I dette nummeret av bladet vil vi fokusere på hjemmet og morsrollen. Dette var tema på et familieseminar på Fossnes i begynnelsen av februar, og flere av artiklene har bakgrunn fra dette seminaret. Etter tema-artiklene finner du oppbyggelige artikler, samt program for sommerens arrangementer.
Som barn var det som regel bare ett ord vi ropte når vi kom springende inn gjennom den åpne døren hjemme: Mamma? Svarte det ikke, så var det å rope igjen og lete gjennom hus og hage til vi fant henne. Og så kunne vi fortelle det vi hadde på hjertet, dele gleder og sorger osv. Var mamma ikke hjemme, noe som nesten aldri skjedde, så var det tomt. For et hjem uten mor, var ikke noe hjem.
Mor var pedagog, rådgiver, sykepleier, den som leste Guds ord og sang for oss, formante og trøstet, som hadde tid til de dype og lange samtalene, og de korte og hverdagslige. Hun hørte gjerne om bedriftene på skolens fotballbane, eller om skituren. Hun leste gjerne skolestilen og kommenterte prøvene. Til henne kunne vi fortelle om de vonde opplevelsene av urettferdighet, motgang osv. Det ingen lærer, rådgiver, helsesøster eller psykolog har tid og mulighet til å hjelpe med, det hjalp mor med – hver eneste dag. Hennes kontordør var aldri lukket, hennes timeliste var alltid åpen for oss.
Mens far som regel har det meste av sin arena utenfor hjemmet, er hjemmet mors arena. Barna er hennes åker, der hun sår Guds ord, gode vaner og råd, luker bort ugress, tukter og trøster, vanner og pleier. Det er ingen som har hatt større betydning for mitt liv enn min mor, ikke bare i de første barneårene, men vel så mye i ungdomstiden.
I dag er mange mødre travelt opptatt med egen karriere, er med i styrer og råd, gjør seg synlig i samfunnet og er der det tas viktige beslutninger, og der det tjenes penger. Barna overlates tidlig til andre, til profesjonelle barnepassere og pedagoger. Disse har hendene fulle med å fylle tomrommet etter mor, og deres tid strekker ikke til. Mye av det som skulle vært tatt hånd om i hjemmet, må nå lærere og sosiallærere, helsesøstre og psykologer tidlig inn og ta tak i. Men ingen av disse kan erstatte den hjemmearbeidende mor, ingen kan fylle hennes plass. Og mor kan aldri ta igjen det hun forsømte da barna trengte henne mest.
I dag ofres barna på likestillingens alter. De ofres med p-piller, spiral og på abortklinikker. Men også de som fødes, ofres. Det er få som vil ha mange barn, og få som vil ofre seg selv og sitt eget liv for sine barn. Morskallet foraktes og omtales som å være bundet til kjøkkenbenken. Vår mor ofret seg selv, sin egen karriere og selvhevdelse for oss barna.
Jeg er overbevist om at ingen gjør en større samfunnsinnsats, målt med hvilken som helst målestokk – åndelig, moralsk, helsemessig, samfunnsmessig, økonomisk – enn den hjemmearbeidende og selvoppofrende mor! Er det ikke på tide å løfte henne fram og ære henne!
«Du tjener Gud i like stor grad ved å ta vare
på dine egne barn og oppdra dem i gudsfrykt,
ta hånd om hjemmet og gjøre det til
en kirke for Gud, som du ville ha gjort om
du hadde blitt kalt til å lede en hel hær i
kamp for Herren hærskarenes Gud.»
Charles H. Spurgeon
Fra Strengthening Medicine for God’s Servants, 1875