Søk

Vil vi ha vekkjing?

I Guds lysOm vi vil ha vekkjing? Eit merkeleg spørsmål, kanskje. Det er vel ikkje mange kristne forsamlingar eller enkeltkristne som ikkje ber om at Herren må senda vekkjing. Då tenkjer vi gjerne at dette er noko som gjeld dei ufrelste. Det er det, men vekkjing er noko meir, noko som grip inn i ditt og mitt liv. Sann vekkjing er å koma inn i Guds lys med sitt liv. Då profeten Daniel kom inn i dette lyset, bad han mellom anna slik: «Vi har synda og bore oss ille åt, vore gudlause og trassige. Vi har vike av frå boda dine og lovene dine» (Dan 9:5). Så kan vi overføra det til oss:«Vi har synda…». «Vi», det er først …

Vil vi ha vekkjing? Les mer »

Skaperordningen

Guds skaperverk er preget av orden og struktur. Lys og mørke, dag og natt, sol og måne, luft og vann osv. Alt har sin bestemte plass, funksjon og hensikt. Slik fisken er bestemt til å leve i havet og fuglen i luften, slik er mennesket bestemt til å leve i pakt med Guds ordninger for menneskelivet. Alt annet er «mot naturen». Å sette seg ut over Guds skaperordninger er ikke bare til skade og ulykke, men det er også opprør mot Gud og nedkaller Guds vrede over menneskene: «Ve dem som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør mørke til lys og lys til mørke, som gjør bittert til søtt og søtt til bittert!» (Jes 5:20). Vår …

Skaperordningen Les mer »

Det ble morgen tredje dagen

«Og det ble aften, og det ble morgen, tredje dagen.» 1Mos 1:13Bibelen er en forunderlig bok! Den har en dyp sammenheng fra begynnelse til slutt. Hver enkelt skapelsesdag avsluttes med ordene: det ble aften, og det ble morgen. Det står også om tredje dagen, og den betyr noe særlig for hvert eneste Guds barn. Du kan ikke lese uttrykket uten å tenke på ham som oppsto på den tredje dag. Med ham ble det morgen – og hvilken morgen! Da sto frelses-solen opp for aldri mer å gå ned. Gud hjelper sine hellige, når morgenen bryter frem, og da kommer han først og fremst til dem med frelseshjelp. Den strøm og de bekker som gleder Guds by, utgår fra ham …

Det ble morgen tredje dagen Les mer »

Prinsessens diamanter

Den for lengst avdøde svenske prinsesse, Eugenie, var en varm kristen. Hun viste også i sitt liv at hun ville følge sin Herre og Konge. Sine kostbare smykker og diamanter solgte hun for å skaffe penger til et hjem for uhelbredelige syke. Hun besøkte ofte hjemmet for å hilse på de syke og tale med dem om sin Frelser. En kvinne som kom til hjemmet, var meget vanskelig, men den gode ånd som rådet i hjemmet, og den utmerkede pleie hun fikk, gjorde henne til et nytt menneske. Nå lå hun for døden. Prinsessen som nettopp var på besøk, kom bort til sengen hennes. Den syke så på prinsessen og sa: «Jeg takker Gud, for nå vet jeg at Jesu, …

Prinsessens diamanter Les mer »

Harmonien ble brutt

En berømt musiker var dirigent for et stort orkester. En dag holdt han på å innøve et vanskelig og krevende musikkstykke. Foruten orkesteret med de mange instrumenter assisterte et stort kor av sangere. Under øvelsen hendte det at en musiker som spilte en liten fløyte, tenkte: «I dette brus av toner er det ingen som hører meg. Det gjør verken fra eller til om jeg spiller» – og så holdt han opp. Men plutselig gjør dirigenten en bevegelse med hånden og stanser både sangen og orkesteret. «Hvor blir det av fløyten?» sa han og så seg om etter mannen som spilte den. Med sitt fine øre for musikk hørte den store kunstner øyeblikkelig at tonene fra den lille fløyten manglet. …

Harmonien ble brutt Les mer »

Se på himmelens fugler!

Martin Luther sa en gang: «Jeg har en læremester som jeg synes bedre om enn noen annen her på jorden.Det er min lille tamme bokfink. Hver dag legger jeg brødsmuler ut til den på vindusbrettet. Når den er sulten, hopper den ned på brettet og spiser seg god og mett. Etterpå flyr den opp i et tre like ved og triller og synger. Den vil på den måten takke og prise sin skaper. Om kvelden putter den det lille hodet sitt under vingen og sover trygt uten bekymring for morgendagen. Den er min læremester». Fra «300 fortellinger»av Mia Hallesby,Indremisjonsforlaget, 1946

Tid for bøn og bot

Slik var det i gamal tid. Ved store ulukker og i krisesituasjonar vart det tillyst bots- og bønegudstenester i kyrkjene våre. Den levande og heilage Gud var på ingen måte stilt på sidelina. Ingen våga å seia at ulukker som ramma folket var «meiningslause». Folket var visse på at Gud ville noko gjennom det som skjedde. Difor ropa dei til Herren i si naud. Det vonde vart eit kall til omvending og tru, eit kall til å spørja etter Guds vilje. Diverre høyrer vi lite eller ingenting frå leiarskapen i kyrkja om slikt i vår tid. Med tanke på kor alvorleg vi som folk har brote Guds bod og vilje i dei siste generasjonane, ville det visseleg vore rett å …

Tid for bøn og bot Les mer »

Testamentet

Det led mot slutten nå med min gamle venn. Han var omkring de åtti, og han bodde alene.Han hadde til det siste drevet en større forretning, og det var kjent at han ikke i liten utstrekning lånte ut penger. Han gikk for å være rik. Da jeg nå visste at han alle dager hadde levd et ensomt privatliv, spurte jeg ham en dag om det var noen som så innom til ham nå. «Jo», sa han. «Det har helst vært livlig med besøk nå i den aller siste tiden».«Det er gildt», sa jeg, «at våre venner ikke glemmer oss når vi blir gamle og syke».Han svarte: «Det er mine debitorer som har vært her».«Deres – ?»«Mine debitorer», sa han ganske …

Testamentet Les mer »

Guds underlige ledelse (III)

«For vi vet at alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud.»Rom 8:28Alt det skapte er ved Kristi offer innviet, bestemt til tjeneste for Gud. Det betyr også at intet skapt kan skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus (Rom 8:38f). Gud kan bruke og bruker alt skapt til å fremme sitt rike til beste for sine barn. «Kraften i Kristi soning innvier alt til å bli midler for Guds nåde og Guds evangelie-husholdning» (Øivind Andersen). Det betyr at alt, også når det er tungt, uforståelig og smertefullt, skal tjene til gode for et Guds barn. Alt skapt skal tjene til det gode: Motgang og medgang, sorg og glede, ulykke oglykke, fremgang og tap, rikdom og fattigdom, …

Guds underlige ledelse (III) Les mer »

Hjem fra Kina (I)

Da andre verdenskrig var slutt, var de norske misjonærene i Manchuria og Kina fremdeles adskilt fra sine familier og misjonens ledelse i Norge. Det hadde vært prøvsomme år. Takket være innsamlede midler – særlig blant misjonsvenner i Amerika, og den norske regjeringens bidrag fra London – hadde de kommet seg gjennom krigsårene. Støtte og omtanke fra nasjonale kristne kom også godt med. Krigen hadde vært hard for mange av de nasjonale kristne. Likevel hadde de omtanke for sendebudene fra fremmed land. Misjonærer og innfødte hadde kommet nærmere hverandre. Evangeliet var begynt å rotfeste seg. Freden i Europa skapte håp om snarlig hjemreise. Lengselen etter å treffe igjen sine kjære i Norge, få vite nytt om nærmeste familie, og skaffe seg …

Hjem fra Kina (I) Les mer »