Etter at vi nå har betraktet Bibelens billedtaler om Kristi rettferdighet som en klesdrakt for synderen, så la oss også kort dvele litt ved det mer tankemessige uttrykk «i Kristus Jesus». – Vi kan jo ikke her gå inn på hele rikdommen av dette bibelske uttrykks bruk og betydning. Vi griper bare ut et par sider av det, som er egnet til å kaste lys over forholdet mellom forsoning og rettferdiggjørelse, og over forholdet mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse.
Hvis du, min leser, skulle ønske å fordype deg noe mer i din bibel over dette uttrykk, så vil vi som en liten pekepinn be deg lese de tre første kapitlene av Efeserbrevet: Sett en strek under hver av de flere enn tjue gangene hvor det forekommer uttrykk som «i Kristus», «i ham», «i den elskede», osv. Les så atter forfra, og tenk over hvert ord i sin egen sammenheng. Da tror jeg du skal få se at du aldri – hverken i din omvendte eller uomvendte tilstand – har vært glemt av Gud. – Vi begrenser oss her som sagt bare til et par trekk.
Forsoning i Kristus
For det første heter det om forsoningen i Kristus: Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv (2 Kor 5:19); [dere] har Gud nå forlikt med seg selv ved hans kjøds legeme ved døden (Kol 1:22); Vi [ble] forlikt med Gud ved hans Sønns død, da vi var fiender (Rom 5:10).
Her hører vi da at verden og alle Guds fiender har vært «i Kristus» på en ganske bestemt måte på korset. Den måten verden var i Kristus på korset kommer det noe mer lys over, idet vi så bemerker at Skriften sier at hedningene og den vantro verden, som altså var i Kristus på korset, likevel også «stod utenfor Kristus» (Ef 2:12), på grunn av sin vantro. – Vi skjønner av dette at verden og hedningene og vantroens barn, ved Kristi korsdød, på en og samme tid både var «i Kristus» og «utenfor Kristus».
Rettferdiggjørelsen Ser vi for det annet hva Skriften sier om å være rettferdigsagt [= rettferdiggjort] i Kristus, så heter det om den troende: «han finnes i Kristus, ikke med sin egen rettferdighet, den som er av loven, men med den rettferdighet som fås av Gud på grunn av troen på Jesus.» (Fil 3:9)
Og atter: «I Kristus Jesus er dere som før var langt borte (d.e. utenfor Kristus), kommet nær til ved Kristi blod.» (Ef 2:13)
Og atter: «Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus.» (Rom 8:1) Vi skjønner av dette at en synder kommer ved rettferdiggjørelsen inn i Kristus på en slik måte at han kommer «nær til», ja, slik at han har sin væren og eksistens «i Kristus». Han finnes ikke lenger utenfor ham. Han finnes bare i ham.
Stedfortredende forsoning
Altså: Ved forsoningen på Golgata i Jesu død finnes den hele verden og alle syndere – uansett troen – i Kristus, og likevel for vantroens skyld samtidig utenfor ham. Hvordan skal vi nå forstå dette? Kanskje vi kan si det så:
I forsoningen på korset ble hele verden og alle syndere regnet til den ene Jesus. Derfor heter det jo: «En er død for alle.» (2 Kor 2:15) Her nevnte Gud i himmelen i den ene, den hele verden for seg, som om alle var i den ene. Her i den ene stedfortreder og representant sammenfattet Gud for sin tanke og sitt øye alle, alle, den hele verden, likesom han i den forbilledlige Aron (ypperstepresten) sammenfattet for sin tanke og sitt øye, alle, alle Israels barn – uten forskjell (2 Mos 28:12.29).
Da den ene kom fram for Gud, anså Gud det som om alle kom fram. Derfor heter det ikke bare at én er død for (istedenfor) alle, men det heter også: «Derfor er de alle døde» (2 Kor 5:15), d.e. i den enes død og soning anser Gud alle som døde og sonende.
Den sonende stilling som den ene inntok som stedfortreder, er ansett av Gud som verdens egen sonende stilling til Gud. – Så var da den hele verden vel ansett på Golgata i sin stedfortreder, fordi Gud anså den der. I den ene er det som om hele verden er kommet i det rette forlikte og forsonede forhold til Gud. Vi ble av Gud tenkt i Kristus, eller som det heter i forbildet i 2 Mos 28:12,29: Vi ble av Gud minnet, betenkt, ihukommet og husket i den ene – enda våre personer var langt borte, ja, helt utenfor den ene. Enda vi ved vantro var helt utenfor Jesus, bar han oss alle i tanker og nevnte oss alle ved navn. I den ene ble hele verden og alle syndere nevnt ved navn – enda personene var utenfor ham.
Ved troen
Ved troen foregår det nå en eiendommelig forandring i dette forholdet. Forandringen foregår ikke med Gud, for han er uforanderlig, men forandringen foregår med oss i Gud. Og som vi før har sagt består forandringen i dette at Gud ved troen likesom «flytter» oss, flytter våre personer inn i Jesus. Det heter jo at vi ved troen er i Kristus, finnes i Kristus. Dit kan vi ikke være kommet, uten at Gud har «flyttet» våre personer fra å være utenfor til å være i ham. Slik er vi ved troen blitt slike som eksisterer, lever, står, er og finnes i Jesus.
Og nå er det ikke bare dette at Gud minnes, husker og tenker oss ved navn i den ene. Nei, her er det person i person, jeg i hans person og han i min person, mitt navn i hans hjerte og hans navn i mitt hjerte. Og dette er en synders og en ugudelig sin rettferdiggjørelse i Jesus: At Gud fører våre personer inn i Jesu person, skjuler og huser og gjemmer synderens person i Jesu person, individ i individ.
Ikke så at synderen «forsvinner» i Jesus eller «går opp i ham» og blir identisk med Kristi person. En slik «forsvinning» i Jesus Kristus farer panteismen og den falske mystikk med, når den kler seg i kristelig språk. Men panteisme og mystikk er og blir et produkt av djevelen – om den så er full av kristelige talemåter. Nei, at en synder finnes og eksisterer i Jesus, det vil si at den ene skjules og gjemmes i den annen – så det både før og etter rettferdiggjørelsen er to personer, om de enn er herlig forenet. Derfor sier apostelen: «Deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:3)
Forskjell mellom forsoning og rettferdiggjørelse
Så kan vi da si at forskjellen mellom forsoning og rettferdiggjørelse er dette: I forsoningen regnes alle til én, men i rettferdiggjørelsen regnes én til alle. I forsoningen tenker Gud oss alle i én, nevner oss alle ved navn i én – mens dog våre personer på grunn av vantroen er utenfor ham. I rettferdiggjørelsen nevner han oss i den ene, tenker oss i den ene, slik at våre personer også finnes i ham, idet Gud «flytter» oss inn i ham ved troen.
Så skjønner vi da at vi med full bibelsk rett kan tale om og forkynne en verdensforsoning, slik som apostelen gjorde (2 Kor 5:19, se også Joh 3:16, 1 Joh 2:2 og Joh 11:51f). Men vi kan umulig tale om en verdensrettferdiggjørelse – noe som heller ikke Bibelen gjør. For forsoningen har Gud fullbyrdet uten hensyn til vår tro eller vantro. Det finnes ingen makt i himmel eller på jord som kan hindre Gud i å minnes, ihukomme og huske alle i én. Derfor ble og den hele verden forlikt med Gud da vi enda var fiender.
Men rettferdiggjørelsen fullbyrder han aldri uten troen, men bare i og med tro på Jesus. For Gud kan umulig regne én til alle uten troen – etter som Gud aldri tvinger noen inn i sitt samfunn. Samfunn med Gud, person i person, kan ingen få uten at det blir dem selv en hjertesak, en troens og inderlighetens sak. Ville vi regne med en verdensrettferdiggjørelse, så ville vi måtte regne med at all verden hadde fått syndenes forlatelse og Kristi rettferdighet uten troen.
Men det er en umulig ting – imot alt Guds ord – at noen skulle ha fått syndenes forlatelse uten troen. Og det er en umulig ting at noen kan ligge i fortapelsen med forlatte synder. For syndenes forlatelse og Kristi forsoning er ikke det samme. Men syndenes forlatelse og Kristi rettferdighet (rettferdiggjørelsen) er det samme.
Læren om verdensrettferdiggjørelse
Det er virkelig dem som har lært en verdensrettferdiggjørelse. Vi må ikke tro at det bare er ugudelige mennesker som har falt i den villfarelsen. Det er noen gilde kristne blant dem, som er varme og brennende i ånden. Og de er ikke falt i denne villfarelsen av ond vilje, for å bortforklare noe av Guds ord, men fordi de mente at nettopp troskapen mot Guds ord og Den hellige skrift tvang dem til denne oppfatning. Det er altså en misforstått troskap mot Ordet vi finner i denne villfarelsen – hvor den da virkelig påberoper seg Guds ord.
Saken er at det finnes et par ord i Rom 5 som kan misforstås, hvis en ikke leser dem varsomt. Vi vil nevne noen ord om denne sak. Ikke fordi det er aktuelt i vårt land i dag, men det kan komme til å bli det.
Rett forståelse av Rom 5:18
Rom 5:18 leser vi i den norske oversettelse: «Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker». – Etter denne oversettelse kan det rett og slett ikke være tvil om at Paulus lærer verdensrettferdiggjørelse. For her sies det virkelig at alle mennesker – uansett tro eller vantro – både er fordømt i Adam og er rettferdiggjort i Jesus. Hvis denne oversettelse var rett, så ville dermed dette ordet stå i rak strid, ikke bare med hele Bibelen for øvrig (ettersom den alle vegne regner med troen som uomgjengelig til frelse), men også alt det Paulus selv har sagt i det samme femte kapittel i Romerbrevet.
Ser vi imidlertid på den greske grunntekst, så vil vanskeligheten snart løse seg opp. Og vi skjønner da også at våre bibeloversettere har en uløselig språkvanskelighet når de skal oversette dette verset. Det er nemlig rett og slett umulig å oversette denne setningen i noe moderne språk, fordi det ikke forkommer noe gjerningsord (verb) i den. For i det hele å få noen mening ut av den i moderne språk, må oversetterne føye til et gjerningsord (verb); «ble» eller «blir» – men denne tilføyelse tåler ikke den sanne mening i verset. Ganske ordrett burde en oversette: «Altså: likesom ved ens overtredelse til fordømmelse for alle mennesker, slik også ved ens rettferdighetsgjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker». Men slikt kan vi jo ikke si eller skrive i moderne språk.
Denne omstendighet imidlertid, at Paulus utelater ethvert gjerningsord (verb), må nå uten all tvil ha sin særegne betydning. Og meningen med det er sikkert den at han vil gjøre en viss begrensning i sammenligningen mellom Adam og Jesus. Denne sammenligning er jo gjenstand for flere begrensninger. – Paulus kunne vel uten videre ha sagt: Adams fall er blitt til fordømmelse for alle – og brukt et verb. Men han kunne ikke uten videre si: Jesu rettferdighet er blitt en rettferdighet for alle. Ved utelatelsen av verbet vil han altså utvilsomt ha gjort en viss begrensning i sammenligningen mellom fordømmelsen i Adam og rettferdiggjørelsen i Jesus.
Ved utelatelsen av verbet vil han vel ha fram at Jesu rettferdighet kan komme, kan bli gitt til alle, fordi den er tilstrekkelig til å dekke og skjule om det så var alle og den hele verden. Men når han her taler om «alle mennesker», da vokter han seg vel for å si noe kategorisk avgjort, som om det var kategorisk virkelighet at alle var blitt rettferdiggjort, og vil ha det begrenset til en kategorisk mulighet, at Kristi rettferdighet strekker til for alle, og alle har en mulighet for å få den.
– At vi her forstår Paulus rett framgår av det følgende vers 19. For her taler han ikke lenger om «alle mennesker», men bare om «de mange», og når han har gjort den begrensningen, da er han ikke lenger redd for å bruke endatil kraftige verb, og si: «For liksom de mange ble stilt fram som syndere ved det ene menneskets ulydighet, så skal også de mange stilles fram som rettferdige ved den enes lydighet».
Slik ser vi at apostelen ikke på noen måte framstiller den hele verdens rettferdiggjørelse som et fullbyrdet faktum, mens han på den annen side utvetydig framstiller den hele verdens forsoning som et fullbyrdet faktum.
2 Kor 5:19
Nå finnes det enda et sted hos apostelen som lett kan misforstås i den retning som om hele verden hadde fått syndenes forlatelse uten troen. Det er 2 Kor 5:19, hvor han skriver: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser …». – Her kan vi jo tilføye: tilregner ikke Gud overtredelser, så er den forlatt (Sal 32:1 ff, Rom 4:6ff).
Men gjelder nå dette ordet om at Gud ikke tilregner overtredelser den hele verden? – Utvilsomt må vi si: det mener apostelen ikke. For leser du dette stedet ganske oppmerksomt og rolig, så ser du vel at han i første del av verset sier at hele verden er forlikt, men i den annen del av verset gjør han atter en viss begrensning, og sier: «så han ikke tilregner dem deres overtredelser».
Og de «dem» som ikke tilregnes kan ikke være hele verden, for da måtte han ha skrevet «så han ikke tilregner den dens overtredelser ». For å tydeliggjøre det, setter vi her verset i to former, den ene formen viser det Paulus har skrevet med en viss begrensning, den annen form viser hva han hadde måttet skrive, dersom han mente å si at det var en verdensrettferdiggjørelse:
1. Hva Paulus skriver med begrensning: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser …»
2. Hva Paulus måtte ha skrevet ubegrenset: «Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner den dens overtredelser …»
La deg forlike med Gud
Nettopp dette forhold at Skriften kjenner en verdensforsoning som er fullbrakt, er det herlige grunnlaget for evangeliets innbydelse til syndere, fiender av Gud og ugudelige. Fordi alle ting er gjort rede til bryllupet (Matt 22:8; Luk 16:17), derfor kan innbydelsen gå ut i all verden: Kom, kom, kom – «alle dere som tørster, kom til vannene! Og dere som ingen penger har, kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk.» (Jes 55:1)
Fordi den hele verden er forlikt med Gud i Sønnen, derfor, ja derfor skal intet gjøres av oss – uten dette å la oss forlike: «La dere forlike med Gud.» (2 Kor 5:20) Det å la seg forlike er kun å oppgi motstand, kun å oppgi uvilje – kun å la det gjelde som Gud har gjort. Det er å takke og prise. Det er å tilbe og lovsynge for det fullbrakte verk.
Fra Rettferdiggjort av tro,
Lutherstiftelsens Forlag, Oslo 1938
(Mellomtitler og forsiktig
språklig oppdatert av red.)