«Faraos datter sa til henne: Ta denne gutten og fostre ham opp for meg, jeg vil gi deg lønn for det. Kvinnen tok da gutten og fostret ham opp. Da gutten var vokst opp, gikk hun til Faraos datter med ham, og han ble som en sønn for henne. Hun kalte ham Moses, for – sa hun – jeg har dratt ham opp av vannet.» 2 Mos 2:9-10
Jeg er overbevist om at foreldrene til Moses tok vel vare på den tiden de fikk til rådighet for å oppfostre gutten i den kristne tro. Kanskje sa de til ham:
– Vår kjære, lille gutt, om ikke så lenge skal du bo på faraos slott. Der dyrker de fremmede guder og ikke den ene sanne og levende Gud. Hold fast ved dine foreldres Gud! Hold fast på det som du har lært om troens vei, det som vi har samtalt om på veien, når du la deg og når du sto opp!
For en spesiell situasjon, tenker du kanskje når du leser om Moses i sivet og hans oppvekst. Men saken er at du som forelder står i den samme situasjon som foreldrene til Moses. Du har ditt barn hos deg en kort tid, siden tar styresmaktene over barnets oppdragelse.
Hva har det da fått med seg hjemmefra? Hva får ditt barn høre når det legger seg og når det står opp? Hvilke samtaleemner får det lytte til i løpet av dagen? Når det forlater hjemmet, vet du godt hva det møter i skolen. De aller, aller fleste møter verden og verdens tankegang.
Det finnes nok noen ytterst få kristne lærere ennå, lovet være Herrens navn! Men den store majoriteten barn vokser opp under Faraos innflytelse, med denne verdens gud, han som vil rasere kjernefamilien, synet på kvinne og mann, ja, vende opp ned på alt. Han som kaller lyset mørke og mørket lys.
Det står om Moses i Hebreerbrevet (11:24-26): «Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter. Han valgte heller å lide ondt med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen». Moses holdt ut fordi han så «den usynlige» (Heb 11:27b) og hadde målet i syne!
Skal det gå ditt barn på samme vis som Moses? Ja, vi vet at vi ikke kan «kristne» våre barn av oss selv, for Guds barn «er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud» (Joh 1:13). Men du har et ansvar for å døpe dem og lære dem alt det som Gud har befalt deg (Mat 28:19-20).
Guds ord er levende og virksomt. Guds ord er sannhetens sverd. Det er bare dette Ord som kan frelse og bevare ditt barn. Men så er det også mektig til å bevare!
La oss be og arbeide slik at den opp-voksende slekt må lære å kjenne Herren – han som er stor i nåde og sannhet – til evig frelse og salighet!