«Jeg takker min Gud»
Av Per Bergene Holm
I noen nummer fremover går Per Bergene Holm gjennom Paulus’ brev til filipperne. Første artikkel stod i forrige utgave av «Lov og Evangelium», nr. 8/00, s. 11. I dag tar han utgangspunkt i Fil 1:3-21. Les gjerne det aktuelle skriftavsnittet før du fortsetter med artikkelen.
Red.
Jeg takker min Gud så ofte som jeg tenker på dere (v.3).
Av Paulus sine brev forstår vi at han var et bønnemenneske, ikke minst var han en forbeder. Hans tjeneste med evangeliet innebar ikke bare at han forkynte Guds ord og grunnla kristne menigheter, men han fortsatte å be for alle som han kom i berøring med. I sitt bønneliv kjempet og stred han med dem. Ja, det gjaldt også dem som han aldri møtte personlig, men som han likevel kjente ansvar for, siden de var en frukt av hans arbeid (Kol 2:1).
Bønnens og Ordets tjeneste er to sider av samme sak, det ene kan ikke være der uten det andre. Bønnen åpner opp for Ordet, både i forkynnerens eget hjerte og i tilhørernes. Gjennom forbønnen står vi i kontakt med andre mennesker via himmelen, slik at Gud selv får røre ved den enkelte. Det gir åndskraft og inngang for Ordet.
Vi ser av Paulus sin bønn hvordan han lever med de troende i gleder og sorger. Han fylles med takk til Gud når han tenker på dem. Bønnen er ingen plikt for Paulus, men det er hans hjertes samtale med Gud – min Gud sier han.
Er det slik for deg, når du tenker på dine nærmeste, på din forsamling, på din organisasjon, på land og folk? Går du selv med dine bekymringer, sorger og gleder, eller er det slik at alt dette er noe du legger fram for Gud og samtaler med ham om?
Det som Paulus mest av alt gleder seg over, er hvordan de troende i Filippi har stått sammen med ham i arbeidet for evangeliet. Vi ser i andre korinterbrev at Paulus framfor noen roser menigheten i Filippi for hva de har gitt og ofret for Guds rikes arbeid (2Kor 8:1-5).
Nå sitter apostelen Paulus i fengsel. I Filippi bekymrer de seg kanskje for hvordan det skal gå med evangeliets sak, med Guds rikes arbeid, ikke minst i Europa. Filippi var jo den første menighet som Paulus grunnla på europeisk mark. Jeg er fullt viss på dette, sier apostelen, at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag (v.6) Da tenker ikke apostelen i første rekke på den enkelte kristne, men han tenker på Guds rikes sak, forkynnelsen av evangeliet. Han er viss på at den misjonsgjerning som Gud begynte blant filipperne, den vil han fullføre helt fram til Jesus kommer igjen. Evangeliet skal forkynnes til et vitnesbyrd for alle folkeslag og så skal enden komme.
Det skal du og jeg også få regne med, ikke minst når vi ser hvordan det står til i kirke og bedehus i vårt land, med frafall og forførelse. «Hvordan skal det gå?» tenker vi. En ting er sikkert; – så lenge verden står skal det alltid være noe som heter en menighet av troende og noen som forkynner evangeliet til et vitnesbyrd for menneskene! Det skal Gud sørge for! For dette er ikke i første rekke vår sak, det er Guds egen sak. Det skal vi få regne med!
Så fortsetter apostelen å gi uttrykk for sin kjærlighet til de troende i Filippi. Han bærer dem i sitt hjerte (v.7) og lengter etter dem alle med Jesu Kristi hjertelag (v.8). Det står egentlig Jesu Kristi hjerte. Det er Jesu eget hjerte som slår i apostelens indre. Ved Den Hellige Ånd som var utøst i hans hjerte, var Jesu eget sinn og hjerte utøst der. Den kristne broderkjærligheten er ikke noe påtatt, ikke noen plikt eller noe strev, men det er Jesu Kristi eget hjerte og sinn som ved Den Hellige Ånd er utøst i den troendes hjerte og som banker og slår gjennom den troendes eget hjerte og sinn. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1Joh 4:16)
Fra vers 9 forteller apostelen om hva han ber om for sine venner. Ber vi slik for hverandre? Det er mangt som ikke er slik det skal være i blant oss. Vi ser lunkenhet og verdslighet, enkelte ser ut til å gli bort. La oss be for disse og be om at Herren oppliver oss slik at vi blir i stand til å styrke det som er svakt, det som er i ferd med å dø.
Paulus ber om at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at de kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål (v.9-10). Han ber ikke om at de må få mer kjærlighet, men at den kjærligheten de har mer og mer må bli rik på kunnskap og innsikt. Den troendes kjærlighet er som nevnt ikke noe krav eller noe bud, men en virkelighet i dem som hører Jesus til, en himmelsk drivkraft i den troendes indre. «Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.» (Rom 5:5)
Men denne kjærlighetens drivkraft i den troende må forenes med kunnskap og innsikt i hva som er Guds vilje, slik at vi kan vandre rett og velge det rette i de ulike spørsmål. Kunnskap og innsikt om Guds bud og vilje er ikke noen drivkraft i en kristens liv, men de er som stabbesteiner eller skilt på en vei, de viser meg hvor den rette veien går.
Mang en ungdom spør med iver etter hva de skal gjøre for Jesus. Da skal vi få vise dem til Guds bud. De er rammen som kjærligheten skal utfolde seg gjennom, den vei som den skal leves ut på. Da blir livet fylt av rettferds frukt (v.11).
Det skjer ved Jesus Kristus, det er hans verk, det springer ut av hans kjærlighet som er utøst i våre hjerter. Og det er Gud til ære og pris. Et sant og sunt kristenliv drar andre til Jesus, det skaper en trang i hjertene etter å takke Gud og leve med ham.
Når Paulus skriver dette, sitter han i fengsel i Rom. Hans venner i Filippi tenkte nok at det var et stort tilbakeslag for Guds sak. Men apostelen sier at det tvert imot har ført til framgang for evangeliet (v.12). Slik er det alltid når et menneske helt og holdent har satt sitt liv i Guds hånd. Da må alt tjene til det gode og til Guds ære.
Vi skal ikke bekymre oss så mye om hvordan det går med oss i det ytre, bli taktiske og kloke for å nå ut eller samle mennesker. Nei, la oss sette våre liv i Guds hånd, søke å bli mer og mer rike på kunnskap og innsikt i hva som er hans vilje, slik at vi kan vandre rett, og så er resten Guds sak! Han skal ta seg av det.
Slik var det med Paulus. Det var for Kristi skyld han var i lenker (v. 13), det var noe som ble ham til del fordi han levde med Jesus. Og det ble også kjent for hele livvakten, det forsto de, og derfor virket det ekstra kraftig på dem. Men det forsto også de andre troende, og dermed ble all frykt for trengsel tatt bort. De ble så tillitsfulle i Herren (v.14), at han var med sine også i trengselen, at de med enda større mot talte Ordet uten frykt. De forsto at når de satte sine liv i Herrens hånd og vandret på hans veier, så var han med, så måtte selv det vonde tjene til det gode.
Tillit til Herren, bundethet til ham, frir fra menneskefrykt. Å være en Jesu Kristi trell, å ha hele sitt liv innviet til tjenesten for ham, det fører også med seg fred og glede midt i de største vansker, fordi en vet at Herren er med, en lider for Jesu skyld. Da går en frimodig, tross motsigelser, for en vet at en går Herrens ærend.
Nå var det nok noen som forkynte Guds ord ut fra andre motiver, av misunnelse og stridslyst (v.15-18), av ærgjerrighet. De lærte ikke noe som var urett, men de var drevet av selvhevdelse og partisinn.
Det er til stor skade, når predikanter og ledere er mer opptatt av å fremheve seg selv eller fremme sin organisasjon eller parti, i stedet for å være opptatt av sjelenes frelse og Guds ære. Men så lenge evangeliet likevel forkynnes sant og rett, så bevarer det sin virkning, selv om virkningen ikke er slik den kunne ha vært. Men apostelen gleder seg uansett over at Guds ord blir forkynt, for det er ikke uten virkning.
Alt som skjer i forbindelse med rettergangen gleder apostelen seg over. Han vet at det skal tjene ham til frelse. Alt som skjer med en kristen når han lever med Gud, må tjene en kristens evige salighet. Alt må samvirke til det gode.
Og apostelen er enda mer viss på at alt det han opplever må fremme hans frelse, fordi dere ber for meg og ved at Jesu Kristi Ånd hjelper meg (v.19). Apostelen vet at de troendes forbønn setter himmelske krefter i bevegelse til hans hjelp og han vet at Jesu Kristi Ånd styrker ham i hans indre menneske under rettergangen, slik at han skal holde ut, selv om det skulle gå mot død.
Ja, han har den lengsel og det håp at han ikke skal bli til skamme i noe (v.20). Det vil si at han hele veien skal bekjenne Jesus frimodig uten å skamme seg eller svike Jesus på noen annen måte. Han ønsker at Kristus nå som alltid må bli æret ved mitt legeme i all frimodighet, enten det skjer ved liv eller død.
Slik taler en Jesu Kristi trell. Han hører Jesus til med hud og hår, og om han skal få leve eller dø, så håper han en ting, at han må ære sin Herre og Frelser med all frimodighet, uten svik eller skam.
Frimodighet uttrykker i Skriften å tale rett ut, åpent og uredd, fordi en vet seg å tale sannhet og ha det rett og godt med Gud. Den som i sitt indre liv lever godt med Jesus, åpent og fortrolig, han får også en løst tunge slik at han kan tale åpent og frimodig om ham.
Det viktigste for Paulus er å få høre Jesus til og ære ham. For meg er livet Kristus og døden en vinning (v.21). Å leve var for Paulus ett og det samme som å leve for Jesus, forkynne ham og ære. Hans liv gikk opp i det ene: Å høre Jesus til. Derfor var døden heller ikke noe tap, men tvert i mot en vinning, for det førte ham jo bare nærmere Kristus!