Spørsmålet kom til å stå så levende for meg for noen år siden. Anledningen til det var en preken her i Danmark, hvor det ble talt veldig klart om det store og levende håpet som en kristen eier ved troen på Jesus. Og jeg tror at dette budskapet vekket glede hos de fleste av tilhørerne.
Jeg mener ikke at det ble forkynt noe galt i den nevnte prekenen, men i opplesningen av et meget avgjørende avsnitt i Åp 21 om «den nye himmel og den nye jord», ble det utelatt et vers som jeg dessverre også ofte har savnet ved atskillige andre predikanters opplesning av dette avsnittet. Det gjelder ikke bare i den folkekirkelige sammenheng, men også inn i vekkelsesbevegelsene gjør denne tendensen
seg gjeldende.
Det nevnte avsnitt står i Åp 21:1-8, men i mange tilfeller blir bare versene 1-7 opplest. Og disse versene er selvfølgelig også de mest behagelige å bruke tid på. Her fortelles det nemlig om noe godt og gledelig, og samtidig fortelles det at alle syndens følger ikke mer skal føre til bekymring og uro. Hør hvor godt det skal bli:
«Og jeg så den hellige stad, det nye Jerusalem, stige ned ut av himmelen fra Gud, gjort i stand som en brud som er prydet for sin brudgom. Fra tronen hørte jeg en høy røst som sa: Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» (Åp 21:2-3)
Vi skal også lese om hva det ikke skal være mer av: «Han (Gud) skal tørke bort hver tåre fra deres øyne. Og døden skal ikke være mer, og ikke sorg, og ikke skrik, og ikke pine skal være mer. For de første ting er veket bort.» (Åp 21:4)
Jo, sannelig, alle syndens følger er borte for dem som når frem til troens mål, sjelenes frelse og livet i all evighet hos Gud.
Men i forlengelse av disse (og andre) herlige utsagn, kommer det et mye mer alvorlig og fryktelig vers, som dessverre ofte blir utelatt i forkynnelsen. I Åp 21:8 står dette: «Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel. Det er den annen død.»
Som en hjelp ved vurderingen av om det er tilrådelig å unnlate å lese det nevnte vers 8, vil jeg nå sitere tre steder fra Bibelen: «Jeg holdt ikke tilbake noe av det som kunne være til gagn for dere, men forkynte dere det og lærte dere det offentlig og i husene.» (Apg 20:20)
«Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som der står skrevet. For tiden er nær». (Åp 1:3)
«Jeg vitner for enhver som hører de profetiske ord i denne bok: Dersom noen legger noe til dette, da skal Gud legge på ham de plager som det er skrevet om i denne bok. Og dersom noen tar noe bort fra ordene i denne profetiske bok, da skal Gud ta bort hans del fra livets tre og fra den hellige stad, som det er skrevet om i denne bok.» (Åp 22:18-19)
I lyset av disse klare bibelord er det også nærliggende å sitere Salme 119:105: «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti.»
Med bakgrunn i de nevnte bibelvers, kan jeg bestemt ikke anbefale noen å unnlate å lese og tale om vers 8 i Åp 21. Når Jesus ville ha dem med i denne beskrivelsen av fremtiden, så må vi også – om enn med beven – lese dem og holde fast ved profetiens ord, og lese dem i sammenheng. Og vi er forøvrig forpliktet til både å undervise og forkynne klart om de to utgangene av menneskelivet: frelse eller fortapelse. Slik gjorde Jesus det selv, f. eks. i det godt kjente verset fra Joh 3:16: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.»
Talerne har bruk for forbønn!
Med tanke på det nevnte alvor i forkynnelsen, vil jeg gjerne oppmuntre alle lesere til å være med i forbønn for dem som skal tale Guds ord i forsamlingene rundt omkring. Den store apostel Paulus visste at han hadde bruk for vennenes forbønn, og det må vi andre forkynnere også frimodig be om, idet vi tenker på de ord som Paulus skrev om dette:
«Be til enhver tid i Ånden med all bønn og påkallelse. Vær årvåkne i dette, med all utholdenhet i bønn for alle de hellige, og be også for meg, at det må bli gitt meg ord når jeg åpner min munn, så jeg med frimodighet kan kunngjøre evangeliets hemmelighet – for denne er jeg sendebud i lenker! – slik at jeg kan være frimodig i ham og tale som jeg bør.» (Ef 6:18-20)
«Vær vedholdende i bønnen, så dere våker i den med takk til Gud. Be også for oss, at Gud må åpne en dør for Ordet, så vi kan forkynne Kristi hemmelighet. For det er for dens skyld jeg er i lenker. Be om at jeg kan åpenbare den ved å tale som jeg bør.» (Kol 4:2-4)