I dette nummeret av bladet vil vi særlig stanse for foreldreansvaret. Foreldrenes forhold til barna har en veldig sentral plass i Skriften. Av alle Guds bud som gjelder vårt forhold til hverandre, har Gud satt budet om å hedre far og mor først, før budet mot å slå i hjel, før budet mot å bryte ekteskapet.
Så viktig anser Gud foreldreautoriteten at han setter manglende respekt og lydighet mot far og mor foran det vi ville ansett som langt mer alvorlige synder. Gud har dessuten føyd et løfte til budet, for enda sterkere å understreke hvor stort og herlig det er at det følges.
Så er det kanskje intet bud som det syndes mer mot i dag, også i de kristne hjem, men det ser ikke ut til at noen reagerer noe vesentlig på det. Barnas ulydighet og egenrådighet aksepteres i stor grad, og barna får langt på vei råde og sette dagsorden i mange hjem. Hjemmene preges av en snillisme og ettergivenhet som i første omgang kan se ut som kjærlighet, men som dypest sett er uvilje mot å konfrontere barnet for dets egenrådighet og manglende lydighet.
Fra barna er små bæres de rundt av foreldrene, selv om de ikke er syke, for de klarer ikke å høre at barna skriker. Det tar timer å legge dem, for barna vil ikke roe seg uten at foreldrene er i umiddelbar nærhet. Måltider og andaktsstunder preges av uro, for barna har ikke lært at de skal sitte rolig og være stille. Vil ikke barna spise det de blir servert, får de noe annet i stedet osv.
Foreldrene vil først og fremst stå høyt i kurs hos sine barn, men sannheten er at der barna mister respekten for mor og far, der mister de også kjærligheten. Det eneste som får utfolde seg er egenkjærligheten. Så lenge barnet får viljen sin, gaver og alt det har lyst på, gir de uttrykk for at de er veldig glade i sine foreldre. Men krysses egenviljen, da er mor og far dumme og slemme osv. Det finnes ingen kjærlighet som skaper lyst til å bøye sin egenvilje under mor og far, ingen tillit til at det mor og far sier er best for meg. Barna har lært at foreldrene igjen og igjen bøyer sin vilje under barnas ønsker og valg.
Det alvorlige er at vi som foreldre står i Guds sted overfor barna. Det er ikke underlig at mennesker i dag tenker at Guds bud er som et tilbud eller et forslag om hvordan de kan leve, men om de vil noe annet, så kan de det i stedet. Trosser de Guds bud, føyer nok Gud seg etter dem. Det blir lite syndserkjennelse og lite bruk for Guds nåde og syndenes forlatelse av slikt.
«Gud har gitt oss og betrodd oss barn for at vi skal oppdra dem etter hans vilje; ellers trengte han ikke fedre og mødre. La derfor enhver vite at han er skyldig, under trussel om å miste Guds nåde, til framfor alle ting å oppdra sine barn til å frykte og kjenne Gud. (…) Tenk for en grufull skade du gjør om du forsømmer disse ting og ikke oppdrar dine barn til å bli gagns mennesker og sanne kristne.» (Martin Luther)
Illustrasjonsbilde: hentet fra Freepik