Vektere i menigheten
Av Olaf Klavenæs
Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg. Har dere sett ham som min sjel elsker? Høys 3:3
Gud har satt vektere på Jerusalems murer. De har en stor oppgave, de skal advare når det er en fare som truer. Guds folk skal bo i trygghet. Dette løftet er tidløst, det skal alltid være trygt å bo i de troendes forsamling.
I verset før vår tekst ser vi at bruden var på leting etter brudgommen: «Jeg lette etter ham, men jeg fant ham ikke,» sier hun (Høys 3:2) Nå møter hun vekterne, det vil si det var vel egentlig de som møtte bruden ettersom hun sier: «Vekterne, som går omkring i byen, møtte meg.» Men så viser det seg at vekterne ikke kjente brudgommen. (Høys 5:7)
Det er mange, også i dag, som bekjenner seg som kristne, men de kjenner ikke Kristus, brudgommen. I vår tid er det mye kristendom uten Kristus.
Vekterne var ivrige i tjenesten der de «gikk omkring i byen». Man kan komme langt i nidkjærhet i tjenesten uten å kjenne Herren. Paulus hadde en stor sorg over mange av dem som skulle vokte staden: «For det vitnesbyrd gir jeg dem at de har nidkjærhet for Gud, men uten den rette forstand.» (Rom 10:2)
Gud har innsatt vektere
«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten.» (Jes 62:6)
«Menneskesønn! Til vekter har jeg satt deg for Israels hus.» (Esek 3:17)
Oppgaven er å vokte og veilede hjelpeløse syndere til Jesus. Men vi opplever at mange ikke kan hjelpe. For den som ikke har gått veien, kan ikke veilede andre! Det er en evig sannhet at den som ikke selv er i Jesus, ikke kan hjelpe andre til Jesus!
Det har alltid vært blinde veiledere. «Israels vektere er blinde alle sammen, de vet intet. Alle sammen er de stumme hunder, som ikke kan gjø. De ligger og drømmer og liker å sove.
Ja, grådige hunder er de, de blir aldri mette. De er hyrder som ikke har forstand. Alle sammen har de vendt seg til sin egen vei, hver til sin egen vinning, fra den første til den siste.» (Jes 56:10-11)
Tenk, – egen vinning! Ego står i sentrum! Det å få ære ligger til oss alle! Men hyrdene er satt til å vokte og veilede Guds folk. Herren har innsatt dem til vektere i Guds forsamling, ikke til å søke sitt eget!
Skal peke på Jesus!
Nikodemus var en lærd mann. Han kommer til Jesus om natten. Han var i sjelesorg hos Jesus. Han var fremmed for gjenfødelsen og derfor utenfor Guds rike. «Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike,» sier Jesus. (Joh 3:5)
«Hvordan kan dette skje?» spør Nikodemus. «Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette?» (Joh 3:9-10)
Så taler Jesus om Menneskesønnen som skal opphøyes på korset. Det må ha vært underlig for Nikodemus når han sammen med Josef fra Arimatea tok ned «Kobberslangen» fra korset! – han som Gud gjorde til synd for Nikodemus og Josef, og for deg og meg!
En rett vekter i Guds rike viser syndere til Jesus, peker på Ham! Døperen Johannes var en slik vekter: «Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» (Joh 1:29)
Måtte vi lære av Johannes! Måtte vi løfte vår hånd og peke på Jesus! Når vi peker på Jesus, blir det slik at synderen følger Jesus, og ikke forkynneren! Vekteren skal vise synderen til Jesus!
«Se der Guds lam, som bærer verdens synd!» Se der Guds lam, som bærer din synd! Så skal vi som peker på Jesus få dele gleden med Johannes: «Den som har bruden, han er brudgommen. Men brudgommens venn, som står og hører på ham, er full av glede over å høre brudgommens røst. Denne min glede er nå blitt fullkommen.» (Joh 3:29) Vekteren gleder seg når brudgommen finner bruden!
Det er stort å få være en vekter i Guds rike, å få være med på den store oppgave å føre bruden til brudgommen! Men den som er satt til lærer og vekter i Guds rike trenger mye forbønn! Går djevelen én gang rund en troende, sågar han ti ganger rundt den som forkynner Guds ord!
Luther sier: «Å forkynne Guds ord er ikke noe annet enn å pådra seg hele helvedes og Satans vrede og dernest å utfordre all verdens «hellige» og all verdens makt. Å utsette seg for så mange av Satans tenner er den aller farligste måte å leve på!»
Men midt i dette er det stort å få være en vekter i Guds rike!
Et lite ord om Jesus, en vennlig utstrakt hånd, Et lite ord om Jesus, velsignet av Guds Ånd. Her gjelder ikke former, ei heller blomstersprog, Et lite ord om Jesus, å, si det, si det dog!
Vi blir så små hos Jesus, det vil han vi skal bli. Først da kan vi om Jesus det rette ord få si. Da blir det ham alene og ikke meg og mitt, Og hvis jeg så får tjene, da er det nåde blitt.
Det største ord om Jesus er Jesus synd’res venn. Det beste ord om Jesus er dette ord igjen. Det største og det beste, hva kan jeg mere si? Gud, la vårt liv og feste kun dette ord få bli! (Sb 711)