Der en enkelt kristen eller en kristen organisasjon har sin sterkeste side, kan denne gradvis bli svekket gjennom årene og bli dens svakeste. Det som skulle være den sterkeste festningen mot fiendtlige angrep, blir i stedet det svakeste punktet på muren. Hvordan er det mulig?
Et ord som har vært grunnleggende for den kristne forkynnelsen, er Rom 10:17, som lyder: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» Dette ordet tilskriver prekenen en ufattelig stor og verdifull betydning. Men er all kristen forkynnelse av en slik art og kvalitet at den bidrar til å skape og opprettholde en levende tro? Er enhver kristen preken i kraft av Kristi ord? Med smerte må svaret være et klart nei. Men er ikke enhver preken i evangelisk-lutherske sammenhenger basert på Kristi ord? Med smerte må svaret være et klart nei her også.
Prøv forkynnelsen
Men våger vi å tenke at forkynnelsen i våre sammenhenger har blitt margstjålet eller er i ferd med å bli det, fra å ha vært den sterkeste festningen til å bli en skjør ruin i forsvaret mot ondskapens åndelige krefter? Djevelen forstår mye bedre enn vi hvor viktig forkynnelsen er i Guds rike. Derfor vier han alltid store ressurser til den. Han sørger for at viktige sannheter sakte og gradvis dempes til de nesten helt forties. Det er ubeskrivelig farlig om vi ikke kontinuerlig prøver vår forkynnelse, men i stedet regner med og stoler på at den er god! Det er akkurat slik den onde vil ha det blant oss. For da kan han forføre oss i fred og ro til livet har forsvunnet. Knapt noe er et så kraftfullt våpen for ondskapens åndehær som det selvinnlysende på det åndelige området. For det vi begynner å ta for gitt på det åndelige området, er vi allerede i ferd med å miste. Hvis vi ikke alt har mistet det! Er det selvsagt for oss at forkynnelsen er god, er vi allerede i ferd med å miste den. Er det en selvfølge for oss at vi er åndelig våkne, er selve holdningen bevis på det motsatte. En sover.
Hva mangler?
Hva er det da som mangler i dagens forkynnelse, finnes det en side som den onde umerkelig har stilnet blant oss? Dessverre er det ikke bare en «side», ikke bare et tema blant andre. Det er mye verre enn det. Det er noe helt grunnleggende som direkte påvirker alle andre «sider» av forkynnelsen på en svært avgjørende og dødelig måte: Evighetsperspektivet er nesten helt borte!
Nei, så ille er det vel ikke! Hvis du lytter nøye på slutten av kirkeåret og begynnelsen på det nye, omtales jo Jesu gjenkomst og de evige tingene der. Sant nok. Men langt fra alle prekener, selv på disse søndagene, bæres og gjennomsyres av evighetsperspektivet. Til tross for at Jesus gang på gang, både i klartekst og i lignelser, innprenter og forutsier at det vil være mange bekjennende kristne som vil bli forvist til evig fortapelse fordi de ikke kjennes av ham, kan predikanten likevel mer eller mindre forutsette at alle tilhørerne er på vei til himmelen. Og så, til tross for teksten, er evighetsperspektivet borte. Det er ikke en preken i kraft av Kristi ord. For predikanten har fullstendig oversett sin hovedoppgave, ikke bare på disse søndagene, men ved hver preken: nemlig å vekke de sovende, kalle de uomvendte og hyklerne til omvendelse, vise behovet for at de oppdragelseskristne skal komme igjennom til en sann og levende tro, samt oppbygge og styrke den sanne troendes liv i Jesu Kristi nåde. Er det hovedoppgaven? Javisst! Det gjelder intet mindre enn evigheten! Det var jo derfor Jesus ble et menneske og fullførte frelsen på Golgata.
Undertegnede har hørt utallige prekener siden barndommen. Det er ikke mye jeg kan gjengi fra dem. Men barndommens og ungdomstidens prekener hadde vanligvis ett felles ærend for tilhøreren: Hvor skal du tilbringe evigheten? En predikant henvendte seg ofte og gjentatte ganger til tilhørerne med ordet «evighetsmedvandrer».
For det andre kan ikke evighetsperspektivet behandles på noen få søndager rundt kirkeårsskiftet, og så skal det gi oss et evighetsperspektiv over livet vårt resten av året. Dette skyldes særlig to forhold: For det første er vi på grunn av syndefallet vendt bort fra det evige. Fortapelsen vil vi ikke tenke på, og den nye himmel og den nye jord makter vi ikke å tenke på annet enn sporadisk. Hvis det ikke igjen og igjen, ja, kontinuerlig, blir forkynt for oss, blekner det bort. Selv blant de sanne troende!
Jesus formaner ofte disiplene sine til å våke med tanke på hans gjenkomst. Ikke en gang iblant, men hver dag til han kommer eller vi går over grensen. Hvordan kan dette skje hvis vi ikke stadig får evighetsalvoret og evighetsgleden lagt inn over oss? Og videre, hvordan kan vi ta på oss «håpet om frelse som hjelm» (1 Tess 5:8), om ikke forkynnelsen bæres og gjennomsyres av både faren for å gå fortapt og håpet om evig frelse?
Og for det andre: Hele Bibelen fra begynnelse til slutt er gjennomsyret av evighetsperspektivet. Det gjelder for hvert eneste vers. Om vi oppfatter det eller ikke, endrer ikke det realiteten. Jesu ord er «det evige livs ord» (Joh 6:69). Men ikke nok med det – Jesus er Ordet (Joh 1:1-5; 1 Joh 1:1-3). Fra det første til det siste. Derfor kan ikke en preken i kraft av Kristi ord mangle evighetsperspektivet! Verdenshistorien er bare en kort parentes i evigheten. Jesus er Alfa og Omega, begynnelsen og enden, den første og den siste. Bare i ham er det evige livet. Derfor kan vi ikke lære å kjenne Bibelens Jesus – den virkelige Jesus – uten å møte evighetsperspektivet. Da han vandret her på jorden, gjorde han ikke en gest, ikke en gjerning, tenkte ikke en tanke, sa ikke et ord, uten at alt var gjennomsyret av evigheten. For Han ER – ikke bare gir – oppstandelsen og livet (Joh 11:25). Og i 1 Joh 5:20 står det at «han er den sanne Gud og det evige liv». Derfor kom han og «ga seg selv for våre synder for å fri oss ut fra den nåværende onde verden» (Gal 1:4).
Er det ikke underlig at den botferdige røveren (Luk 23) fikk opp øynene for at Jesus hadde et rike bakom døden? Ingen sa vel det til ham? Da han begynte å se hvem Jesus var, var evighetsperspektivet der. Med Bibelens Jesus kommer evigheten nær.
Les nå sitatet nedenfor av Odeberg et par ganger! «Som utgangspunkt for et sammendrag av emnet ’Kristus i Gamle Testamentet’ kunne man strengt tatt velge hvilket som helst ord fra begynnelsen av Skriften til slutten. For Skriften er en enhet, der hver bok er forbundet med alle andre bøker, og hvor hvert ord er knyttet til hvert annet ord; intet ord i Skriften kan forstås uten hjelp av de andre ordene i Skriften» (Kristus i Gamle Testamentet).
For klarhetens skyld kan du nå erstatte uttrykket «Kristus i Det gamle testamentet» med «evighetsperspektivet» og lese igjen. Tenk også grundig over Jesu selvvitnesbyrd i Joh 12:49-50: «For jeg har ikke talt av meg selv. Men Faderen, som har sendt meg, han har gitt meg befaling om hva jeg skal si og hva jeg skal tale. Og jeg vet at hans bud er evig liv. Det som jeg da taler, det taler jeg slik som Faderen har sagt meg.»
Derfor er det sikreste tegnet på om en preken er i kraft av Kristi ord eller ikke, evighetsperspektivet i den. Hvis evighetsperspektivet mangler, er det ikke en preken i kraft av Kristi ord. Det må høres så bibeltro som helst ut for øvrig. Det blir likevel skjevt og åndsfattig.
Gamle Simeon
Vi vil nå ta fram noen klare eksempler på hvordan Bibelens Jesus alltid bringer med seg evighetsperspektivet. Det første er fra da Jesus bare er 40 dager gammel og blir båret fram i tempelet. Da kommer Simeon dit, drevet av Den hellige ånd. Han tar Jesus i armene sine og utbryter: «Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse» (Luk 2:29f).
Nå er det slik at Den hellige skrift er helt taus om Simeons alder. Likevel er det ikke uvanlig at folk, mer eller mindre ubetenksomt, kaller ham for gamle Simeon. Hva kan dette komme av, hvordan oppsto det uttrykket? Hovedgrunnen ligger utvilsomt i ordene hans om å avslutte sitt liv i fred. Da må han være gammel, for et ungt menneske tenker da ikke slik! Jo, det gjør man så visst, om man har sett Herrens frelse! For med Bibelens Jesus kommer evigheten nær. Da vet man at man kan dø i fred. Når som helst. Salige visshet! Er Kristus mitt liv, blir døden en vinning! Les ordet igjen! Døden er en vinning. Uansett alder. Da begynner det virkelige livet som ikke kan dø.
I slutten av Luk 11 leser vi at fariseerne og de skriftlærde begynte å angripe Jesus voldsomt og stille ham mange spørsmål. Dette tiltrakk seg mengder av mennesker. Tusenvis samlet seg rundt Jesus og disiplene (Luk 12:1). Disiplene opplevde åpenbart situasjonen som veldig skremmende. Først advarer Jesus alle mot fariseernes surdeig og understreker at det vil komme en dom som skal avsløre alt. Allerede her er evighetsperspektivet. Men så vender Jesus seg til sine (redde) disipler og sier: «Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte» (Luk 12:4f).
Evighetsperspektivet! Vær ikke redd for hva mennesker og Satan kan gjøre her i tiden. Det er mye, mye verre å havne i fortapelsen. Og hvem har makten til å kaste dit? Gud. For ham skal vi frykte, ja, for ham skal vi frykte. Eller for å si det på en annen måte: Viktigere enn noe annet innfor evigheten, er å ha funnet Guds nåde.
Arvestrid
Litt senere vil en mann i folkemengden ha Jesu hjelp i en arvetvist. Tenk hvilken anledning for Jesus til å vinne tilhengere! Ut fra alt å dømme sto den plagsomme broren i den tusenfoldige folkemengden. Hvor lett det hadde vært for ham som bøyer kongers hjerter som vannbekker å få den uvillige på bedre tanker. Da kunne Jesus blitt populær. Men Jesus svarer: «Menneske, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?» (Luk 12:14). Straks vender Jesus seg til alle og advarer dem mot all slags gjerrighet og forteller lignelsen om den rike bonden (12:15-21). Også i den er det et rystende evighetsalvor.
Mens bonden planla fremtiden som best han kunne, ble han i løpet av natten kalt inn i evigheten. Det er mye viktigere, vil Jesus si, å ha gjort opp sin sak med Gud slik at man er klar til å gå inn i evigheten, enn å få rett i en arvetvist. Når du er i den evige pine, hvilken glede har du da av å ha vunnet alle mulige arvetvister? Og omvendt, hva spiller det for rolle om du mister en arv her i tiden, men får arve den evige saligheten? Med Bibelens Jesus kommer evigheten nær.
Bekymring for det daglige brød
I Matt 6:24-34 underviser Jesus om bekymring for mat og klær. Slikt kan i disse urolige tider raskt bli virkelige bekymringer også i vår del av verden. Gjennom dette kommer Jesus med et merkelig spørsmål: «Er ikke livet mer enn maten?» Hva slags liv snakker han om her? Det biologiske, legemlige livet, stoffskiftet i alle kroppens celler? Det ville vært veldig merkelig om han siktet til det.
Sett at du ligger halvdød av underernæring, og så kommer noen og sier at «livet er mer enn maten». Om du overhodet orket å reagere, ville du svart: Får jeg ikke mat, mister jeg jo livet! Da er det helt meningsløst å si at «livet er mer enn maten». Hva mener Jesus da når han sier at «livet er mer enn maten»? Han mener den udødelige sjelen. Det livet som skiller mennesket fra alle dyr, det som innebærer at mennesket alt fra unnfangelsen er et evighetsvesen som aldri i evighet vil opphøre å eksistere. Det er det livet han taler om her. Og det er mye mer enn fett, karbohydrater og protein.
Men nå kan noen innvende: Hva om man havner i en situasjon hvor en ikke har fått næring på mange dager, barna har sluttet å gråte og er helt apatiske, og en er på vei inn i bevisstløshet? Hvem har da energi til å begynne å tenke på evigheten og få sin sak med Gud oppgjort? God innvending!
Derfor sier Kristi ord: «I dag, om dere hører Herrens røst… Se, nå er frelsens dag.» Følgelig kjennetegnes forkynnelsen i kraft av Kristi ord av en veldig hast – nå, i dag!
Hvor fullstendig annerledes virker hver situasjon for den som har funnet Livet i Kristus! Det livet er mer enn maten, og ikke bare mer enn maten. Uansett hva en måtte møte av krig, sykdom, tortur for Jesu skyld og lignende, så gjelder Jesu ord om at livet er mer enn dette. Og da er det en velsignet påminnelse når noen kommer og sier: Livet er mer enn dette. Snart venter den evige herligheten foran Guds og Lammets trone.
La oss også se på noen eksempler fra apostlenes skrifter, hvordan de har evighetsperspektivet på alt. Og overalt.
Johannes
I sitt evangelium skriver Johannes mot slutten om hvorfor evangeliene inneholder det de gjør: «Også mange andre tegn gjorde Jesus for disiplenes øyne, tegn som det ikke er skrevet om i denne boken. Men disse er skrevet for at dere skal tro at Jesus er Messias, Guds Sønn, og for at dere ved troen skal ha liv i hans navn» (Joh 20:30f). Evig liv.
Og han begynner sitt første brev slik: «– og livet ble åpenbart, og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss – » (1 Joh 1:2).
Men det gjelder vel bare når han tydelig skriver om evig liv? Nei, alt han og de andre apostlene forkynner, er en forkynnelse som sikter mot det evig liv.
Peter
Her plukker vi ut noen ord og uttrykk fra de ni første versene i det første brevet, som alle er fulle av evighet. Les dem sakte, sakte, og stopp foran hver enkelt i bønn og refleksjon! «Utlendinger», «i Åndens helliggjørelse», «til bestenkning med Jesu blod», «nåde og fred», «gjenfødt», «et levende håp», «Jesu Kristi oppstandelse», «en arv som er uforgjengelig og uflekket og uvisnelig», «gjemt for dere i himlene», «til den frelse som er ferdig til å bli åpenbart i den siste tid», «derfor jubler dere av glede», «en liten stund», «lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse», «usigelig og herliggjort glede», «når dere vinner fram til endemålet for deres tro, sjelenes frelse».
Paulus
«Paulus, Guds tjener og Jesu Kristi apostel til å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv. Det har Gud, som ikke kan lyve, gitt løfte om fra evighet av» (Tit 1:1f). Her ser vi tydelig hva som var hans ærend, å lede Guds utvalgte til tro, innsikt og gudsfrykt for at de skal få del i det evige livet. Så når han maler Jesus Kristus korsfestet, eller når han skriver om å spise kjøtt eller grønnsaker, eller underviser om ekteskap og skilsmisse, eller om å gi, for bare å nevne noen få eksempler, så handler alt om «å føre Guds utvalgte til tro og til å kjenne den sannhet som hører til gudsfrykt, i håp om evig liv.» Alt er forbundet med og har betydning for evigheten. Derfor er det helt umulig at en preken i kraft av Kristi ord mangler evighetsperspektivet.
Så to sitater av Carl Fredrik Wisløff fra boken «Ordet fra Guds munn»: «Det kreves gjerne at forkynnelsen skal ha kontakt med tiden. Det kan være vel og bra. Men ett er sikkert: Den forkynnelse som har kontakt med evigheten, er aktuell for enhver tid. Den preken som har kontakt med tiden, men ikke med evigheten, den er fra evighetens synspunkt aldri virkelig aktuell (…) Nei, prekenen skal være uendelig bekymret for den evige saligheten. Og det skal være dens bekymring og dens motiv også når den taler til veiledning og tukt i dagens aktuelle situasjon.»
Men finnes det ikke en mulighet for at predikanten for sin personlige del har evighetsperspektivet levende og nærværende, selv om han ikke direkte nevner det i prekenen? Det kan kanskje finnes. Men om det, i kraft av Kristi ord, er hans største frykt å havne i helvete, og hans største glede at han har håp om for Jesu skyld å komme inn i den himmelske gleden, så er det vel ganske merkelig om han ikke nevner det med et ord?
Nå, hvis dette leses av en predikant som er overbevist om at han mangler evighetsperspektivet i både sin forkynnelse og sitt liv, så trekk deg umiddelbart tilbake fra forkynnergjerningen. Fordi det fører med seg et fryktelig ansvar å reise rundt og få folk til å sovne. Søk så Herrens ansikt i Ordet og bønnen til Han gir deg åpnede øyne og hjerte for hvem Han er. For «dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus» (Joh 17:3). Og tre så siden frimodig fram igjen! Vi trenger virkelig forkynnelse i kraft av Kristi ord!
«Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen, og før han gjør henne til en lovsang på jorden!» (Jes 62:6b-7)
Illustrasjonsbilde: Adobe Stock