«Og skriv til engelen for menigheten i Tyatira: Dette sier Guds Sønn, han som har øyne som ildslue og føtter som skinnende kobber: Jeg vet om dine gjerninger og din kjærlighet og din tjeneste, din tro og tålmodighet, og dine siste gjerninger, som er flere enn de første.
Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel, hun som sier at hun er en profetinne, og som lærer og forfører mine tjenere til å drive hor og ete avgudsoffer. Jeg ga henne tid til å omvende seg, men hun ville ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng. Og de som begår ekteskapsbrudd med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Hennes barn vil jeg rykke bort ved død. Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter, og jeg vil gi hver av dere etter hans gjerninger.
Men dere andre i Tyatira, alle de som ikke har denne læren og ikke kjenner Satans dybder, som de sier – til dere sier jeg: Jeg legger ikke noen annen byrde på dere. Hold bare fast på det dere har, inntil jeg kommer.
Den som seirer, og som tar vare på mine gjerninger inntil enden, ham vil jeg gi makt over folkeslagene. Han skal styre dem med jernstav og knuse dem som leirkar, slik som også jeg har fått det av min Far. Og jeg vil gi ham morgenstjernen. Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene!»
(Åp 2:18-29)
Men jeg har imot deg at du tåler kvinnen Jesabel (1930-oversettelsen: Men jeg har imot deg at du lar kvinnen Jesabel råde). Det er verdt å bemerke at i grunnteksten står uttrykket kvinnen med betoning.
Kvinnens stilling i menigheten
Ifølge Guds ord er det noe en kvinne ikke har lov til i Guds menighet, nemlig å bestemme over sin mann (1 Tim 2:12). En kvinne skal ikke ha avgjørende myndighet verken når det gjelder å styre, lære eller undervise. Det er her viktig å forstå at enkelte oppgaver er tillagt bare mannen, mens andre nådegaver og oppgaver i menigheten er tillagt bare kvinnen. Det fører for vidt å gå i detaljer her. Men det er alvorlig at det i dag er mange som ikke vil bøye seg for den delen av Guds ord. Dette skyldes i de fleste tilfeller at man følger det naturlige menneskets tankegang. Det nytter ikke. Vi kan verken tenke Guds tanker med våre naturlige tanker, eller ut fra et alminnelig menneskelig resonnement forstå det som gjelder Guds rike.
Å styre i Guds menighet er ikke å utøve makt. Når oppgaven å styre ifølge Guds ord er tillagt mannen, så betyr altså ikke det at han skal utøve stor makt. Menighetens egentlige herre og hersker er jo Jesus. Hvordan utøver han sin makt i menigheten? Ved å være alles tjener! Også når det gjelder storhet i Guds menighet, må vi lære å tenke som Guds ord. Jesus er absolutt den største, men han satte seg selv nederst. I Matt 11:11 sier Jesus at Johannes er den største blant dem som er født av kvinner. Bare en er større, nemlig den minste i himmelriket, og det er Jesus. Jesus tjener oss ved å gå inn i vår nød. La oss bruke Brorsons ord:
«så sank du i vår jammer ned så dypt som ingen vet.»
Det som kalles makt i Guds rike, ser for det naturlige menneske ut som avmakt. Jeg nevner dette for å understreke at når Guds ord taler om mannens plassering og oppgave i Guds rike, så er det ikke en undervurdering av kvinnen. Ingen vurderer kvinnen så høyt som Jesus. Bibelen vurderer kvinnen høyt, men den understreker samtidig at mann og kvinne er skapt til hver sine oppgaver. Det er altså ikke tale om vurdering, men om plassering, og det er to helt forskjellige ting.
Kvinnen Jesabel
I menigheten i Tyatira var det et brudd på disse ordningene. Det var en kvinne som inntok en plass hun ifølge Guds ord ikke hadde rett til. Jesus påpeker dette misforholdet, og han har en alvorlig innvending mot menighetens leder på grunn av dette. Han lar kvinnen Jesabel råde. Selv kaller hun seg profetinne. Hun gir seg ut for å være det, men det er ikke Gud som kaller henne til det. Hun sa det selv, og folk trodde på henne.
Også i vår tid kan vi oppleve at kvinner står fram og sier at de er profetinner og derfor har krav på å utøve makt og innflytelse blant kristne. Det er mang en Jesabel også i vår tid, og deres virksomhet har lett for å bli usunn. Nå er det bibelske eksempler på kvinner som har profetisk gave, og i Guds ord er det ikke noe taleforbud for dem. Men de skal opptre i samsvar med Guds ord.
Jesabel var en kvinne i menigheten, men hennes navn har også symbolsk betydning. Det symboliserer at man her har med fiendskap mot Gud å gjøre. Det symboliserer den hedenske dronning Jesabels ødeleggende virksomhet i Israel, slik det er fortalt i GT (1 Kong 16:31 ff ).
Det står to ting om Jesabel. Hun opptrer som lærer. Det står selvstendig, og hun anklages for det. Hun tar seg til ting som ifølge Guds ord ikke er en kvinnes oppgave.
Hor og avguderi
Det andre som sies om henne, er at hun forfører Jesu tjenere til å drive hor og spise avgudsoffer. Denne forførelsen skjer gjennom hennes lære. Hennes lære er nært beslektet med nikolaittenes lære. Det ser vi av følgene av vranglæren, nemlig utukt og avgudsdyrkelse.
For å forstå dette må vi nevne en ting som var svært aktuell i byen. Byen var kjent for sine mange håndverklaug, som var opprettet for å beskytte håndverkerne. I forbindelse med disse laugene hadde man som regel forskjellige hedenske religiøse handlinger. Man mente det var nødvendig å ha slike laug for å beskytte sine forretninger. De kristne var sterkt fristet til å være med i disse organisasjonene. Og på visse betingelser måtte man naturligvis gå med, slik man må det i dag.
Jeg tenker ofte på det å være kristne bokhandlere. De må stå i en bokhandel og forplikte seg til å selge litteratur som er imot Gud og hans ord. De må gå på akkord for å få ut kristne bøker. Det kaster lys over situasjonen i Tyatira, der de kristne måtte være med på ting som ikke kunne forenes med det å være en kristen. Dette førte med seg en farlig innflytelse blant de kristne. Noen av Herrens tjenere begynte å delta i kongresser og sammenkomster med fest og annet, der man ikke tok det så nøye. Man spiste avgudsoffer, da måltidet ofte var rituelt. Nikolaittenes frihet ble også praktisert. Man tok det ikke så nøye med å holde det 6. budet.
Gjennom Jesabel ble disse tingene innført blant de kristne i Tyatira, men bare til en viss grad. Her kan vi spørre om lignende innflytelse gjør seg gjeldende blant kristne i dag. Står vi i fare for, av praktiske eller forretningsmessige grunner som det så fint kalles, å inngå kompromisser eller la oss prege av det som de fleste mener, for å hevde oss som kristne?
Herren vil omvendelse
Men Herren har ikke slått hånden av Jesabel. Han har gitt henne tid til å omvende seg. Han vil at hun skal omvende seg, men hun vil ikke omvende seg fra sitt horeliv. Se, jeg kaster henne på sykeseng (v.22). Det blir et sykeleie som hun ikke skal stå opp fra, altså en uhelbredelig sykdom. Og de som begår ekteskapsbrudd med henne, skal komme i stor trengsel, hvis de ikke omvender seg fra hennes gjerninger. Det er ikke spøk når Herren kaster en kristen i trengsel på grunn av hans synd! Hennes barn vil jeg rykke bort ved død (v. 23). Ordet barn har to betydninger her. Det er barn hennes budskap har født. De er hennes og ikke Guds barn. Det er også barn som er født som følge av seksuelle forbindelser. Ordet skal forstås om begge måter.
Ransakelse
Og alle menighetene skal kjenne at jeg er den som gransker nyrer og hjerter (v. 23). Utrykket nyrer betegner det indre mennesket. Herren kjenner det innerste i oss, han kjenner våre hjerter og ransaker vårt innerste sjelsliv. Hva hjelper det om vi får alle kristne til å tro at «dette kan da ikke være galt», når Herren sier det motsatte. Det er lett å få mennesker med på det som er galt. Men så vanskelig det er å få mennesker, selv kristne, til å rette seg etter Guds ord!
Han som ser alt og vet alt om alle ting, han skal gjengjelde enhver etter hans gjerninger. Det blir alvorlig når Herren finner at vi har vend oss bort fra hans ord. Da vil han gjengjelde oss etter det vi har fortjent. Da er alt håp ute. Dette menighetsbrevet er nettopp skrevet for at vi skal frelses fra dette. Vi har fått det for at vi skal ta oss i vare for disse avveiene og omvende oss fra dem før det er for sent.
Fra Hva Ånden sier til menighetene,
Lunde Forlag, 2009