Kalt til å være mor I

Innfor Gud er det ingen forskjell på mann og kvinne. Vi har del i den samme frelse, det samme barnekår, den samme arverett, den samme adgang til Gud i tro og bønn. I den evige salighet skal det heller ikke være noen forskjell på mann og kvinne. Men her i verden er det forskjell på mann og kvinne. Vi er ikke like, men er skapt forskjellige, med ulike egenskaper og ulike funksjoner, både i hjem, menighet og samfunn.

Likestilling mellom kjønnene er den overordnede ideologi i dag. Og med likestilling menes det ikke likeverd med respekt og hensyntagen til kjønnenes ulikheter i funksjon og oppgave, men fullstendig likhet, hvor kvinnene i ett og alt skal være lik mannen og kun måles etter produktivitet og inntekt, karriere og formelle maktposisjoner.

Kvinnens egenart som kvinne utraderes. Særlig morsrollen, som kvinnen vanskelig kan løse seg fra uten å opphøre å utfolde seg spesifikt som kvinne, er det store hinderet for likestilling. Kvinnen blir ikke riktig likestilt før hun slutter å føde og bære omsorg for barn. Derfor er familieplanlegging og abort likestillingssak framfor noe. For før kvinnen løsrives fra barnet og morsrollen kan ikke hele den naturlige kvinnelige kjønnsrollen utraderes. Det skjer også gjennom at barn og barneomsorg blir flyttet fra hjemmet og over i det offentlige rom, til barnehage og SFO.

Politikere står i kø for å bevilge penger til barnehager, men bygger samtidig ned samfunnets viktigste byggestein, hjemmet. Mor skal ut av hjemmet og bort fra sitt gudgitte kall. Hun skal uhemmet få kjempe med mannen om status og makt på hans arena. Yrkeskarriere og lønnsinntekt er det som betyr noe, omsorg for egen familie står i veien for dette.

Kvinnen – redusert til et seksualobjekt
Det eneste som står tilbake av kvinnen som kjønn er hennes seksualitet. Derfor er det ikke til å undres over at jo mer kvinnen søker å bli likestilt med (dvs lik) mannen, jo mer vil det eneste særegne ved hennes kjønn bli forstått innenfor seksualitetens ramme. Kvinnen som kvinne står tilbake som et blott og bart seksualobjekt.

Alle andre gudgitte roller er i likestillingens navn tatt fra kvinnen, og det eneste som hun kan utmerke seg med er sin seksuelle attraksjon og fysiske attributter. Er det rart at unge jenter blir sykelig fokusert på kropp, utseende og seksualitet? Det er jo det eneste kvinnelige de har igjen!

Alt annet ved deres kvinnelighet har likestillingsideologien fordømt som noe mindreverdig, bakstreversk og nedrig. Aller mest gjelder dette morsrollen – framstilt som identisk med en fordummende og degenererende tilværelse ved «kjøkkenbenken».

Realisering av det kvinnelige
Fortsatt er det noen kvinner som ønsker å være kvinner og mødre, som er stolte av det og fritt velger å utfolde seg selv og sine gudgitte kvinnelige evner og anlegg i omsorg for sine. De ønsker å skape et virkelig hjem med atmosfære og trygghet, med gode rammer og utviklingsmuligheter for seg og sine. Her opplever de å få utfolde hele sin kvinnelighet på en allsidig og utviklende måte. De får utfolde seg som terapeuter og pedagoger og bruke hele seg, sin kreativitet, sitt organiseringstalent, sin evne til innlevelse og empati osv.

De får i sannhet være kvinner og realisere seg selv som kvinner, og det nettopp på en arena hvor ingen kan måle seg med dem, hvor enhver mann kommer sørgelig til kort. Ingen kan erstatte «mor»!

Selv i kristenheten ringeaktes kvinnenes gudgitte kall og tjeneste. Hun skal nå være hyrde og tilsynsmann, hun skal sitte i de bestemmende organer, la sin stemme høre ved siden av mannen. Dermed tiltar hun seg ikke bare mannens kall og tjeneste, i strid med Guds klare ord, hun svikter også sitt eget kall og sin egen tjeneste, til skade både for seg selv og de hun skulle tjene.

«Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.» (1 Mos 1:27)

Kjønnsforskjellen eller kjønnspolariteten er en skaperordning. Mann og kvinne er skapt forskjellige, med ulike egenskaper og evner, til ulike funksjoner.

Skal vi være veldig skjematiske, kan vi si at mannen er fysisk og rasjonell. Du ser det allerede hos små gutter. Blir det noe kluss mellom to kamerater, så blir det fort en slåsskamp. De løser konflikter fysisk. Og der to menn diskuterer, så kan den ene si etterpå: Hva mente han med det? Han tenker på det faktiske innhold i utsagnet til den andre, han er opptatt av det saklige. Samtidig kan både en diskusjon og en slåsskamp mellom gutter ende med at de går videre sammen og fortsetter vennskapet. Konflikten trenger ikke å bli emosjonell og relasjonell.

Kvinnen er imidlertid mer emosjonell og relasjonell. Du ser det allerede hos små jenter. Der guttene slåss, tar jentene mer til tårene, blir furtne og vil ikke leke mer med den andre (jf Tuppen og Lillemor). Jenter kan rotte seg sammen og stenge andre ute. Det relasjonelle er vesentlig. Konflikter er først og fremst emosjonelle og relasjonelle. Snakker to kvinner sammen, så kan den ene si etterpå: Hva mente hun egentlig med det? Hun tenker ikke så mye på det saklige, men om det lå noe under, noe på det relasjonelle plan. Liker hun meg ikke, har hun noe imot meg osv?

Skriften er meget tydelig på at kvinnens første kall er å være sin manns medhjelp og mor. Hun skal ikke erstatte mannen eller ta hans plass og funksjon, slik likestillingsideologien søker, men hun skal fylle ut der mannen har sine klare svakheter og mangler. Mannen klarer seg meget dårlig alene, han trenger en som hjelper ham. Bare spør enkemenn, eller se på enkelte ungkarer! Kvinnen har egenskaper som nettopp er ment å utfylle. Der hvor hun forlater sin rolle som kvinne og søker å bli som en mann, så vil det bli et tomrom, ikke minst i hjemmet, ikke minst i de relasjonelle forhold, og med hensyn til alt som er knyttet til omsorg, empati osv.

Ikke alle kvinner blir mødre. Noen blir ikke gift og noen får ikke barn, selv om de er gift. Men de er fortsatt kvinner, skapt med de evner og den utrustning som hører med til å være kvinne. Det har aldri vært større behov for slike kvinner. Du som er ugift, om det er et valg ut fra din personlighet mv, eller fordi du ikke har funnet noen mann; du som er gift, men ikke har fått noen barn, enda du gjerne ville: Aldri har det vært mer behov for dere!

Den gifte kvinne er bundet til sine barn og sin mann, og har sitt kall der. Men du som er fri i fra slike forpliktelser, du kan være så mye mer for så mange flere. Du kan bruke din personlighet, din utrustning og dine evner og skape et hjem for andre, hjelpe andres barn som trenger en hjelpende hånd, se til syke og slike som trenger empati og omsorg osv. Hele omsorgssektoren skriker etter slike kvinner.

Det er behov, både for slike som Føbe (Rom 16:1), Florence Nightingale og Marte Svennerud («Itt’no knussel, je tæk dom alle sju»). Det ser vi i vårt samfunn i dag, det er en enorm mangel på omsorg og empati, både i hjemmet, i skolen, i eldreomsorgen osv. Kvinnen har forlatt sitt kall for å få en karriere, gjort vold på seg selv for å bli som mannen, og så mangler vi både hjerter og hender for alle som trenger en mor, og for andre som trenger empati og omsorg i alle livets faser.

Og mannen trenger kvinnen som rådgiver, for det er områder hvor han ikke har den samme innsikt og forståelse, ikke minst på det relasjonelle plan (jf Abiga’il – 1Sam 25). Også på det åndelige plan kan en kvinne ofte ha mer lys og innsikt enn mannen (jf Maria, Joh 12:3).

Men kvinnen er først og fremst kalt til å være mor. Gud har etter syndefallet knyttet smerte og lidelse til dette kallet, men det er likevel kvinnens herlige kall. Gud har knyttet selve frelsen til dette kallet. Mens mannen ikke får noen rolle i frelsen, men settes helt på sidelinjen, så har Gud latt kvinnens morsrolle og barnefødsel være helt sentral. Det er kvinnens ætt som skal knuse slangens hode (1Mos 3:15). «Hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel.» (1 Tim 2:15)

Det tenkes ikke bare på Maria i apostelens ord, men det tenkes på kvinnens kall, og hvilken rolle og funksjon hun har som mor. Gjennom den rollen og funksjonen ble Guds Sønn født til verden og ble oss til frelse, og derigjennom har Gud selv gitt kvinnen en veldig rolle i frelsen. Men det gjelder ikke bare ved Jesus, det gjelder all barnefødsel, det gjelder selve morskallet. Vi ser noe av det i både Hannas og Marias lovsang, de forstår at de ved å bli mor er gitt et kall og en rolle som har enorm betydning i Guds frelsesråd.

Skal du som kvinne være til stor betydning i Guds frelsesråd, så skal du akte det å få barn høyt og akte på storheten i å være mor! Ingen andre enn deg kan ta den rollen og utøve den funksjonen! Her kommer mannen til kort, her står og faller så godt som alt med deg. Å sette barn til verden, oppfostre dem og lære dem, hvem skal ta på seg det veldige ansvaret? Det har du som er mor fått, og ingen må få ta det fra deg!

Når noen vil at du skal ta på deg andre oppgaver, engasjere deg i arbeid, i råd og komiteer mv, så skal du få si som Nehemja sa når noen ville ha et møte med ham: «Jeg holder på med et stort arbeid og kan ikke komme ned. Skulle jeg kanskje la arbeidet hvile fordi jeg lot det ligge og dro ned til dere?» (Neh 6:3)

Så betyr ikke dette at unge kvinner ikke skal ta seg en utdannelse. Vi vet så lite om framtiden, om en blir gift, om en får barn, om en kan komme til å miste sin ektefelle tidlig osv. I dagens samfunn hvor utdannelse er viktig for å få et arbeid, så bør alle ta sikte på en utdannelse. Også når barna omsider blir så store at en har mulighet til å arbeide litt utenfor hjemmet, så vil en trenge det. Men det er meget vanskelig og til dels uforsvarlig å satse på en karriere ved siden av å være mor. Det er å svikte sitt primærkall.