«En stor mengde av folket fulgte med ham. Blant dem var noen kvinner, som slo seg for brystet og gråt over ham. Men Jesus vendte seg om til dem og sa: Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn. For se, dager kommer da de skal si: Salige er de ufruktbare, de morsliv som ikke har født, og de bryst som ikke har gitt die. Da skal de begynne å si til fjellene: Fall over oss! – og til haugene: Skjul oss! For gjør de slikt med det grønne treet, hva skal så skje med det tørre?» (Luk 23:27-28)
Nylig ropte Jerusalems menn: «Hans blod komme over oss og våre barn!» I blindt, hatefullt overmot stilte de både seg selv og sine barn fram som kausjonister for den urettferdige dommen over Jesus.
Nå ber Jesus Jerusalems kvinner: «Gråt ikke over meg, men gråt over dere selv og deres barn.» Han så at Jerusalems menn skulle få sitt lettsindige ønske oppfylt i forferdelig mål. Og mange av de kvinner som nå gikk og gråt skulle få oppleve de samme med sine barn. Selv hadde Jesus grått over Jerusalem ved dette synet da han for noen dager siden red inn i byen. Nå ber han: «Gråt over dere selv!»
Ennå er tid til anger og bot.
Også til oss sier han det samme. Fordypelsen i vår Frelsers lidelser må gjerne kalle tårene fram. Men han ber oss ikke om vår medlidenhet. Han ber oss om å gjøre bot. «Gråt over dere selv!» Se din store synd, sørg over den og vend om! Bare på den måten kan Jesu lidelse bli til velsignelse.
Dommen over Jesus er et forvarsel om den store dom. «For gjør de slikt med det grønne treet, hva skal så skje med det tørre?» Har Gud tillatt at slik lidelse gikk over den rene og hellige, hvordan skal det da gå med syndere som forkaster ham? Også over oss kommer dommen. Etter nådetiden kommer domstiden. Etter besøkelsestiden kommer hjemsøkelsestiden hvis vi ikke benytter den rett. Da er det forgjeves å be hauger og fjell om skjul for Guds vrede. Det er bare ett skjul for vreden, og det er ham, Guds lam, som tok vredesdommen for oss for å kunne skjule oss i seg på dommens dag. Den som forkaster ham, vil måtte møte alene med sin synd i dommen.
Lykkelig er den som i tide lærer å sørge over sine synder og som tar imot Frelseren i tro.
Fra For vår skyld,
Indremisjonsforlaget, Oslo 1960