Slik syndefallet førte med seg et dobbelt fiendskap mellom Gud og mennesket, er det også behov for en dobbel forlikelse for at forholdet mellom Gud og mennesker skal bli godt.
1) For det første skapte synden skilsmisse mellom oss og Gud. Gud er hellig og en fortærende ild mot all synd. Det er ditt og mitt alvorligste problem. Vi kan frykte så mangt, for krig og ulykke, sykdom og nød, men Skriften sier at dette ikke er noe vi behøver å frykte sammenlignet med det å falle i den levende Guds hender. Han kan ikke bare slå legemet i hjel, men han kan også deretter kaste i helvetet!
Vi skal en dag stå for Gud, Den allmektige, himmelens og jordens skaper.
Han ser alt og vet alt, hans øyne er som ildsluer, for ham er alt nakent og bart. Han gjennomskuer hykleri og øyentjeneste, han ser inn til ditt hjertes innerste. Og han har lyst til sannhet der inne. For han kan ikke forlikes med synd, han kan ikke gå på akkord med halvhet og løgn, med svik og ufullkommenhet. Hvordan skal det gå når alt åpenbares, også det som her i tiden er skjult for alle andre, men som er åpenbart for ham?
Ja, det er grunn til å frykte når vi ser inn i vårt eget hjerte, når vi ser på vårt eget liv. Det er så mye der som vitner mot oss. Hvordan skal vi kunne møte Gud?
Da forkynner Skriften oss et veldig budskap. Gud har selv blitt menneske, han var i Kristus og forlikte verden med seg selv. I kraft av Jesu soningsdød på korset er det skapt forlikelse hos Gud, det som stenger meg ute fra samfunn med Gud er tatt bort.
Det som vi med all vår iver aldri kan nå fram til, å forlikes med Gud, det har Gud selv gjort. Han har forlikt oss med seg selv ved Kristus. «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser» (2 Kor 5:19a).
Gud forlikte i Kristus verden med seg selv. Og verden er ikke bare de fromme og gudfryktige, men det er alle mennesker, hele den syndige, gudfiendtlige og fortapte menneskeslekt.
Da Jesus ved Jordan lot seg døpe med synderes dåp, innebar det at han bekjente all verdens synd som sin. Han gikk inn under all synd som var gjort like fra Adams synd og til det siste mennesket som skal leve på denne jord. Han tok på seg verdens synd. Jesus tok på seg å møte Gud, å møte den hellige og allmektige Gud i sin hellighets vrede og dom over synden, i alle menneskers sted, i ditt sted og i mitt sted. Han skulle skape forlikelse, forsone verden med Gud.
Vi forstår ikke hva det innebar, men Jesus forsto det. Han svettet i angst, hans sjel var forferdet, han ba med sterkt skrik og tårer, for han visste at å forlike den syndige verden med Gud var umulig uten soning, synden måtte få sin dom. Og dommen var døden, forbannelse bort fra Gud. Jesus måtte smake fortapelsens gru.
Gud kunne ikke forlikes uten oppgjør, uten at synden fikk sin dom, uten full og hel soning. Derfor måtte Jesus dø. «Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» ( Jes 53:6). Oss alle! Her er ingen unntatt, heller ikke du, hvor skitten og syndig og heslig du er. Jesus «er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens» (1 Joh 2:2).
Verden er forlikt med Gud, verdens synder er sonet. Gud er en forsonet Gud. Han trenger ikke lenger til forlikelse, for han er forlikt. Du kommer for seint med alt ditt strev for å forsone Gud, for å gjøre ham til lags. Han er fullkomment forlikt ved Jesu død. Alt som skapte skilsmisse er tatt bort, forhenget er borte, himlen er åpen.
Himlen er åpen over deg! Og fordi den er åpen over deg, kan Gud innby og si:
Kom, for alt er ferdig!
«Evangeliet taler ikke om noe som skal skje, men om noe som er skjedd» (Rosenius). Gud er forsonet, synden er utslettet, skyldbrevet er utslettet og tatt bort (Kol 2:14).
I kraft av forsoningen er det intet hinder i Guds hjerte for at han kan ha samfunn med syndere – hvor ille og urene de enn er. I kraft av Jesu forsoning kan Gud vende seg mot hele verden med åpne armer og innby til syndenes forlatelse og evig liv. Han har fått oppgjør for alle våre synder, og syndenes forlatelse ligger ferdig for hver og en som omvender seg og tror evangeliet.
La det altså stå klart: Gud er en forsonet Gud, himmelen er nå åpen! Det er ikke noe du skal gjøre for å åpne Guds hjerte eller for at du skal bli verdig Guds nåde. Nei, Guds nåde er fri og uforskyldt, og den rekker og innbyr Gud deg til før du har gjort noe som helst.
2) Hvorfor blir så ikke alle frelst? Det skyldes ikke Gud! Gud vil at alle skal bli frelst og hans hjerte er som en åpen favn mot hver forvillet synder.
Men det skyldes den andre følgen av syndefallet, fiendskapet i våre hjerter. Det skjedde ingen forandring i menneskehjertet ved Jesu død på korset. Vi er fortsatt fiender av sinnelag, født med ryggen mot Gud, og vil av vår natur ikke ha noe med Gud å gjøre.
Så selv om Gud er forsonet og åpner sitt hjerte for synderen, så er synderens hjerte fortsatt like stengt for Gud. Derfor må Gud også åpne synderens hjerte for sin nåde. Det er Den hellige ånds gjerning, det er det Skriften kaller omvendelse og tro.
For Gud frelser oss ikke som stokk eller stein. Han vil ha personlig samfunn med oss. Han vil skape trang til samfunn med seg, binde mennesker til seg gjennom fri kjærlighet og lyst.
Gud vil ikke ha en himmel befolket av vrange og uvillige mennesker, som helst ville levd for seg selv og som bare ved tvang kan ledes til det gode. Nei, Gud vil ha en himmel befolket av frelste syndere som elsker Ham for hans kjærlighet og nåde, som av hjertet vil høre Herren til og leve med ham i glede, takk og lovsang.
Derfor er det slik at Gud kaller på mennesket, han innbyr det gjennom evangeliet, truer og forskrekker det gjennom lovens trussel om dom og forbannelse utenfor Jesus og frelsen i ham. Han lar ikke noe være uprøvd. Han vil skape behov for frelse og trang til samfunn med seg.
Hadde du og jeg av naturen elsket og trodd Gud, så hadde det ikke vært behov for omvendelse. Men du og jeg vil ikke ha med Gud å gjøre, vi vil leve uten Gud, vi vil følge vårt eget onde hjerte, vår egen tanke og lyst. Da hjelper det oss ikke om alt er ferdig, om syndenes forlatelse og evig liv rekkes oss for intet, dersom vi ikke vender om og tar imot frelsen og begynner å leve livet i samfunn med Gud.
Gud må skape noe nytt i vårt hjerte for at vi skal kunne leve med ham i tro og kjærlighet. Det er dette som menes med sinnsforandring og omvendelse. Får ikke Gud ved sitt Ord og sin Ånd gjøre denne gjerning i vårt hjerte, så kommer vi ikke til ham, så unndrar vi oss hans nåde og frelse og går evig fortapt.
Men hvordan går dette til? Her er du og jeg aldeles hjelpeløst avhengige av Gud. Han må selv omvende oss, skal vi bli omvendt. Vi kan verken skape tro eller tillit til Jesus, villighet eller lydighet, kjærlighet eller visshet. Det er en Guds gjerning fra først til sist.
Det finnes overhodet ikke stoff i oss til noe av dette. Vi mangler enhver evne til å tro og lyde Gud, elske og følge ham. Vi må bli født på ny, dvs at noe aldeles nytt må skapes i oss.
Jeg tror at jeg ikke av egen fornuft eller kraft kan tro på Jesus Kristus eller komme til ham, min Herre. Men Den hellige ånd har kalt meg ved evangeliet, opplyst meg med sine gaver, helliggjort meg og holdt meg fast i den sanne tro (Luther).
Å tro på Jesus og følge ham er altså ikke noe vi kan eller skal få til. Vi kan nok lære oss evangeliet rent teoretisk, vi kan nok legge oss til en viss livsstil, følge visse kristelige leveregler. Men det er ikke det samme som omvendelse og tro. Nei, for det er noe som vi ikke kan ut fra oss selv, det er noe Gud må skape ved sitt ord og sin Ånd.
Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste. (2 Kor 5:17f )
Derfor er det så viktig at vi hører Guds ord, at vi leser det, for det er gjennom sitt Ord Gud åpenbarer vår fortapthet, omvender oss, skaper troen og oppholder oss i tro og tillit til Jesus.
Forkynnelsen av evangeliet har to hensikter: Å forkynne for menneskene at Gud er forlikt, og dernest skape forlikelse i menneskenes hjerter. Men først må menneskene ved lovens ord vekkes opp til erkjennelse av sitt forderv og sitt fiendskap, slik at menneskene kan komme til en sann erkjennelse av sin fortapthet og få behov for Guds nåde i Kristus. Lovens forkynnelse tar også fra mennesket enhver trøst til seg selv og sine egne forsøk på å forlike seg med Gud, lukker menneskets munn (Rom 3:19).
Og der behovet for frelsen i Kristus er skapt i menneskehjertet, der lyder det:
Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde somskarlagen, skal de bli som den hvite ull. Dersom dere er villige og hører, skal dere ete landets gode ting. Men er dere uvillige og gjenstridige, skal dere bli fortært av sverdet. For Herrens munn har talt. ( Jes 1:18)