Ved juletid ca. 1730 satt Brorson på sin yndlingsarbeidsplass, ved skrivebordet.
Han holder på å forberede talene sine til julehøytiden som står for døren. Han sitter og tenker på alle de som vil møte opp i kirken i julen og lytte når han skal tale. Han må rekke dem evangeliet.
Så hører han noen ved døren. Han reiser seg. Det er en flokk fattige, danske barn. De går fra dør til dør for å tigge. Nå nærmer julen seg og folk blir bløtere om hjerte, og på nesten hvert sted blir det lagt noe i tiggerkurven som barna rekker fram med den ene hånden. I den andre hånden svinger de en julestjerne mens de synger tyske julesalmer.
Hans Adolf Brorson spør dem om hvorfor de ikke synger danske salmer. Han får til svar at de ikke kjenner noen danske salmer. Det ønsket han lenge har gått med i sitt sinn om å gi den danske befolkning i Tønder salmer på morsmålet, blir forsterket ved det lille ordskiftet.
Han går tilbake til skrivebordet. «Jeg er Sarons blomst.» Ordene fra Høysangen 2:1 toner fram for ham. Han ser bort mot vinduet. For sitt indre blikk ser han rosen utfolde seg. Den vakre blomsten bryter fram mellom stive og kvasse torner.
På veggen henger musikkinstrumentet han er så glad i, en lutt. Han tar den og slår an noen toner. En gammel, velkjent melodi spiller han igjen og igjen.
Ganske dempet begynner han å nynne for seg selv. Snart faller ordene inn. En salme blir til. Han ser for seg et tett villnis. Høye tistler hever seg kneisende. De står stive som tårn og støtter. All den gode sæd blir kvalt. Men da skjer underet: Den vakreste rose bryter fram.
Den vakreste rose er funnet
blant stiveste torner opprunnet,
vår Jesus, den deiligste pode,
blant syndige mennesker grodde.
Et så stort under er det, at hele verden burde bryte ut i lovsang. Men livet går videre, og midt i den store gleden blandes sorgen over at mange mennesker fortsetter som om rosen (Jesus) aldri var kommet til verden.
All verden nå burde seg fryde,
med salmer mangfoldig utbryte,
men mange har aldri oppdaget
at rosen har verden inntaget.
Videre synger Brorson at rosene vokser i dalen, i det lave. Det leder tanken mot at det ofte er i motgangstider at det mest verdifulle skapes i menneskesinnet.
Å, søk da de ydmyke steder,
i støvet der Frelseren treder,
så hører du Jesus som taler
for rosene vokser i daler.
Det er kamp i denne verden, men seierstonen bryter gjennom i salmens siste vers. Om enn striden står på, er seieren likevel vunnet.
La verden meg true og tvinge
la tornene rive og stinge,
la hjertet kun dåne og briste,
Min rose jeg aldri vil miste.
Hefte med julesalmer
Året etter Brorsons samtale med de danske barna i Tønder kunne de synge danske salmer, for nå hadde han gitt ut et lite hefte med 10 julesalmer.
På tittelbladet stod det: «Nogle julepsalmer, Gud til ære og christne sjæle, især sin elskelige menighet, til oppmuntring til den forestående glædelige julefest, eenfoldig og i hast sammenskrevne av H. A. B.»
Det var en fin gave til menigheten i Tønder og Emmerske, ja, til hele den danske menighet. Disse ti salmene er blant perlene av Brorsons salmer.
Salmen om den vakreste rosen har vi allerede stanset for. La oss her bare trekke fram et par andre fra heftet.
En salme var særlig for barna:
Her kommer Jesus dine små,
O Jesus, i din stall å gå.
Denne salmen ble antakelig første gang brukt i Emmerske bedehus. Her hadde de satt en julekrybbe inne i møtesalen. Døren ble åpnet og barna strømmet inn. De gikk omkring krybben og sang den fine sangen. Under det siste verset har de stått stille, mens de sang:
Her står vi nå i flokk og rad
Om deg, vårt skjønne hjerteblad.
Julen er ikke bare om krybbe og stall. Også korset skal med, selv om det er en barnesang. Det finnes et vers, som visst er utelatt i de fleste salmebøker:
All verden stod i Satans pakt,
da brøt vår Jesus fram med makt
og rev oss ut med blodig hånd,
av alle våre fienders bånd.
Brorson vet at den blodige hånden fra korset på Golgata er den som gir juleevangeliet innhold.
Alle ting er underfulle ved vår Herres julefest. Slik sang Thomas Kingo ca 50 år før Brorson. Det han undrer seg over er himmelkongens ringe fødsel. Vi møter samme tema hos Brorson:
Mitt hjerte alltid vanker
I Jesu føderom. – …
Hvi skulle herresale
ei pyntet for deg stå,
du hadde å befale,
hva enn du pekte på! – …
Hvi lot du ei utspenne
en himmel til ditt telt?
Alle disse spørsmålene munnet ut i dette verset:
Å, kom, jeg opp vil lukke
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.
Julesalmene ble så godt mottatt at Brorson fortsatte å gi ut nye samlinger i årene framover. Innen 1735 var omme, var det til sammen kommet tolv hefter. Hvert av dem behandlet et bestemt emne fra troens liv. I det første heftet med julesalmene var bare en salme oversatt, men i de følgende heftene var det flere slike. Brorson ville gjerne gi sine landsmenn del i den rikdommen han selv hadde hentet fra Schraders tyske salmebok.
Nød og prøvelser
Midt i Brorsons framgang som salmedikter, skjedd det forskjellige ting i familielivet.
Litt tidligere i det året som juleheftet kom ut, døde moren, 65 år gammel. Det var naturligvis en begivenhet som satte sitt preg på den tiden. Det var sikkert med å legge grunnen for de dype toner vi møter i julesalmene.
Vi merker noe av nød og smerte i denne strofen fra salmen I denne søte juletid:
Og blandes enn min frydesang med gråt og dype sukke – –
Familien økte med enda tre barn mens de bodde i Tønder, og dem fikk de lov å beholde sammen med de tre de hadde med fra Randerup.
Men en begivenhet kom mer enn noe annet til å gripe inn i Brorsons liv og prege ham. Et hardt slag rammet familien. I 1735 ble deres eldste gutt, den 12 år gamle Nikolai, plutselig sinnsyk og samtidig lam i underkroppen. En hadde ikke den gangen institusjoner for slike pasienter, men de ble faktisk ofte satt i fengsel eller fattighus hvor de satt fastbundet. En slik tanke kunne verken Brorson eller hans kone holde ut. De ville beholde sønnen hjemme og laget et lite rom til ham i andre etasje. Foran den lille ruten i døren inn til rommet ble det satt jernstenger. Det var nødvendig både for den sykes del, men også for de andre barnas skyld.
Hvor mye bønn og sjelekamp må det ikke ha kostet inntil de kunne bøye seg under Herrens vilje. Fra den tiden var det for bestandig satt et lidelsens merke på Brorsonhjemmet.
Nikolai levde til han var nesten 70 år gammel, altså lenge etter farens død. På hans gravstein i Varde står det under den egentlige innskriften:
Innsvøbt i nat din sjæl
ej her utviklet blev,
hist over stjerners vej
dit liv vil først begynde.
Og vi tenker på den sum av smerte som ligger gjemt her.
Fra Hans Aldolf Brorson Biskop og salmedikter,
Dansk Luthersk Forlag, 1982.
(Til norsk og mellomtitler ved red.)