Og skriv til engelen for menigheten i Pergamum: Dette sier han som har det tveeggede skarpe sverd: Jeg vet hvor du bor, der hvor Satan har sin trone. Og du holder fast ved mitt navn. Du fornektet ikke min tro, heller ikke i de dager da Antipas var mitt trofaste vitne, han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor.
Men jeg har noen få ting imot deg: Du har noen der som holder fast ved Bileams lære, han som lærte Balak å legge anstøt for Israels barn – å ete avgudsoffer og drive hor. Slik har også du noen som på samme vis holder fast ved nikolaittenes lære.
Omvend deg! Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot dem med min munns sverd.
Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, og på steinen er et nytt navn skrevet som ingen kjenner uten den som får det. (Åp 2:12-17)
Menigheten i Pergamum får først den anerkjennelse at den har vært standhaftig i lidelse. Den bor der hvor Satan har sin trone» (v. 13), altså på et sted hvor ondskapens åndehær har stor makt. Satans trone er opphavet til forfølgelsen mot de kristne. Det kan vi også se av ordet om Antipas i slutten av verset: Han som ble slått i hjel hos dere, der hvor Satan bor.
Du holder fast ved mitt navn (v. 13). Noen bibelfortolkere mener, og sikkert med rette, at det her siktes til noe mer enn en standhaftig bekjennelse av Kristus.
Bengel skriver: «Menigheten styrker seg i kraften av Kristi herlige navn, og dette navnet bekjenner den uforferdet på tross av all motstand og all fare.» Navn er i Bibelen ofte det samme som person. Grunnteksten har nemlig ikke noe ord som svarer til ordet person på vårt språk. I stedet står ofte ordet navn. Å holde fast ved Jesu navn er sikkert her det samme som å holde fast ved Jesus selv, og for enhver pris holde den levende kontakten med ham ved like. Det skjer ved stadig bønn, ubrytelig lydighet og flittig bruk av Ordet.
Men Herren har noen få ting imot også denne menigheten. Han laster den for falsk toleranse. Menigheten hadde i sin midte noen som holdt fast ved Bileams lære.
Israelittene ble innbudt til moabittenes offerfester, og med disse festene fulgte seksuelle synder. Bileam er den gammeltestamentlige typen på en vranglærer som hette Nikolaus. Verdens vesen trenger ofte inn i menigheten på en fryktelig måte i vår tid, både når det gjelder liv og lære. I Pergamum herjet nikolaittenes farlige lære, og likhetspunkter finner vi også i vår tid. «Men de tålte dem som holdt seg til denne lære. Denne toleranse var syndig. Derfor formanes menigheten til å omvende seg. Ellers kommer jeg snart over deg og vil kjempe mot deg med min munns sverd (v. 16).» (Bengel)
Fra Åpenbaringens budskap til vår tid,
Norsk Luthersk Forlag, 1949