Kallet fra Moldova
Av Jon Espeland
Søndag 23. september 2001 spiser vi frokost klokken halv åtte for å rekke møtet som begynner klokken ni. Vi er i byen Tiraspol i det østlige Moldova, ca tolv mil vest for Svartehavet. Solen skinner og det er enda sommer og varmt. Vi er midt i vannmelon-tiden – alle serverer vannmelon, både sent og tidlig! Ellers går det på paprika og tomater. Alle steder vi ble budt varm mat var retten fylte paprika, en ris- og kjøttblanding innbakt i paprika.
Det er fruktbar jord og enorme arealer i Moldova. Men de statlige kooperativbrukene er ineffektive og avkastningen langt under det en skulle forvente. Traktorer og utstyr ser ut som de er utlånt fra teknisk museum, og det er langt mellom hver av dem. På de enorme jordene står det utplassert noen veldige vanningsanlegg; flere hundre meter lange rørgater på hjuloppheng som er ment å skulle trekkes over åkeren. Så langt jeg kunne se hadde de neppe rullet eller tilført åkrene vann de siste ti årene. De stod der som monumenter over en svunnen tid, – en tid da pengene og det som var av teknologi og utstyr kom fra Moskva…
Litt før klokken ni kommer vi fram til boligblokka hvor menigheten samles, men vi får ikke komme inn enda. De som står utenfor forklarer på russisk, ispedd litt tysk, at de må gjøre rent først. Møtesalen er et rom i kjelleretasjen hvor det henger store militære plakater på veggene. Det forholdsregler ved atom- og nervegassangrep, og informasjon om våpen, tanks, kamuflasje og krigsteknikker. Talerstolen er forseggjort og påmalt et symbol med hammer og sigd innhyllet i en krans av korn over en stigende sol. Det skal symbolisere kommunismens soloppgang med arbeid til folket og mat i munnen.
Det er en lokal leder som lar menigheten få leie lokalet selv om det heter seg at man ikke skal leie ut lokaler til evangeliske kristne i Moldova. Derfor samles de mest i små leiligheter, utenfor offentligheten. Men her i Tiraspol er de for mange, de må ha et større lokale. Derfor dette rommet i kjelleren på ei blokk hvor Gud ellers fornektes og kommunismen prises.
Omsider får vi komme inn. Blokka er vel ikke så gammel, men alt virker gammelt og kummerlig i disse sovjetblokkene. Et sted vi var inne tenkte jeg at den kunne være bygd en gang på begynnelsen av 1900-tallet. Den var skjev, forfallen og skitten både ute og inne. Men nei, den var bygget i 1986, må vite! Det er helt utrolig! Håndverk må ha vært et fremmedord! Ved siden av lå en skole. Råbygget var nesten ferdig. Jeg tenkte den var under oppføring. Men nei, pengene hadde tatt slutt. Slik hadde den stått i årevis! To heisekraner stod fortsatt oppreist ved bygget, rustne og slitt etter vær og vind, den ene hadde begynt å falle sammen. De måtte i bokstavelig forstand representere en overhengende fare for barn som lekte i nærheten! Enda et monument over pengestrømmen fra Moskva som tørket ut…
Inne i møtelokalet er talerstolen satt til sides i et hjørne. Det sømmer seg ikke å tale Guds ord fra en talerstol med kommunistiske symbol. Men krigsplakatene på veggene må henge. Underlig å tenke på at her har ateisme og kommunisme vært forkynt. Her har man pekt på Lenin og Stalin. Den første av dem er fortsatt beæret med store statuer ute i byen. Foran nasjonalforsamlingen ruver han i en kjempestatue i granitt, i stolt positur som om ingen skulle ha hørt om at hans rike for lengst er lagt i grus.
Men i formiddag skal et levende ord forkynnes i ugudelighetens lokaler. Det skal pekes på Jesus, det Guds lam som bærer verdens synd. Et rike som aldri kan legges i grus, skal proklameres i Lenins ruiner.
Snart glemmes alt det ytre i det ringe kjellerlokale. En mann stiger frem og ønsker de ca femti fremmøtte velkommen. Han heter Vladimir Moser og er forstander for denne lille menighet. Han er deres åndelige hyrde. Det var han som fikk et kall fra Herren om å forkynne Ordet om Jesus i Tiraspol. Han vokste opp i kommunismens mørke, utenfor Kiev, litt nord for Svartehavet i det som i dag er Ukraina.
Da Vladimir Moser var liten, var alt dette Sovjetunionen. I dag er det mange land i regionen. Storebror mistet grepet. Det mektige imperium styrtet sammen. I ruinene av Sovjetsamveldet reiste det seg mange nye nasjonalstater, i dette området Ukraina, Hviterussland og Moldova.
I dette virvar fant Vladimir Moser fram til sine gamle røtter. Han er av tysk avstamning, og noen av de gamle tyskere, de som bosatte seg ved Svartehavet for 200 år siden, var lutherske kristne. I dette miljøet har Vladimir Moser sine røtter. Han fikk tak i luthersk litteratur og begynte å lese. Og det han leste grep hans hjerte. Det ble en ny dag i Vladimir Mosers liv. Han fikk se inn i en verden som Lenins etterfølgere i Moskva hadde fornektet, men som er mye mer virkelig enn alt det Marx og Lenin har sagt og trodd og skrevet. Det er det rike som består etter at alle jordiske riker er lagt i grus. Det er Guds rike, det som en ikke kan se med øynene, det som er inni det gjenfødte menneske (Luk 17:20-21).
Det er uforklarlig og underlig å se Guds rike spire frem i ruinene av Sovjetsamveldet. Den Gud som Vladimir Lenin fornektet, har Vladimir Moser møtt! Guds ord er levende! Lenins samlede verker er døde! De siste så jeg i en hylle i et hjem vi var innom. Mange tykke bind, sikkert tyve, med mennesketanker og kommunistisk filosofi.
Men i dag ligger den forbudte bok i hendene til den lille flokk i Tiraspol, den bok som Lenin ville utrydde og som ble brent og tråkket på i over 70 år, den bok som river ned tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud (2Kor 10:5). Lenin er død, hans ord er dødt, hans samfunn ligger i ruiner. Men Guds ord er levende! Jesus lever! Han grep fatt i Vladimir Moser. Han reiste opp en forkynner på kommunismens ruinhaug. Og Ordet fikk rom i noen hjerter og Gud bygger sin menighet. Ja, det er slik Gud bygger sin menighet, og det er sant at den er «jordens største under». Alle jordiske riker forgår. Men Guds rike kommer!
Det er mektig å være til stede på dette morgenmøte, et hellig samfunn av troende som lytter til Guds ord. En bønn som stiger opp til herrenes Herre og kongenes Konge. Det blir andakt, stillhet og forventning. Tanks, gassmasker og krigsstrategi blir tause kulisser på veggene. Et elektronisk orgel akkompagnerer sangen: Salige visshet, Jesus er min!
Vladimir Moser er en forsiktig mann med et vinnende vesen. Ikke store fakter og flammende talegaver. Men et vitnesbyrd om Frelseren, godt fundert i et konservativt, luthersk bibel- og kristendomssyn. Et klarsyn og en fasthet som vi skulle hatt mer av her hjemme! En blir takknemlig til Gud over at han har krysset våre veier med dette sitt vitne i Moldova. Det ble for meg en fornyelse av kallet: Dette vil jeg være med på! Her arbeider Gud! Her kan jeg få være med å bryte nytt land for Guds rike! Og det tentes en trang i mitt hjerte: Dette må jeg fortelle til misjonsvennene hjemme i Norge!
Og så: Vi skulle hatt noen å sende dem! Noen av oss skulle stått skulder til skulder med Vladimir Moser der borte i Moldova, bo der, støtte dem, forkynne Guds ord for dem, reise til de forskjellige byene der små grupper samles. Er det ikke noen i blant oss som vil reise? Som vil lære russisk og vitne om Jesus til alle disse mennesker i nød og mørke? Så vil vi stå bak, – i bønn og offer! Dette er et kall fra Gud til oss. Det er virkelig min overbevisning! Her har vi en åpen dør…
«Hvor salig er den lille flokk Som Jesus kjennes ved,» synger vi i en sang. Denne lille flokk i kjellerlokalet i Tiraspol denne søndags morgen er en slik liten flokk. Ikke så å forstå at alle var frelst. Nei, noen var nye, lyttet kanskje for første gang. Og bare Gud kjenner hjertene. Men det var stillhet da Ordet ble forkynt. Det var en god ånd på møtet, som vi sier. Vi kjente noe av himmelens nærhet. Det er i slike stunder verden og materialismen mister sin makt i sjelen. En blir liten og hjelpeløs og samtidig så takknemlig og glad, og dette ene blir viktig: Å bli bevart hos Jesus og få nye med seg på himmelveien!
Vi fikk være med å vitne om Jesus. Vi kunne ikke russisk, så vi måtte bruke tolk. Men det var godt å stå foran forsamlingen, det var et gjensvar i øyne og ansiktsuttrykk. Vi kjente på interesse og årvåkenhet. De hørte etter. Ordet fikk rom. Vi «ble av» med budskapet, som vi sier, i det kommunistiske klubblokalet i kjelleren i Tiraspol.
Vladimir Moser’s kone, Natalia, tolket. Det greide hun bra. Noe hadde hun fått skriftlig på forhånd og oversatt til russisk slik at Vladimir Moser kunne tolke, noe tolket hun på direkten.
Kontakten med Vladimir Moser og de lutherske kristne i Moldova, kom nettopp gjennom Natalia. Omfattende problemer med myndighetene førte til at hun for 2 ½ år siden søkte asyl i Norge. Hun er en anerkjent kunstner innenfor broderisøm og har hatt en del kontakter og oppdrag innenfor dette fagområdet i Norge. I forbindelse med en jobb i Norge, søkte hun asyl og ble i Norge halvannet år før hun etter avslag på søknaden reiste tilbake til Moldova i august 2000.
Så langt vi kan forstå var det Herren som på denne måten satte oss i kontakt med familien Moser og gav Natalia et norskkurs for at hun kan fungere som tolk for oss.
For øvrig er det et stort problem i Moldova at forholdene i landet er slik at de aller fleste ville gripe en anledning til å søke asyl i et vestlig land. Levestandard og livsvilkår er så vanskelige at en nesten må oppleve det for å forstå det. For meg var det på mange måter et sjokk å finne et land så sentralt i Europa og samtidig i en så elendig forfatning.
Det får bli med disse få glimt fra turen til Moldova som Per Bergene Holm og undertegnede hadde nå i september. Vi tror vi fikk være med helt ute i frontlinjen for Guds rike. Etter besøket i står jeg igjen med dette spørsmål fra Herren: «Da hørte jeg Herrens røst: Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?» Hva vil du svare til dette, du som har fått møte Jesus og fått dine synder tilgitt? Profeten Jesaja svarte slik: «Da sa jeg: Se, her er jeg, send meg!» (Jes 6:8)
Vær med å huske på kristenflokkene i Moldova i bønn til Gud. De er våre brødre og søstre i Kristus.
Da møtet var slutt søndag formiddag var et av spørsmålene: «Når kommer dere tilbake?» Og samstemmig: «Hils til våre kristne venner i Norge!»
«Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn. Komme ditt rike.» (Matt 6:9-10)