«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:1-3)
Paulus har tidligere i kapittel 2 skrevet om at vi ble begravet med Kristus i dåpen, og at vi på samme måte ble oppreist med ham ved troen på Guds kraft. Han sier at vi var døde ved våre overtredelser og vårt uomskårne kjød. Men Gud gjorde oss levende sammen med Kristus, idet han tilga oss alle våre overtredelser. Når Paulus i det tredje kapittel (fra vers 4) begynner å tale om hvordan vi skal leve som kristne, så er det nettopp budskapet om Kristi død og oppstandelse som er grunnvollen han bygger på.
«Er dere da reist opp med Kristus, så søk det som er der oppe!» Paulus formaner oss ikke til å stirre ut i løse luften eller til å skue opp mot himmelen for å forsøke å finne Gud i himmelrommet. Nei, han taler ikke om å finne Gud et fysisk sted i himmelrommet, men han taler om å finne ham i himmelriket. Det er ikke våre legemlige øyne som skal være vendt oppover, men det er vårt sinn.
Hva er der oppe?
Og hva er det som er der oppe i himmelriket? Hva er det vårt sinn skal vendes mot? Vi skal vende vårt sinn mot Kristus, han som sitter ved Guds høyre hånd. Jesus sitter ikke ved Guds høyre hånd for ingenting! Han sitter der fordi renselsen for våre synder er ferdig!
«Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd» (Heb 10:12).
Her i starten av Kolosserbrevet kapittel tre minner Paulus oss om tingenes virkelige tilstand. Han minner oss om at Gud er en forsonet Gud. Gud er fornøyd – ikke med meg og deg – men han er fornøyd med sin Sønn.
Han minner oss om det som ikke oppkom i våre hjerter, det som vi ikke så med våre øyne, men som vi eier ved troen på Jesus.
Vårt blikk har dessverre en lei evne til å vende seg mot det som er på jorden. Det vendes mot det vi kan se med våre øyne og gripe med våre hender. Det kan være interessante og gode ting som opptar tiden og kreftene våre. Men disse tilsynelatende gode tingene kan også være det som fører oss bort fra det ene nødvendige. Det kan være jobb, studier eller familie, men det kan også være selvvalgt gudsdyrkelse som bare tjener til tilfredsstillelse for kjødet. Fordi vårt blikk ofte vendes mot det som er her nede, formaner Paulus oss til å løfte blikket.
I kjødet bor intet godt
Og hvorfor skal vi søke det som er der oppe? Vi skal søke det som er der oppe, fordi det vi har her nede, aldri kan hjelpe oss! Dere er jo døde, sier han! Vi har ikke livet i oss selv! Derfor trenger vi at noen gir oss livet. Og det er bare han som er der oppe – ved Guds høyre hånd – som kan gi oss livet:
«For hos deg er livets kilde. I ditt lys ser vi lys» (Sal 36:10).
I stedet for å søke livet hos ham som er «livets kilde», så ligger det nært for oss å vende blikket innover i oss selv for å finne livets kilde. I stedet for å søke det som er der oppe, så søker vi inn i vårt eget hjerte for å finne bekreftelse på at vi er sanne kristne. Saken er bare den: Du vil aldri finne det, for vårt liv er skjult (v. 3). Vi ser det ikke, og vi føler det ikke. Likevel sier Skriften at vi ved troen på Jesus eier all åndelig velsignelse. Men merk: Vi eier det ikke i oss selv, vi eier det i himmelen i Kristus (Ef 1:3).
Dette er også kampen en troende alltid kommer til å måtte kjempe, så lenge han er i dette teltet. For det vi ser og opplever i våre jordiske lemmer, er nettopp at kjødet ikke er dødt og at synden fortsatt bor i oss. «Gamle Adam» døde ikke den dagen jeg ble en kristen. Nei, han er en seiglivet røver som daglig må druknes og dødes (se Kol 3:5). Men om synden ennå henger fast ved oss og til tider viser seg å være høyst levende i oss, så skal vi likevel regne oss som døde for synden. «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus» (Rom 6:11).
Å se hva Gud ser
Som kristen må en derfor lære å regne med noe annet enn det vi ser og erfarer. I stedet for å regne med det vi ser, så skal vi regne med hva Gud ser. I Kol 1:21–22 leser vi: «Også dere, som før var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger, har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden, for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.»
Når jeg ser på meg selv, ser jeg en synder som fortjener dom. Men når Gud ser meg i sin Sønn, ser han en som er hellig, ulastelig og ustraffelig.
Forskjellen er at mine øyne så ofte er rettet mot hva jeg er i meg selv, i stedet for hva jeg er i Kristus.
Når jeg ser på meg selv, begriper jeg ikke hvordan jeg skal kunne bli frelst. Men når jeg får løftet mitt blikk, og får se Jesus med sine naglemerkede hender, han som sitter ved Faderens høyre hånd – ja, da begriper jeg ikke hvordan jeg skal kunne gå fortapt.
Kolosserne 3:2 er i sannhet et salig ord: «La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.»