. Han kom ikke for å kalle rettferdige, men syndere. Han kom ikke for å frelse dem som hadde alt sitt på det tørre, som fikk det til og som greide seg godt. Nei, han kom for syndere. Hører du det? Han kom for en spotter og forfølger og voldsmann som Paulus, han som hadde stått Gud imot og var en svoren fiende av Guds folk. Gud var mektig til å frelse ham. Tror du ikke at han da også er mektig til å frelse deg?
Jesus gikk i døden for deg også. Han bar din synd på seg, han døde i ditt sted under Guds vredes dom. Han bar Paulus’ synd, men han bar også din! Du var også med Jesus på korset, og der var også all din synd og hele ditt urene hjerte. Det er frelse også for deg, for Jesus kom for å frelse syndere.
«Jeg fikk miskunn,» sier apostelen Paulus, «for at Jesus Kristus på meg først kunne vise hele sin langmodighet, til et forbilde for dem som skal komme til tro på ham til et evig liv.» Enda jeg hadde syndet slik og stått Gud i mot, så fikk jeg miskunn, sier apostelen. Dette skjedde og er tatt med i Guds ord, for at du ikke skal tvile på at du kan bli frelst. Han som frelste Paulus, han er også mektig til å frelse deg! Paulus er et forbilde som er gitt deg av Gud. Kunne han bli frelst, så kan du det også, hvor ussel og elendig du enn er.
Du som synes du så lenge har stått Gud i mot og har syndet alvorlig mot ham: Se hvor langmodig Gud var mot Paulus, se hvordan han bar over med hans syndeliv! Tror du ikke han også vil bære over med ditt syndeliv, din motstand mot Gud, din uvilje og ulyst, din treghet og din tross?
Det kan du være viss på. Bare se på den langmodighet som ble Paulus til del. Den har Jesus vist på ham, for at du skal være viss på at du også skal få regne med den samme langmodighet mot deg.
Og du som har fått tro dine synders forlatelse, men som frykter for at du igjen skal falle fra, for du kjenner din svakhet og synden som henger så fast ved deg: Tenk på Paulus!
Hva var ikke Guds nåde mektig til i hans liv. Guds nåde er så overmåte rik. Der er gitt deg alt du trenger til liv og gudsfrykt. Det ser du i Paulus sitt liv. Der ser du hva Guds nåde virket, hvordan den var mektig til av en spotter og forfølger å gjøre en apostel som var både sterk og full av tro og kjærlighet.
Det var ikke Paulus som var bedre enn deg. Nei, understreker han selv, – ingen var verre enn ham, han som var en spotter og forfølger og voldsmann. Men det var Guds nåde og miskunn som var så stor. «Alt det du treng for himmel og jord er gøymt i det ene ord: Jesus.»
Du som tror at dine synder stenger deg ute fra himmelen og den evige frelse: I Jesus har du syndenes forlatelse! Ta din tilflukt til hans død og soning i ditt sted. «I ham har vi forløsningen ved hans blod, syndenes forlatelse, etter hans nådes rikdom.» (Ef 1:7)
Om synden og kjødet hindrer deg i ditt livssamfunn med Jesus og drar deg mot verden og døden – det erfarer enhver kristen med smerte – så ta din tilflukt og fly til Jesus med kjødet ditt! Det er ingen hjelp og redning å hente borte fra Jesus. Loven har intet å tilføre, og det er heller ingen hjelp i å unnskylde og ufarliggjøre synden. Da vil den bare få enda større rom og makt og den ødelegger hele ditt syn og din åndelige dømmekraft. Det hadde Paulus fått erfare.
Men fortell alt til Jesus, om din sløvhet og likegyldighet, din uvilje og din tross, din vantro og din egenrettferdighet, og aller mest de synder som du så gjerne vil kjæle for og forsvare og som er din største fare. Da bruker du loven rett, som et lys til å avsløre synden og kjødet, til å dømme og døde.
Og når du slik tar din tilflukt til Jesus med din synd og ditt kjød, så tar han det alt i sine naglemerkede hender. Jesus døde for din synd og ditt kjød og med ham skal du få akte det korsfestet. Slik dør du bort fra synden ved Guds nåde, slik frelses du fra ditt kjød og din synd.
Du har en renselseskilde i Jesu blod. Den går aldri tom. Der råder Jesu langmodighet mot den synder som tar sin tilflukt til ham. Og den som slik lever i Guds nåde, som daglig får erfare syndenes forlatelse, som kommer for tusende gang, hos ham vokser nåden, troen og kjærligheten. Noe annet er umulig.
Det hadde apostelen Paulus fått erfare i sitt eget liv. Og det fikk han erfare som et forbilde for deg, for at du ikke skal fortvile, men fly til Guds nåde og gjøre deg bruk av syndenes forlatelse i Jesus.
Den loviske kristendommen kan nok gjøre mennesket ærbart og fint i det ytre, og den kjennetegnes gjerne av slike bud: Ta ikke! Rør ikke! Smak ikke! Med en rekke menneskebud om utvendige ting, som klesdrakt og mat og annet som i det ytre kan få den kristne til å skille seg ut fra verden omkring, søker loviskheten å vise sin rettferdighet og det nye livet. Men alt dette er ikke noe annet enn kjødelig egenrettferdighet og kalking av graver. Hjertet er og blir urørt. Men det er i hjertet synden og fordervet sitter, ikke i maten eller klærne.
Men fordi loven ikke er i stand til å forandre hjertet, tenker det loviske mennesket at kan en bare forandre det ytre, så er også hjertet forandret. Dette visste apostelen Paulus alt om, han som etter loven var ulastelig i det ytre. Men da budet om å begjære kom, da var det ute med hele hans rettferdighet. Da det ble åpenbart at loven bare kan oppfylles med hjertet, viste hele hans rettferdighet seg å være et tomt skall.
Men hos Jesus derimot, der ble hjertet forandret, der ble alt nytt! Og da var det for apostelen ute med hele den utvendige rettferdigheten, med den utvendige om-skjærelse, da var det bare hjertets omskjærelse i Ånden han var opptatt av (jf Rom 2:29; 1Kor 7:19; Gal 5:6; 6:15; Kol 2:11f). Og den omskjærelsen gjøres ikke med hender, men den får et menneske del i ved å ta sin tilflukt til Jesu død og oppstandelse og ved å leve i Jesu død og oppstandelse, leve i syndenes forlatelse.
Mitt syndelegeme, mitt kjød, skal jeg daglig få døde hos Jesus og få syndenes forlatelse, og daglig skal jeg få oppstå og leve med Jesus ved troen på ham. Da lever også han i meg med hele sin nåde. Og da springer det et aldeles nytt liv, en aldeles ny kjærlighet og hellighet ut fra den kristnes liv, som det naturlige menneske ikke kan forstå eller forklare, og som den loviske kristne derfor vil fornekte. For han kjenner det ikke og kan aldri i evighet nå opp til det, for han kjenner ikke Jesus og hans nådes makt.
Kjenner du Jesus?
Om du lite kjenner ham og om du lite har gjort erfaring med hans nåde, så skal du ikke miste motet. Han kom for å frelse syndere, han kom også for deg. Ta din tilflukt til ham og hans nåde, så skal du få gjøre erfaring med hans frelsende makt. (jf Joh 8:31-32)