Del 1
Det gamle og det nye menneske
I 1925 var jeg med på et større indremisjonsmøte i byen Radcliffe, Iowa, USA. En kveld etter at møtet var slutt, kom det en eldre kvinne bort til meg. Hun betrodde meg at hun gikk og bar på en bekymring som plaget henne. Hun merket så ofte at hun hadde lyst til det onde. Spørsmålet for henne var: «Kan jeg være en kristen når jeg kjenner lyst til det som jeg vet er ondt?»
Skal vi få klarhet i denne saken, må vi først undersøke Skriftens lære om det gamle og det nye menneske.
I Ef 4,20-24 leser vi:
Men dere har ikke lært Kristus slik å kjenne, (nemlig at de skal kaste seg ut i alle slags utsvevelser som hedningene) så sant dere har hørt om ham og er blitt opplært i ham, slik sannhet er i Jesus: Når det gjelder deres tidligere ferd, så må dere nå avlegge det gamle menneske, som er fordervet ved de forførende lyster. Men bli fornyet i deres ånd og sinn. Og ikle dere det nye menneske, som er skapt etter Gud i den rettferdighet og hellighet som er av sannheten.
Den alminnelige forståelse av dette ordet er at det gamle og det nye menneske lever ved siden av hverandre i alle troende. Dette forholdet varer så lenge vi lever på jorden.
Videre lærer vi at det gamle menneske er korsfestet og skal dødes. Det er ennå ikke dødt, men det er dødsdømt. Det er sikkert ikke uten grunn man har gjort oppmerksom på at korsfestelse ikke bare er en ytterst smertefull, men og en langsom dødsmåte. Samtidig med at det gamle menneske avlegges og dødes, skal det nye menneske tilta og vokse.
Er dette Skriftens lære, eller har vi tolket bort Skriftens virkelige mening? Gal 5,16-17 kan belyse dette nærmere:
Men jeg sier: Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. De to står hverandre imot, for at dere ikke skal gjøre det dere vil.
Dersom vi leste disse ordene uten å vite noe om de forskjellige meninger og fortolkninger, kunne vi da unngå å se at det her er to makter som finnes i en kristen? Her er det ikke tale om en kamp som vi er ferdige med, men den fortsetter stadig i en troendes liv.
Kjødet og dets begjæring, er det noe utenom den troende? Hva skulle det være for noe? Er det andre menneskers kjødelige begjæringer? Er det Satan? Det er visst tilstrekkelig bare å nevne spørsmålene. De avviser seg selv som både bibelsk og erfaringsmessig umulige.
Det er Ånden i de troende det her er tale om.
Sidestillingen gjør det klart at det er kjødet hos den troende det er tale om. Av sammenhengen går det klart fram at Paulus taler om mennesker som er kommet til en frelsende tro.
Vandre i Ånden! Så skal dere ikke fullføre kjødets lyst.» Dette er sagt til folk som har ånden, ellers ville det være meningsløst å be dem vandre i ånden. Apostelen ville aldri tale slik til uomvendte mennesker. Men når han ber de kristne å vandre i ånden, så forutsetter denne formaningen at det er mulig for dem å leve på en annen måte. Muligheten er der fordi kjødet og kjødets begjæring finnes hos dem og i dem.
Et annet ord om samme saken finner vi i Jak 1,13-14: «Ingen som blir fristet, må si: Det er Gud som frister meg! For Gud blir ikke fristet av det onde, og selv frister han ingen. Men enhver som blir fristet, dras og lokkes av sin egen lyst.»
Også her tales det om troende mennesker. I vers 2 kaller Jakob dem sine brødre, og i vers 3 nevner han prøvelsen av deres tro.
Jeg har forstått det slik at endog fullkommenhets-lærens talsmenn går med på at «de fullkomne» kan fristes som Adam kunne fristes i Paradis. Men Jakob lærer altså med rene ord at fristelsen ikke bare er noe utenfra og utenfor oss. Etter sitt innerste vesen er fristelsen dette at vi dras og lokkes av vår egen lyst. Vår egen lyst, er ikke det det samme som kjødets begjæring? Og er ikke dette igjen det samme som det gamle menneske? Ordene er forskjellige, men saken er den samme.
Ferdige med synden!
Men her møter vi en innvending som vi ikke kan gå forbi. Det finnes ord i Det nye testamentet som tyder på at de troende en gang for alle er ferdige med det gamle menneske: «Vi vet at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli tilintetgjort, så vi ikke lenger skal være slaver under synden.» (Rom 6,6)
«Lyv ikke på hverandre! Dere har jo avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, det som blir fornyet til kunnskap etter sin Skapers bilde.» (Kol 3,9-10)
Ved første øyekast ser det ut som om dette er noe som skjer i en kristen i ett øyeblikk. Syndelegemet er en gang for alle blitt ødelagt, drept, druknet, skaffet av veien. Det gamle menneske har man kledd av seg og kastet vekk som et utslitt klesplagg. Aldri mer skal en ta det på seg igjen, for en har fått en ny drakt. Den nye drakten er kommet i stedet for den gamle. Den bæres ikke utenpå den gamle eller stykkevis sammen med den gamle.
Et annet ord i Rom 6 synes og å kunne bli tatt til inntekt for en slik oppfatning: «Slik skal også dere regne dere som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» (Rom 6,11)
Se også 1 Pet 4,1: «Da nå altså Kristus har lidd i kjødet, så må også dere væpne dere med den samme tanken, at den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden.»
For å bli klar over om denne oppfatningen virkelig er Skriftens lære, må vi ta hensyn til to ting. Først den gamle regelen om at skrift skal forklare skrift. Et enkelt eller et par bibelord kan ikke være avgjørende. Vi må ta med alt det som Skriften sier om denne saken. Dernest må vi spørre: Er det noe i de skriftord som er anført som viser at det ikke er ment slik som nevnt ovenfor?
Når det gjelder Skriftens samlede mening, kunne det være fristende å minne om gammeltestamentlige ord, særlig fra Salmenes bok. Disse viser hvordan troende fremdeles plages og engstes av sin synd. Men vi kjenner vel til den innvendingen at en slik bruk av gammeltestamentlige ord er uforenlig med det at vi lever i pinseåndens tidsalder og skal være kommet forbi det ufullkomne gammeltestamentlige standpunkt. Vi godkjenner ikke denne innvendingen, men vi skal ta hensyn til den.
Vi holder oss altså til Det nye testamentet. Da møter vi den iøynefallende kjensgjerningen at nettopp Det nye testamentet er fullt av formaninger til de troende. Kristi Ånd bor i dem, og de ledes av hans Ånd, se Rom 8,9 og 14. Likevel får de slike formaninger. Dersom de ikke trengte dem, ville de da ha fått dem? Og hvordan kan det henge sammen at de til og med formanes mot så grove synder som å «Lyv ikke på hverandre» (Kol 3,9) eller mot «vrede, hissighet, ondskap, spott, skammelig snakk fra deres munn.» (Kol 3,8)
Vi trenger ikke nevne flere ord. Enhver bibelleser vil lett kunne finne flere. Her er ikke tale om slike ting som vi med litt godvilje kunne kalle ufullkommenhet eller mangler. Det nevnes virkelige synder, stygge synder.
Apostlene var ikke redde for å nevne tingene ved deres rette navn. Se f eks 1 Pet 2,11:
Mine kjære! Jeg formaner dere som fremmede og utlendinger, at dere avstår fra de kjødelige lyster, som strider mot sjelen.
Apostlene nøler ikke med å kalle dem kjære brødre, men han er likevel frittalende når han minner dem om de sanselige lystene som de skal holde seg vekk fra. Hvorfor? Fordi de bærer dem i sin egen kropp. De er «lyster», og av og til brenner de som ild både i kropp og sjel. Derfor må de stå på vakt og holde seg langt borte fra dem.
Spørsmålet blir da om det i de formaningsordene som er sitert, finnes noen antydning til at de troende kan eller bør komme til et så befestet åndelig standpunkt at de ikke mer trenger slike formaninger. Så langt jeg kan se, finnes det ingen antydning til det. Den stilltiende forutsetningen er uten tvil den at så lenge de troende er her på jorden, vil det og bli bruk for denne formaningen. Her må deres liv alltid være omgjerdet av formaningene og av den ånd som taler og virker gjennom disse. Det er heller ikke noe som tyder på at det skulle være noen forskjell mellom de troende her. Det er ikke slik at enkelte etter en stund ikke trenger formaninger.
Det var etter pinsedagen Peter, iflg Gal 2,11, hyklet så en del andre jødekristne hyklet sammen med ham. Til og med Barnabas ble revet med av deres hykleri. Det er sikkert for dristig å påstå at Peters hykleri bare var en mangel, en ufullkommenhet. Sannheten er at da Peter hyklet, så syndet han.
De nytestamentlige formaningene er altså formaninger mot synd. Hadde det bare vært tale om ufullkommenheter hos de kristne, ville nok ordene og tonen ha vært en annen. Fienden skal bekjempes, og det dreier seg om både de kjødelige lyster og Satans snedige angrep. Derfor er ordene så skarpe. Derfor er tonen så alvorlig.
Del 2
Forståelsen av Rom 6
Er det noe i Rom 6,6 og andre beslektede ord som tvinger oss til å forstå dem på den måten som fullkommenhetslærens talsmenn hevder?
La oss se på sammenhengen i Rom 6 i vers 12 leser vi:
La derfor ikke synden herske i deres dødelige legeme, så dere lyder dets lyster.» Apostelen kunne ikke tale slik om han ikke gikk ut fra at lysten enda bodde i de kristne. Fordi lystene er der, skal de bekjempes. Men det sies ikke noe om at denne kampen alltid føres til seier.
En kan undre seg over hvorfor Paulus bruker så sterke ord som at «syndelegemet skulle bli tilintetgjort» og «dere er døde for synden». Dette gjør han for at selve prinsippet skal stå klart. Det må ikke være noen tvil om en så grunnleggende ting som denne: synden har ikke noen rett i de troendes liv.
En av vanskene i de kristnes troskap er sikkert den at de mer eller mindre bevisst innrømmer synden en viss rett. De tenker: En kan da ikke vente at jeg skal være fullkommen heller. Eller: Jeg er nå engang slik. Det er min natur. Eller: Det er jo forlatelse for alle syndene, så det er ikke så farlig om jeg tar meg en eller annen frihet. Det kan også være andre ting som gjemmer seg nede i sjeledypet og ikke så lett lar seg kartlegge.
Får slike tanker råde, er slaget tapt. Synden gis rett til å beholde sin plass, til å herske. En kjemper ikke like til blodet mot det som en ikke har lyst i bann. Dersom selve prinsippet blir fordunklet eller avsvekket ved bevisst eller ubevisst akkordering med sannheten, finner ånden en stengt dør, og du er et lett bytte for den synd som hjertet har lyst på. Grunninnstillingen er at synd er synd, om den ser aldri så uskyldig ut. Den er din fiende. Du skal fly den. Du risikerer å få fred i din synd dersom du begynner å gli nedover syndens skråplan. Til slutt vil du ligge i søppelet som et fortapt menneske. Det går på livet løs å by noen av sine lemmer fram til tjener for urettferdighet, urenhet og lovløshet, (Rom. 6,19 og 23)
Det er flere betydningsfulle ord i Skriften om de kristnes forhold til synden som ikke er nevnt her. Flere av dem har den eiendommeligheten som er pekt på ovenfor med hensyn til Rom 6. De taler mer om grunninnstillingen enn om hvordan dette virkeliggjøres i det praktiske livet. Åndens mening er uten tvil den at det er ytterst viktig at grunnprinsippene blir klart oppfattet.
Ellers er jeg naturligvis klar over at det er umulig å levere noe tvingende bevis i kampen om den rette forståelse av bibelord og bibelsyn. Til slutt blir vi alle henvist til et valg mellom synsmåter. Gud gi at det må bli et valg med «sannhet i hjertets innerste».
Det gamle menneske er korsfestet
En kristens trosliv blir innledet med at han frivillig overgir sitt gamle jeg til å bli korsfestet med Kristus. Denne overgivelsen er i seg selv en avgrenset, øyeblikkelig handling, som betegner noe avsluttet. Derfor bruker også Paulus i Rom 6,6 uttrykket «ble korsfestet». Men om den troende på denne måten er ferdig med korsfestelsen, så er det noe annet han ikke er ferdig med, nemlig kampen mot det korsfestede, men samtidig gamle menneske, som er levende. Korsfestelse er ikke det samme som full tilintetgjørelse. Korsfestelsen er ferdig og avsluttet. Tilintetgjørelsen er framtidig. Det er oppgaven som møter oss hver dag til vi stiger over grensen og «ser ham som han er». Vi må altså lære oss å skjelne bestemt mellom korsfestelsen og tilintetgjørelsen. Det er ikke få som blander disse tingene sammen. De lærer at korsfestelse er det samme som tilintetgjørelse. Med dette følger det mange åndelige skader. Når en tror at det gamle menneske er tilintetgjort ved korsfestelsen, ligger det snublende nær å komme inn i en falsk åndelig trygghet. Hva det kan føre til, har det praktiske liv mange eksempler på.
Men selv om man har lært å skille mellom korsfestelsen og tilintetgjørelsen, er det en vei åpen til alvorlige forstyrrelser av det åndelige liv. Vi må ikke glemme at ordet sier: «For at syndelegemet skulle bli tilintetgjort». Vel er ikke korsfestelse det samme som tilintetgjørelse, men vi har ikke rett til å gi det gamle menneske så gode kår som mulig. Korsfestelsen betyr ikke at vi bare skal sette visse rimelige grenser for synd og uåndelighet. Korsfestelsen betyr at det gamle menneske skal dødes. Så snart det gamle menneske begynner å røre på seg, skal vi reise oss til kamp mot det for å tilintetgjøre det. Det er ikke en del av det gamle menneske som er korsfestet. Det er det hele. Enhver ytring av det gamle menneske er dødsdømt og skal dødes.
I Det nye testamente finner vi neppe noe mer rammende ord om denne kampen enn det vi leser i Gal 5,16-17:
Lev livet i Ånden, så gjør dere ikke det som kjødet trår etter! For vår syndige natur trår etter det som er Ånden imot, og Ånden trår etter det som er den syndige natur imot. De ligger i strid med hver andre, derfor kan dere ikke gjøre det dere gjerne vil.
La oss først stanse ved ordet «begjære» (trå etter). I det menneskelige sjeleliv er ingen makt så sterk som begjæret, lysten. Når Åndens og kjødets begjæringer settes opp mot hverandre, så betyr det at det er de sterkeste kreftene i mennesket som nevnes ved navn og stilles fram i full belysning.
Det gamle menneske har etter sitt vesen lyst til det onde. Vi har ingen grunn til å bli overrasket om de styggeste tanker og lyster stiger opp av dette hav av ondskap. Av og til bryter de fram plutselig, voldsomt og eksplosivt. «Kjødets lyster er ferdige til som krutt å fatte ild så snart en gnist faller i det» (Rosenius). Måten dette skjer på er avhengig av natur, temperament, vaner og livssituasjon.
Men Ånden begjærer også. Ånden rører seg i oss med makten av himmelkrefter. Også den kommer av og til plutselig og overraskende, med en styrke og en ild som forferder oss og legger oss i støvet.
Kampen mellom kjødet og Ånden vil fortsette så lenge jordlivet varer, og den vil føre til lidelse. Denne lidelsen kommer dels av selve kampen og den spenningen denne fører med seg. Men den kommer også av at vi stadig må fornekte oss selv. «Dere kan ikke gjøre det dere gjerne vil,» står det. Det er ikke min vilje som skal være avgjørende, men en annens, som krever absolutt herrerett over meg. Vi blir trett av denne kampen, spenningen og uroen. Skal det da aldri bli annerledes?
Men midt i kampen gir Gud oss salige hvilestunder. Vi smaker og ser at Herren er god. Og så takker vi for kampen. Kampens spenning er med på å holde oss våkne. Den utløser krefter og gir erfaringer som skaper et prøvet sinn. Håpet blir levende, jorden viker og himmelen åpner seg. Snart er vi hjemme og står for tronen.