– Vi har fått livet i gave på nytt. Ulykken skjedde på vei til Renés hjembygd, der vi skulle ha møter og dele ut litteratur. Møtende sjåfør sovnet ved rattet, og kollisjon var ikke til å unngå. Begge ble vi kraftig forslått, men på forunderlig vis kom vi nesten uskadet fra det. Tre personer i den møtende bilen ble noe hardere rammet, men det går godt med dem også.
Det er Pastora og René Villegas som forteller dette. De måtte oppgi besøket til heimbygda hans, der de skulle hatt møter og dele ut litteratur. Fire måneder tidligere var de på vei til samme landsby i palmehelga sammen med Olav, Marit og Ingar. Da nådde de heller ikke fram på grunn av mye nedbør og uframkommelig vei.
– Nå ville vi prøve på nytt igjen etter regntiden. Det var i august i fjor. Men det var da det gikk galt, forteller René. Datoen 30. august kommer ikke til å bli glemt så lett.
– Takken går til Herren, fortsetter Pastora. – Det var han som reddet oss. Vi fikk en påminning om at livet fort kan være slutt.
Fornyet kall
René forteller at han også tidligere har vært ute for en alvorlig bilulykke. I 1997 ble han påkjørt her i Sucre. Han satt fastklemt i bilen, og brannvesenet måtte skjære ham ut. Legene på sykehuset fryktet indre skader og holdt ham der noen dager til observasjon.
– Men jeg fikk bare noen skrubbsår på den ene foten, forteller han. Jeg hadde kjørt taxi i tre år på det tidspunktet, for jeg var uten annet arbeid. Fra da av ble det flere år som evangelist.
– Etter denne siste ulykken ble det på nytt en fornyelse av kallet. Det gjelder å nytte tiden godt. Tenk, så fort kan det være slutt. Hva med alle dem som ikke har sin sak i orden med Gud?
Vanskelig bakgrunn
René har ikke hatt det lett i barndommen. Faren var voldelig, og som 7-åring rømte han hjemmefra. Flere opplysninger om dette står å lese i Lov og Evangelium, nummer 6/2019. Faren drakk mye, og han satt i fengsel en tid for å ha forvoldt sin kones død.
– Men både mor og far ble kristne før de døde. Etter at far kom ut av fengslet, fikk han bo hos oss. Pastora og jeg var gift på det tidspunktet. Vi giftet oss i 1981. I løpet av tiden hos oss, fikk far ta imot Jesus. Guds veier er uransakelige.
Sosialist i ungdommen
– Jeg var påvirket av kommunismen i ungdommen, fortsetter René. – Jeg leste litteratur fra Cuba, og jeg hatet de kristne. Jeg likte ikke autoriteter. En gang plasserte jeg dynamitt i kommunehuset. Da måtte jeg gjemme meg i en hule ved et elveleie i flere dager. Det gikk heldigvis mye bedre enn jeg hadde tenkt. Skadene ble små, og jeg kom heldig ifra det.
Mitt møte med Pastora
– Min kone var allerede blitt en kristen da vi traff hverandre. Det var i 1976. Vi var glade i hverandre, men hun kunne ikke tenke seg å gifte seg med en som var ufrelst. Hun bodde da i byen Cochabamba. Jeg arbeidet på landsbygda den gangen, ikke langt fra mitt fødested. En dag møtte jeg en misjonær fra Misjonssambandet. Gjennom ham fikk jeg kallet til å ta imot Jesus. Livet ble helt omsnudd. Kort tid etter dette «måtte» jeg til Cochabamba for å fortelle Pastora hva som hadde hendt. Jeg gikk i tre dager til fots. «Nå kan vi gifte oss», sa jeg, «og slik ble det».
Mange år i Guds rikes arbeid
– Sammen med henne har det blitt mange oppdrag i misjonens tjeneste, blant annet som evangelist i NLM. På grunn av dårlige økonomiske tider, reiste først Pastora til Spania for å få seg arbeid, og jeg kom dit en tid senere. Da vi kom tilbake derfra, var det svært vanskelig å få arbeid. Det ble flere korte oppdrag i ulike sammenhenger, både i sosialt arbeid og som familierådgiver. Når vi ser tilbake, har vi hatt mange rike opplevelser, men problemer og vanskeligheter har det heller ikke manglet på. Men nå, når vi ser det i Guds lys, har det vært med på å holde oss i avhengighet av Jesus.
– Nå er jeg glad for å få være med i Såmannens arbeid. Spesielt stort er det å få spre evangeliet gjennom andakter av Rosenius på quechua, som også er mitt morsmål. Det er stadig nye som sender meg sitt telefonnummer og som ønsker å stå på listen over dem som mottar daglige innlesninger fra Den lille husandaktsboken.
Bilen er klar for nye oppdrag
– Tenk at bilen er blitt lappet sammen igjen. Den er selvsagt ikke som før, men motoren var heldigvis ikke skadet. De er utrolig flinke til å få det til. Bilen hadde fått en skjevhet som måtte rettes ut, og det var mange deler som måtte skiftes. Nå venter jeg bare på at de skal montere nye kollisjonsputer. Arbeidet har tatt lang tid, og det har vært mange runder ut og inn av forskjellige verksteder. Vi hadde ikke gyldig kasko-forsikring da ulykken hendte. Vi syntes det var for dyrt å betale premien. Møtende bil hadde heller ikke slik forsikring. De var fattige folk som ikke kunne betale for annet enn det rimeligste verksted-alternativet.
Bilen hadde ikke vært ferdig i dag, hvis ikke gode venner hadde hjulpet oss med å betale deler av utgiftene.
– Men det største er at vi kan fortsette i tjenesten for Jesus, og at bilen nå er klar til å være med oss ut på nye turer, avslutter en takknemlig René til slutt.
Pastora smiler og nikker bekreftende.
Allerede nå førstkommende lørdag tar de oss med til en landsby ca. 3 timers kjøring fra Sucre. Der vil vi møte flere som lytter til andaktene på quechua, som René sender dem.
Marit og Ingar Gangås