PRESTEDØMET I BIBELEN
Det gamaltestamentlege prestedømet vart innstifta av Moses under øydemarksvandringa:
«Så skal du kalla Aron, bror din, og sønene hans fram til deg, ut or flokken av Israels-søner. Og du skal setja dei til prestar for meg – Aron og Nadab og Abihu og Eleasar og Itamar, sønene til Aron» (2 Mos 28:1).
Det var berre aronittar som kunne ha prestedømet i den tida (2 Mos 29:9). GT har soleis i hovudsak eit spesielt prestedøme, det aronittisk-levittiske.
Prestane vart innsette i embetet sitt ved ein høgtidsam ordinasjon som varde i sju dagar (2 Mos 29; 3 Mos 8). Den nye presten vart då tvegen med vatn, ikledd presteklede, salva med olje og innsett ved eit stort offer-ritual.
Det gamaltestamentlege presteembetet var eit offerembete. Når ein israelitt skulle bera fram offer til Herren, laut presten bera det fram for han. Då fyrst fekk det soningskarakter. Prestedømet hadde m.a.o. eksklusive rettar, rettar som ingen andre hadde.
Denne offerpresten var ein midlar mellom folket og Gud. Som folkets representant andsynes Gud sto han når han ein gong om året gjekk inn i det høgheilage og ofra for sine og folkets synder (3 Mos 16). Og som Guds representant andsynes folket sto han når han lyste velsigninga (3 Mos 9:22; 2 Krøn 30:27), og når han lærde «Israels-borna alle dei lovene som Herren har kunngjort for dei gjennom Moses» (3 Mos 10:11; 5 Mos 33:10; jf. Mal 2:6). Dei israelittiske preste-ættene var delte i 24 skift, som gjorde teneste etter tur (1 Krøn 24:1-9).
Men i heile den før-mosaiske tida hadde prestedømet almenn karakter. Presterettane høyrde då heile folket til. Og dette ålmenne prestedømet vart ikkje avløyst på Sinai, men det vart stadfest: «Dersom de no verkeleg vil høyra røysta mi og halda pakta mi, då skal de vera min eigedom framfor alle folk – for heile jorda er mi. De skal vera eit kongerike av prestar for meg og eit heilagt folk» (2 Mos 19:5f; jf. Jes 61:6).
Men det som soleis heile folket skulle vera, og i prinsippet var, det var det spesielle prestedømet i røyndom. Vi kan seia at det spesielle prestedømet i GT forsåvidt var av representativ natur. Difor var heller ikkje dei levittiske presterettane eksklusive — unntatt offerembetet. Det ålmenne prestedømet var også i funksjon gjennom heile den gamle pakt. Difor kjende ingen den profetiske forkynninga som eit inngrep i levittanes læreembete.
Ogso i den seinare synagogetenesta var det sjølvsagt at det ålmenne prestedømet skulle syne seg. Både Jesus og Paulus nytta denne lekmannsretten til å tala i synagogene.
Men det levittiske prestedømet var ein episode, eit bilete på Kristus. Han er øvstepresten i Det nye testamentet (Heb 5:6; 7:11.23; 8:4; 10:11.21). Ein gong for alle bar han fram det soningsofferet som Det gamle testamentet berre hadde eit bilete av. No trengst det ikkje meir noko offer for synd, og difor trengst det heller ikkje nokon til å bera det fram. Dermed er det levittiske, dvs. det spesielle prestedømet avskipa.
Men det ålmenne prestedømet står ved lag. Det finst ikkje eit ord i NT om at det skulle vera avskipa. Men liksom det spesielle prestedømet som GT hadde, er fullkomengjort i Kristi øvsteprestelege embete, so er det ålmenne prestedømet som GT hadde, nådd fram til større fullkomenskap i NT. Det gamle Israel var prinsipielt og ideelt eit prestefolk, men vi såg at presterettane til dette folket for ein stor del vart utøvd på representativt vis av det spesielle presteskapet. I NT er dette annleis. Imellom det ålmenne prestedømet og Gud står no ikkje lenger nokon embetsstand, men berre mellommannen og øvstepresten Jesus Kristus.
At det ålmenne prestedømet i NT er eit framhald av det gamaltestamentlege, går fram av 1Pet 2:5.9, for Peter siterer her 2 Mos 19:6 som ikkje talar om det levittiske, men om det ålmenne prestedømet i GT. Og at dette prestedømet no er fullkomengjort, det ser vi av Heb 10:19. Der står at den kristne har tilgjenge til heilagdomen. Dette var før ein eksklusiv presterett. Like fram til nådestolen kan den kristne gå (Heb 4:16). Nådestolen i GT sto i det høgheilage, og berre øvstepresten fekk gå inn der. Men no er førehenget rivna.
I Heb 10:22 ser det jamvel ut til at dåpen vert jamført med prestevigsla i GT — dei som vart vigde til prestar vart jo tvegne med vatn. Difor skal vi som fullborne prestar «alltid bera fram lovprisingsoffer til Gud ved han, det er: frukt av lepper som lovar hans namn» (Heb 13:15), formana kvarandre (Heb 10:24), og forkynna hans dygder som kalla oss frå mørkret til sitt underfulle ljos (1 Pet 2:9).
I NT er saka difor grei. Her vert det greitt sagt at det spesielle prestedømet i GT ingen annan funksjon hadde enn å vera eit bilete på Kristus. Men i den nye pakt treng vi ikkje noko bilete, for vi har fått Kristus sjølv. Han er aleine mellommann mellom Gud og menneske. Han har aleine det spesielle prestedømet i den nye pakt, og alle kristne som trur på hans namn, høyrer til det ålmenne prestedømet. Nokon prestekvalitet mellom desse to presteskapa kjenner NT slett ikkje til.
DET ALMENNE PRESTEDØMET I LUTHERSK KYRKJELÆRE
For katolikken er ein ordinert geistleg ein annan Kristus (alter Christus), og representerer ein heilt annan kvalitet enn ein vanleg kristen. Ein kristen lekmann skal leva eit heilagt liv i lydnad mot embetet, det er alt som er att av det ålmenne prestedømet i Rom. Dei bryt klårt med NTs lære om at det levittiske prestedømet er ført til endes med Kristus, og at der ingen annan mellommann finst enn han.
Det undrar oss at slike og liknande tankar kunne få innsteg i protestantisk teologi. For her gjeld det prinsippet at inga lære må godtakast som ikkje har sin grunn i Skrifta. Det er ei gåte at det kunne gå som det gjekk med læra om det ålmenne prestedømet i den kyrkja som hevda eit slikt prinsipp. Vi minnest jo og kor sterkt Luther hevda si lære om det ålmenne prestedømet, og bruka ho til å stengja katoliserande tankar om embetet ute.
Men NT og Luther sine ord er likevel so sterke at ein ikkje hadde kome seg forbi dei dersom ein ikkje hadde skaffa seg hjelp frå anna hald.
Og hjelpa var ikkje vanskeleg å finna. Vi har jo faktisk eit spesielt prestedøme i den lutherske kyrkja. Ratt nok er det uttrykkeleg slått fast at dette embetet ikkje er eit midlar-og offerembete, men berre ei tenest med Ord og sakrament, men denne tenesta vart no likevel knytt til visse personar. Og det var forbode å utføra denne tenesta utan retteleg kall. Og likeins sto det fast at ei slik teneste var innsett av Gud. På den måten vart det i praksis eit skilje mellom vanlege kristne på den eine sida, og dei som hadde fått nådemiddelembetet på den andre.
Men det var lett å slutta seg frå dette praktiske og faktiske skiljet til eit dogmatisk. Og gjer ein det, går ein med på at nådemiddelforvaltinga prinsipielt er ein eksklusiv rett for embets-prestar, då vert det sjølvsagt ikkje anna att av det ålmenne presetdømet enn retten til å bera fram åndelege offer osv. Det ålmenne prestedømet vert då berre eit namn på helginga, eller som nylutheranane sa: Forkynnarembetet verkar ovanifrå og nedetter, men det ålmenne prestedømet verkar nedanifrå og oppetter.
Men no er då saka den at ingen kristen kan greia seg berre med bønetilgjenget til Gud, han må og ha Ordet og sakramenta. Og dersom desse nådemidla berre er gjeve til embetsberarane og berre kan forvaltast av dei, då er dette embets-standet vorte ein mellominstans mellom Gud og menneske.
Det er lett å sjå at denne læra er eit mistak, og det eit som farleg er, for det finst berre ein mellommann mellom Gud og menneske. Men kvar snik feilen seg inn?
Feilen ligg i at vi brukar ordet «preste»-embete om tenesta med å forvalta Ord og sakrament. For då ligg det so snåvande nære å kalla dette embetet for det «spesielle». Men gjer vi det, so kjem uttrykket det ålmenne prestedømet i ein galen relasjon. For det som vi her kallar det ålmenne prestedømet, er ikkje ålment utan i relasjon til Kristi presteembete. For det er det spesielle presteembetet i den nye pakt. Difor må den teologien fara vilt som orienterar si tenking om det ålmenne prestedømet ut ifrå relasjonen til forkynnarembetet.
Finst det noko skrift-grunnlag for å kalla nådemiddelforvaltarane for prestar (i spesiell meining)? Ja, formelt gjer det det, men berre formelt òg. Reint filologisk er det jo so at vårt ord «prest» kjem av det greske «presbyter» som tyder eldste. No finst det lutherske teologar som hevdar at presbyteriet i NT var eit framhald av apostolatet — som av Herren var innsett til å forvalta Ord og sakrament. Soleis skaffar dei seg dekning for talen om eit spesielt presteskap i den nye pakt. Men det er teologisk snikferd, for apostolatet varde ikkje lenger enn til Skrifta var fullført. Og det er ingenstad sagt at apostlane gav si fullmakt vidare til presbyterane.
Dersom vi ser bort frå denne siste tolkinga, var det sjølvsagt ikkje noko i vegen for å kalla nådemiddelforvaltarane for prestar i tydinga eldste, så når vi ein gong har fått innført dette ordet, og det er vorte innført hos oss, må vi halda fast på at det berre er i den meininga vi kallar dei «geistlege» for «prestar». Men NT har eit anna ord som er omsett med «prest» i vår Bibel. Det er ordet «hierevs». Dette ordet er henta frå GT. Men det er aldri bruka om apostlar og evangelistar. I den tydinga kan ordet (prest) berre brukast om Kristus (det spesielle prestedømet) og om den som trur på han (det almenne prestedømet).
No brukar altso vi ordet «prest» om embetsberarane i kyrkja. Men presteomgrepet har faktisk fått meir av sitt innhald frå «hierevs» enn frå «presbyter». Det er ein fortvila terminologi, og det hadde vore best å kvitta seg med han. Kan vi ikkje det, må vi med di større energi minna oss sjølv om at «prest» er to heilt ulike ting og har heilt ulik tyding ettersom vi brukar det om nådemiddelforvaltarar eller om Kristus og om atterfødde menneske. For det kan sjølvsagt ikkje falla oss inn å forfalska Det nye testamentet for å få det til å høve med vår forrykte terminologi.
I artikkel V i Augustana står det at forkynnarembetet er innsett av Gud. Dette vert stundom tolka slik at ein må tru at Gud har innsett eit embetsstand. Men dersom dette er sant, dersom altso Gud har gjeve nådemiddeltenesta til eit særleg stand — og det måtte då vera til apostolatet, og derifrå vidare til embetsprestane — då ville romarkyrkja ha rett i at ordinasjonen som vigslar til dette standet, er eit sakrament.
Men det er ikkje so. Ordet «embete» vart brukt på ein annan måte i den tida. Reformatorane talar om Lovas og Evangeliets «embete», og tenkjer då sjølvsagt på den gjerning eller funksjon som Guds ord har. Ordet embete har i det heile ei meir funksjonell meining på reformasjonstida enn det no har. Melanchthon seier soleis at «embetet er den apostoliske læra». (C.R. XII, 488). Ein annan stad seier han at evangeliet er Heilagandens embete. (C.R. II, 673). Og den tanken at embetet er det same som evangeliet, uttalar han fleire stader.
Når då Augustana V seier at embetet er innstifta av Gud, so ligg det ikkje anna i det enn at Gud har gjeve oss evangeliet og gjeve påbod om at det skal funksjonera. Evangeliet skal forkynnast, det er innhaldet av Aug. V. — I praksis er det sjølvsagt greitt at denne funksjonen vert utøvd ved menn som har det til særleg livsoppgåve. Men at også andre kristne forkynner Ordet og forvaltar sakramenta, det er so visst ikkje i strid med Herrens innstifting av embetet, men i aller beste samsvar med det. For Gud har gjeve påbod om at Ordet skal forkynnast, men aldri har han fastsett noko maksimumsgrense for denne forkynning — sjølvsagt.
Men verre synest det liggja til med Aug. XIV, for her står med reine ord at ingen må ta på seg denne tenesta utan han er retteleg kalla. Den artikkelen har valda store vanskar for lekmannsforkynninga.
Alle veit at Melanchton som skreiv Augustana, var ein meister i diplomati. Og då han skreiv vedkjenningsskriftet, sette han seg føre å syna keisaren at den lutherske kyrkja ikkje fór med nye påfunn. Det var berre den gamle kristne læra som var reinsa for nymotens vranglære. Difor la han alle uttrykk so nære opp til vanleg teologisk språkbruk som råd var, og han veik unna polemikk so langt han kunne. Denne varsemda til Melanchton («Leisetreten» kalla Luther det) er sidan vore litt av eit ordtak.
Men dette vil seia at Augustana må tolkast til venstre, om ein vil ha greie på kva luthersk kyrkjelære er. Ein er nøydd til å fara gale om ein tolkar til høgre. For Melanchton styrde med velbudd hug so langt til høgre som han kunne koma utan å køyra velt.
Dei som ser eit hinder for lekmannsforkynninga i Aug. XIV, tolkar artikkelen til høgre: Å vera retteleg kalla, seier dei, er det same som å vera ordinert. Ut ifrå den tolkinga av vedkjenninga har den læra sneke seg inn i Luthers kyrkje at ingen må forkynna Guds ord som ikkje er ordinert.
Men dette er å styra til høgre, for her står ikkje ordet ordinert. Skulle Melanchton ha meint dette, ville han ha brote med Luthers læra om det ålmenne prestedømet. Dersom t.d. Luther hadde forstått artikkelen slik, kan vi vera visse om at han hadde protestert. Men dessutan måtte Melanchton då ha brote med NT. Og til dette kjem at heile tolkinga er unaturleg, for den lutherske kyrkja hadde enno ikkje innført ordinasjonen, men gjorde det fyrst 5 år seinare.
Men kva meining har so uttrykket «rite vocatus»? Vi har før sagt at Melanchton gjorde det han kunne for å leggja sine uttrykk so nære opp til dei ålgjengde som råd var. Men ved sida av dette ville han òg avgrensa seg mot svermarskapen. Det ville ha vore ei ulukke for heile reformasjonen dersom han hadde vore slått i hartkorn med svermarane.
Hos svermarane hadde Melanchton møtt den påstanden at dei var kalla beinveges av Gud. Men Melanchton kunne ikkje anna skyna enn at dei var sjølv-kalla, for dei forkynte ikkje Ordet rett. Det er difor rimeleg at «retteleg kalla» skal forståast som motsetnad til sjølvkalla. Og då får artikkelen god meining.
Meiner ein ålvor med den reine og rette læra, då må det setjast vakt omkring preikestol og altarbord. Og det vil seia at den som meiner han har kall frå Gud, og nådegåve til å forkynna Ordet, han må prøvast og godkjennast av kyrkjelyden.
Vel er det so at alle kristne har same rettane til å vera prestar, men ikkje alle har same nådegåva. Dersom alle skulle utføra si presteteneste som forkynnarar, ville det verta reint virvar av det, og det ville dessutan vera å vanvyrda Skrifta si læra om at nådegåvene er ulike. På den måten ville det heller ikkje vera råd å verja kyrkja mot vranglærarar og sjølvkalla svermarandar.
Artikkelen seier ikkje noko om kven som har kallsretten, og vi skal ikkje her gå særleg inn på det heller. Vi berre slår fast at dersom embetet er gjeve til kyrkjelyden, so er det kyrkjelyden som har kallsretten òg. Dette synet hadde reformatorane. Reformasjonen hadde elles vore umogleg. Dei kunne ikkje ha sagt opp lydnaden mot dei katolske geistlege og valt seg eigne predikantar utan det.
Etter dette kan det ingen tvil vera om at våre lekpreikarar er retteleg kalla etter Aug. XIV. Og den som er retteleg kalla, står det, han har rett til å forkynna Ordet og forvalta sakramenta offentleg.
I dette siste avsnittet har vi helst tala om retten til å forkynna og forvalta sakramenta. Dette må ikkje få nokon til å tru at det ålmenne prestedømet går opp i den tenesta. Forkynninga er berre eit særfall av det ålmenne prestedømet. Det finst mange andre prestelege tenester, og den som har andre nådegåver, skal tena med dei, og ikkje trengja seg fram i ei teneste som han ikkje er etla til. For fyrst når alle prestelege tenester lever i kyrkjelyden, kan han veksa sunt og normalt opp til han som er hovudet, Kristus.
(Forkortet utdrag frå boka «Vi er alle prestar»)