Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. (Gal 2,20)
Del 1
Det er stille i leiren. Folket venter. Ikke lenger i tross eller knurrende utilfredshet, men i stille forventning bøyer folket seg mens Gud, Herren, taler med sin tjener Josva. Folket forstår øyeblikkets storhet. Og hva er det som foregår?
Det som Herren hadde planlagt og lovet fedrene gjennom århundrer, står nå foran sin fullførelse. Nå skal løftene oppfylles. Nå skal folket gå over Jordan. Nå skal de fra ørkenens fattigdom til Kanaans overflod.
I veldig spenning venter folket på Josva for å høre hva Herren vil byde dem å gjøre. Israel skjønner at dersom verket skal lykkes, er det bare én ting å gjøre: bøye seg i ubetinget lydighet for Herrens stemme! Selv må de holde sine hender borte fra verket, ellers vil de påny komme til å oppleve nederlagets triste kjensgjerning. Stunden er for stor, betydningen for overveldende til at folket nå skulle våge å si eller foreslå noe. Nå har det ingenting å si, ingenting å foreslå. De venter, stille, bøyet under Herrens egen majestet. Nå er de villige til å høre, villige til å lyde. Folket er beredt, de er uten betingelser, uten innvendinger.
Endelig innser de at menneskeråd og menneskekraft er fåfengt, og derfor lytter de i stillhet til Herrens ord gjennom Josva, til den stemme som er tilstrekkelig.
At mange blant folket allikevel hadde sine egne tanker og ideer, er vel nokså sannsynlig. Utvilsomt ventet mange på ordre om å forberede seg til krig, bygge bro over floden, etterlate kvinner og barn under beskyttelse eller lignende ordre.
Men nei! Budskapet fra Herren lød ikke slik.
Når dere ser Herrens, deres Guds paktsark, og de levittiske prestene i ferd med å bære den, så skal dere bryte opp fra leirplassene og følge etter den (…) Slik kan dere vite hva vei dere skal gå, for dere har ikke gått denne veien før (..) Herren [vil] gjøre underfulle ting blant dere. (Jos 3,3-5)
I sannhet en ordre som er Herren verdig! Men overraskende, ja, rett og slett tåpelig for menneskelig krigføring. Ikke arbeid og ukelang forberedelse, men tillit til Herren og hans verk. Han var det som nå ville åpenbare sin herlighets makt og oppreise seg et navn til å bli fryktet blant folkene.
I tro skulle folket dra over Jordan og inn i landet. Ikke i tro på sin egen tro som en bro, men i tillit til Herrens uforanderlige trofasthet overfor sitt eget ord og sine egne løfter.
Og selv om Israel ingenting så og ingenting forstod, så bøyde de seg allikevel. Det som de ikke så, trodde de, og det som syntes umulig, forventet de! Endelig hadde de lært at for Herren er ingenting umulig. Han som hengte jorden på ingenting, kunne saktens også føre et folk over en flod på ingenting. Han trengte verken bro eller båt. Nei, uten hjelpemidler, bare ved Herrens ords makt, skulle Israel den dag føres inn i landet.
Og folket trodde.
Deres forhold til Herren var nå blitt et annet enn før. De regnet ikke lenger med fienden, sterk eller svak, med vanskeligheter, store eller små, med muligheter eller umuligheter. Bare én ting kom nå i betraktning: Herren selv og det som han hadde sagt. Det var nå fullstendig nok for dem.
Og nå skulle de da ta det avgjørende skritt; det skritt som skulle føre dem inn til et liv under slike forhold at de hittil ikke engang hadde kunnet tenke seg muligheten av det. For selv om Herren hadde ment at dette liv skulde være folkets allerede fra frigjørelsens dag av, så var det allikevel noe folket aldri hadde opplevd. Tross frigjørelsen fra Egypts trelldom, så var dette noe nytt, noe uendelig mye større og herligere enn alt hva de til den stund hadde opplevd. Nå skulle de inn i et liv som de på grunn av ulydighet og vantro hadde gått glipp av i disse mange år.
Og la oss her nøye betrakte kjensgjerningene, for at ikke fienden påny skal finne anledning til å føre oss inn på falskt spor ved en eller annen ytterlighet eller overdrivelse.
For når en kristen er i den stilling at han nok har fått oppleve Kristus som sin Frelser og derfor vet at han er frelst, men allikevel lever sitt kristenliv som en åndelig ørkenvandring, fordi han ikke har fått oppleve alt det som Gud har gitt oss i Kristus, da lyder det mange slags røster imot ham. Snart får han høre fra en kant: «Du er ikke virkelig frelst, du trenger å oppleve en ny frelse.» Snart fra en annen: «Du må bli åndsdøpt, du må få oppleve pinseilden.» Snart fra en tredje: «Du må oppleve den andre velsignelse.» Eller fra en fjerde: «Det rike liv er ikke tiltenkt alle troende, men bare de få utvalgte som Gud tar seg særlig av på grunn av deres stilling i Guds rike.»
La oss altså derfor se nøye på kjensgjerningene: Det som folket nå stod i ferd med å skulle oppleve, der ved Jordan, var ikke en forløsning eller frigjørelse nummer to fra Egypt. Det var ikke en bedre frelse fra Farao, og i en forstand var det slett ikke noe nytt. Heller ikke var det noe Gud hadde tiltenkt bare en del av folket.
Det var et liv som Herren hadde planlagt for og tiltenkt Israel allerede lenge før frigjørelsen fra Egypt, ja, som var en del av selve frigjørelsen. Det var et overmål av liv som ikke hadde noe med deres vandring eller arbeid å gjøre, et liv tiltenkt hele folket, og ikke bare noen få utvalgte som en ekstra nådegave.
Men hva skjer? Etter at Israel har opplevd frigjørelsen fra Egypt, formår fienden å blinde folkets øyne så de på grunn av vantro, avgudsdyrkelse, hor, og på grunn av at de fristet Gud og knurret imot ham, aldri kom til å nyte den herlighet som egentlig var deres.
De opplevde frelsen fra trelldommen, men ikke den frelstes tillitsfulle vandring i overflod av liv.
Og la meg her få fremheve den åndelige betydning som disse kjensgjerninger har for oss, for hvem de skjedde som forbilder, for at vi ikke skulle ha lyst til det onde likesom de hadde det.
Liksom vi står foran Jordan i åndelig forstand, så la oss huske at det ikke er foran en frelse nummer to vi står, heller ikke foran en åndsdåp, for som troende er vi ved én Ånd døpt til Kristus Jesus og til hans død, heller ikke foran noe som skal føre oss inn i et fullkomment og syndefritt liv, eller som en gang for alle skal gjøre det forbi med alle fristelser og begjær og løfte oss opp på et sted hvor det ikke finnes anfektelser mere.
Og jeg ber mine lesere om å huske dette når vi nå nærmere skal betrakte de sannheter Herren har gitt oss i disse forbildene.
Jordan peker derimot med stor klarhet på en side ved Kristi kors som for mange er kommet fullstendig i bakgrunnen, ja, ofte endog blitt glemt. Den viser oss hva korset egentlig skulle bety for oss i vårt liv, og at da Jesus døde på korset, inneholdt denne frelseskjensgjerning mye mer enn vi kanskje forstod da vi først kom til troen.
Ikke bare føre ut av Egypt, var Guds løfte til Israel, men også å føre inn i Kanaan. Begge deler. Ikke bare frelsen fra syndens forbannelse er Guds gave til den troende i Kristus og hans død på korset, men også det inderlige rike og tillitsfulle liv i Kristus, fylden av liv. Begge deler. Og dersom en side av Kristi verk på Golgata glemmes, kommer det alltid til å bli et tilsvarende mangelfullt kristenliv som resultat. Hele Guds råd må forkynnes.
Del 2
Og så kom dagen. Det store, det vidunderlige skjer. All jordens Herres paktsark går frem foran folket mot Jordan og folket følger.
Og Jordan? Floden? Vanskeligheten som skiller dem fra landet?
Den forsvinner!
Herren selv ved sitt nærvær i Paktens ark går foran og baner veien, og folket følger. Det går bare den vei som Herren selv først hadde gått, og Herren slutter toget.
Og folket kommer over!
Det var den tiende dagen i den første måneden at folket steg opp av Jordan. Og de slo leir ved Gilgal. (Jos 4,19)
Slik står det skrevet ganske enkelt. Men det er nok. Israel er nå i landet, i Kanaan. De spiser av landets grøde og mannaen hører opp. Overflodens liv er begynt! Målet er nådd og lengslene oppfylt! Og så feiret Israel påske om kvelden på Jerikos ødemarker!
Der er fest i Israels leir!
Men vitnesbyrdet ble heller ikke glemt. På bunnen av Jordan ble det oppreist et vitnesbyrd, skjult for alle unntagen for dem som selv hadde opplevd overgangen. Og i Gilgal ble også et vitnesbyrd oppreist. Det var ikke skjult. Nei, åpenlyst for all jorden skulle det vitnes om Herrens hånds styrke.
Det skulle vitnes til Herrens navns ære at han tross den lange ventetid hadde fullført det forløsningsverk han hadde begynt, og oppfylt det som han hadde lovt. Herrens trofasthet hadde igjen stått sin prøve. Langmodig overbærende i ørkenen, strålende mektig ved overgangen.
Men tilbake til vår trette ørkenvandrer som ved synet av Kristus, sitt livs Kanaan, også har fattet mot. Foran det åndelige Jordan venter også han på Herrens ord ved sin fører Kristus. Forventningsfull står han der ved bredden, for han har på ny hørt Herrens løfte: deg hadde jeg tiltenkt alle disse herligheter! Og nå ser han muligheten for å oppnå dem.
Men min troende leser: er du like villig som Israel til å bøye deg i ubetinget lydighet for Herrens ord, hva han så enn måtte byde deg?
Du kan be ham om å virke i deg å ville. Men fremfor alt, slå deg ikke til ro før du har fått del i det som Herren har tiltenkt deg! For dersom vi med det lys Herren nå har gitt oss, vender tilbake til det som så lite har æret Jesunavnet, blir det nok enda mer gledesløst enn før.
Måtte det lyde fra mange av Guds barn som et enstemmig kor: «Herre jeg vil, jeg kan ikke undra mig nå etter at jeg har fått se min Frelser som svar på alt jeg har lengtet etter! Jeg vil følge det lys du gir meg, og vet at du da vil fortsette å føre meg fra lys til lys, fra herlighet til herlighet!»
For den villige troende sjel skal i sannhet lyset skinne klarere og klarere inntil høylys dag.
La meg igjen få minne om noen sannheter, likeså lite som Israel hadde måttet arbeide med Kanaans land før de gikk inn og tok det i eie, likeså lite må vi som det åndelige Israel arbeide med de velsignelser som i overflod er gjort ferdig for oss i Kristus. I tro å gå inn og ta i eie våre herlige rettigheter i Kristus Jesus vår Herre, og tillate disse å arbeide i oss, se det er en ganske annen sak!
For det landet du kommer inn i og skal ta i eie, er ikke som landet Egypt, som dere drog ut fra. Der sådde du en utsæd, og så måtte du bruke foten når du vannet jorden – som i en kjøkkenhage. Men det landet dere drar over til og skal innta, er et land med fjell og daler, som drikker vann av himmelens regn. Det er et land som Herren din Gud bærer omsorg for. Alltid hviler Herrens, din Guds øye på det, fra årets begynnelse til dets ende. (5 M 11,10-12)
Når Herren din Gud fører deg inn i det landet han med ed har lovt å gi dine fedre Abraham, Isak og Jakob – store og gode byer som du ikke har bygd, hus fulle av gode ting som du ikke har samlet, utgravde brønner som du ikke har gravd, vingårder og oljetrær som du ikke har plantet – når du eter og blir mett, da ta deg i vare at du ikke glemmer Herren, som førte deg ut av landet Egypt, av trellehuset! (5 M 6,10-12)
Alt som fantes i Kanaan, var gjort i stand for Israel, de skulle bare lyde Herren og gå inn og ta det i eie.
Alt som trengs for å leve det rike liv i overflod er også gjort ferdig for oss i Kristus, vi skal bare gå inn og ta det i eie! Verken arbeid eller det å vente kan skaffe oss det!
Herren befalte apostlene å vente i Jerusalem på oppfyllelsen av løftet, men han har ikke bedt oss å vente på denne oppfyllelse, for Den hellige ånd er kommet og alle løfter har sin oppfyllelse i Kristus Jesus! La derfor ikke fienden holde deg ventende og arbeidende og opptatt med alt mulig, men la Herren få føre deg inn og du skal også i ditt daglige liv få oppleve sannheten og kraften av Kristi fyldes herlighet, og verden skal se virkningen!
Som Enok ved tro ble rykket opp til et liv hvor han ikke ble funnet mer, så òg vi. Ved tro går også vi inn til et himmelsk skjult liv med Kristus, der hvor vi heller ikke finnes mer, men hvor det er Kristus som lever i oss.
Hva er så dette så viktige skritt? Hva er Jordan? Hva er det som skiller oss fra dette overflodens liv i Kristus?
Og svaret lyder tilbake til oss med Guds ords veldige kraft:
Godta sannheten om kjødets korsfestelse!
Vi må i tro ta imot ikke bare én side av den frelse Jesus tilveiebragte for oss på korset – hva vi kanskje allerede har gjort – men også erklære oss villige til vår død på korset med Kristus! Og det koster, det smerter, for aldri er noen blitt korsfestet uten at det smertet, og aldri vil noen heller komme til å bli det.
Som sagt, det er ikke noe som skal gjøres om igjen, eller forbedres! Nei, verket ble fullbrakt i hele sin fylde da Frelseren lot seiersropet lyde fra korset, men vi må som de der er frelste ved dette verk, også godta det i hele dets fulle betydning. Det er vakkert og gripende, ja, også en livsbetingende nødvendighet å tale om at Jesus døde på korset for våre synder. Men selv om det ikke er fullt så behagelig, så er det allikevel også nødvendig å tale om at vi døde med ham, for at vi nå ikke lenger skal leve oss selv eller kjødet til behag, men Gud!
Et kors er ikke bestemt til å betraktes! Det er først og fremst bestemt til å korsfestes på!
Og her taler Jordans flod mektig til oss. Det er dødsfloden! Men ikke bare inn til den evige hvile i det tilkommende liv; men dødsfloden inn til et seirende kristenliv i oppstandelsens kraft.
Hvorfor?
Fordi det gamle kjød med dets lyster og begjæringer i tro må aktes for begravet på bunnen av floden.
Det er ikke tilintetgjort, ikke utryddet og dermed ferdig. Vi blir ikke fullkomne, ikke uten synd.
Men ved stadig å akte oss som døde for synden og levende for Gud i Kristus Jesus skal vi oppleve seierens vidunderlige virkelighet over Satan og kjødet! Vi får oppleve en vidunderlig seier over det kjød som tross alt dog eksisterer, men som nå ikke har rett til å herske lenger, og som mer og mer kommer til å miste sin kraft ettersom den troende akter og regner det for dødt.
Under den daglige korsfestelse vil nok kjødet krympe seg og av og til komme seg opp igjen, men la oss da i tro minne det om dets rette plass: at det ingen rett har lenger, at det er begravet med Kristus til døden! Der på bunnen av Jordan skal det forbli likesom de tolv steiner Josva reiste opp midt i floden. Ingenting mer å høre om det, ingenting mer å si eller foreslå, det er jeg-ets stilling i det liv som vil erfare Kristi seier i den daglige vandring.
I sannhet en ydmykende stilling for jeg-et og den gamle natur, men det er også den eneste mulighet for at Kristus kan få åpenbare sitt liv, sin natur i oss.
Mange kom etter Jesus da han vandret her på jorden, men da han forela dem korsets vei, unndro de seg nesten alle. Det kostet for mye.
Og stille, kjærlig, men uten å slå av, forelegger Frelseren oss i dag den samme korsets vei.
Blir vi av dem som unndrar seg?
Han har vist oss nok et skritt i kristenlivet. Han har vist oss enda klarere hva han egentlig fullbrakte for oss på korset og hvilket rikt åndens liv han har tiltenkt oss.
Men valget er vårt, om vi ønsker å vandre i dette åndens nye liv. Da må nemlig de kjødets begjæringer som stadig kommer opp i oss så lenge vi er i kjødet, ikke fullbyrdes.
Er vi da villige til å regne for dødt alt som hører kjødet og jeg-et til, og for levende bare det som hører ånden til?
La oss også være klar over at når vi godtar vår korsfestelse med Kristus, da er det ikke en utsortering av det som er verd å beholde og det som er verdiløst av det gamle jeg! Nei, det er et klart og avgjort oppgjør med alt som heter «jeg», godt eller ondt, og en mottagelse av en helt ny person istedenfor mitt jeg, nemlig Kristus Jesus selv.
Ikke bare en eller annen svak eller syndig side i ditt liv, er det som skal korsfestes og regnes for død, men selve jeg-et med alt som tilhører den gamle natur. Intet som ikke har undergått dødsprosessen kan oppleve oppstandelsen og blir derfor også uten verdi i evighetens lys.
Uten død intet liv, og uten liv ingen frukt! Derfor heter det og i Guds ord: Er vi døde med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.
I tro lar vi derfor med glede alt fare, ja endog det som er vinning, akter vi for tap for å vinne Kristus og finnes i ham! Ja, finnes i ham uten noe av mitt, men med alt hans!
Hvor klart Guds ord taler om også denne side av kristenlivet, og hvor det har lykkes Satan å blinde Guds folk så det ikke skulle se og ære Gud i Kristi oppstandelsesliv!
Når Jesus talte om å ta korset opp og følge ham, eller om å miste sitt liv, er det ikke som om det nå lyser mot oss med overveldende klarhet, at det ikke bare var å forsake seg selv litt av og til, men at det var å gå med ham inn i korsets død og der miste sitt liv og så finne Kristi oppstandelsesliv i stedet? Uten tvil!
En møter i dag mange som tilsynelatende lever et liv i selvfornektelse rundt om i kristenflokken, slike som med et lidende uttrykk i ansiktet finner seg i å bære det som de kaller «Kristi kors», men i virkeligheten er de selv langt borte fra korsfestelsens erfaring, og derfor også langt borte fra det fruktbærende liv som ærer Kristus.
Med overbevisende klarhet og med veldig kraft møter sannheten om kjødets korsfestelse oss i Guds ord. Gang på gang og på forskjellige måter:
Jeg dør hver dag. (1 Kor 15,31)
De som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster. (Gal 5,24)
Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg. (Gal 2,20)
Så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død. (Fil 3,10)
Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud. (Kol 3,3)
Dette er så klart, ja så forbausende likefrem at selv den mest ulærde skal ikke kunne si at det ligger over fatteevne. Veien er enkel og klar, og den samme for alle. Den heter Jesus! Men det er ikke bare å prøve på å etterligne Jesus slik som han levde, men å gå med ham i døden.
Hvem er det Herren søker for å reise opp som ærebringende vitnesbyrd til sitt navns forherligelse?
Mange er villige til å bli brukt, men få er villige til å bli satt til side så Jesus selv kan få styre og lede som han vil!
Herren søker ikke bare den høyt utdannede mann eller kvinne som i en diskusjon formår å bevise et eller annet punkt i kristendommens favør. Vel bruker han også dem. Men må det ikke sies ut fra Guds ord, at de sjeler Herren egentlig søker, det er nettopp dem som er villige til å bli satt til side, til å bli ingenting, ja, til å bli korsfestet, for at han, Frelseren selv, kan få åpenbare sitt liv i dem, enten det så blir gjennom diskusjon, i preken, på kontor, i butikk, på skole eller i hjem?
Det er sant nok at alle kvalifikasjoner kan brukes og alle gode egenskaper er verdifulle, men Jesus sa at hvetekornet ikke kan bære frukt uten at det faller i jorden og dør!
Derfor, enten vi synes om det eller ei, så er allikevel sannheten den at bare i samme grad som våre gode kvalifikasjoner og egenskaper faller i jorden og dør, kan de igjen oppstå til et fruktbærende liv i Kristus!
Likeså lite som vi har kunnet grunne frelsen på noe i vårt eget liv, likeså lite kan vi grunne vårt kristenliv på noe vi har eller er, ikke engang på det aller beste.
Ikke på en bro over Jordan skulle Israel dra inn i Kanaan, men gjennom floden, og bare den vei!
Ikke på en vei omkring korset går vi inn til et fruktbærende kristenliv, men gjennom korset inn i døden. Bare den ene vei. Og der på bunnen av floden, gjemt, glemt, vil vi så daglig anse alt det for å være begravet som vi er og har!
Men lovet være oppstandelsens morgen!
Det er ikke bare dødsklokkene som skal ringe i vårt liv! Det er ikke bare Jordan som skal bli vår erfaring. Vi skal ikke bare oppleve kjødets korsfestelse, død og begravelse, så nødvendig som det enn er! Lovet være ham som oppstod, for vi vet at så sant som vi er blitt forenet med ham ved likheten med hans død, så skal vi også bli det ved likheten med hans oppstandelse.
I Kristus Jesus akter vi oss nå som levende for Gud! Å, for et liv!
Måtte lovsangen stige opp til ham vår oppstandne og herliggjorte Frelser, i ham vi fra nå av har vårt liv, ja, i ham vi fra nå av har hele vår tilværelse grunnet.
Og hvor er det at vårt nye liv med dets frelse, kraft, glede og fred, har sin grunn?
I himmelen, skjult med Kristus i Gud. I sannhet et sikkert sted. Å, herlige uutgrunnelige sannhet!
Enokvandringen har begynt!
Dagene er de samme syv dager i uken. Arbeidet det samme daglige strev. Vanskelighetene like store, fristelsene like mektige og kampen for tilværelsen like hard. Og djevelen som den brølende løve eller som lysets engel møter en fremdeles like virkelig.
Men hva har så forandret seg?
Det er ikke lenger meg selv som møter alt dette. Jeg har skjult og skjuler meg til stadighet i Kristus! Jeg akter meg selv som død for alt og nå møter djevelen Kristus når han kommer for å friste.
Livet har forandret seg. Før levde jeg selv, nå er det Kristus som lever i meg! Før følte jeg meg som oftest hjemme på jorden, men nå tar jeg ved tro, tross mine følelser, min plass der hvor jeg egentlig hører hjemme, der hvor Gud har satt meg i Kristus Jesus – i himmelen! I Kristus ved Faderens høyre hånd er nå min plass.
I sannhet en stilling som overgår all forstand og som det naturlige menneske ikke kan begripe! Den menneskelige fatteevne stopper her!
Men den gjenfødte sjel som har fått Kristi sinn, han fryder seg over denne vidunderlige forrett og med jubel i hjertet takker og priser han Faderen at han skal få lov til å tilegne seg en slik vidunderlig sannhet!
Hvor nytteløst blir ikke fiendens angrep mot den sjel som i tro tar imot denne stilling i Kristus! I sin stedfortreder er han hevet over enhver makt og myndighet og velde og herredømme, og ethvert navn som nevnes ikke bare i denne verden, men også i den kommende.
Og hva mer finner vi der bak forhenget? Jo, der i himmelen i Kristus har Gud velsignet oss med all åndelig velsignelse! Og når en sjel fylt av fryd begynner å se og forstå litt av disse evige sannheter, stilner de mange bønner om mer velsignelse og om at Gud vil være tilstede. I Guds og Lammets nærvær gleder den troende sig nå med en usigelig og herliggjort glede, og som et uunngåelig resultat begynner en dypfølt lovsang å stige opp!
Endelig mottar Lammet fra den troendes hjertedyp det som Lammet alene er verdt, takk og tilbedelse!
Men ikke bare i troens skjulte liv er det foregått en forandring. Ikke bare i det liv som er usynlig for verden, nemlig det liv som foregår i de himmelske boliger og som for den gjenfødte er det egentlige liv. Også i det jordiske tempel har det foregått noe. Også der tar lovsangen fatt! Begjæringen som forble fremsagt som tytende gjentagelser, stiger nå opp med takksigelse, og Guds fred råder og bevarer. Der oppe ved Faderens høyre hånd har den troende opplevd noe og sett noe som kaster nytt lys over alt og alle. Noe av den evige herlighet er blitt åpenbart for den troende, noe av Guds egen natur, av hans uforanderlige trofasthet. Og med alle sine problemer og vanskeligheter flyttes den før vantro ørkenvandrer inn i tillitens uendelige rike liv. Stille og sterk fortsetter han nå sin vandring i Gud.
Ennå skal han være en stund i den jordiske hytte, men han står nå ikke lenger som en der er utenfor de evige herligheter! Han er innenfor. Det som før var løfter og som han håpet å nå, dog ofte tvilende, det er nå erfaringer! Mange bevisst, men også mange ubevisst.
Den Guds fred som overgår all forstand er nå en virkelighet i det praktiske liv og ikke bare et løfte. I stillhet og tillit finner han nå sin styrke. Den Kristi kjærlighet som overgår all forstand kjennes nå av erfaring.
Om den troende som er enig i at han selv er korsfestet og at det nå er Kristus som lever, kan det sies at Kristi kors er hans ros, Kristi sinn hans eiendom, Kristi kjærlighet hans drivkraft og det som verden ser, er et fruktbærende liv i ydmykhet og saktmodighet.
Den som hungrer og tørster etter liv, finner i denne troende den kilde som kan tilfredsstille. Jesu løfte til kvinnen ved brønnen er blitt en kjensgjerning i dens liv som erklærer seg villig til å akte kjødet for dødt og seg selv som levende for Gud i Kristus Jesus. I denne troendes liv finner vi det tre som er plantet ved de rennende bekker, med blader som ikke visner og som bærer frukt i sin tid.
I dette liv ser verden hva den hører fra så mange andre. Her møter verden det lys som åpenbarer mørkets gjerninger, og det salt som svir i syndens sår. Her møter verdens vise den guddommelige visdom som vet å svare enhver, her møter de også den evige kjærlighet som ikke har noen grenser.
Her møter den sterke sjelefiende sin overmann. Når vi nå leser Guds ord, og sannhetene møter oss, den ene mektigere enn den andre, er det som om vi nesten ikke våger å ta dem til oss.
Det som Jesus gjorde da han legemlig vandret på jorden, ønsker han også i dag å gjøre i den troende som tillater ham å åpenbare sitt liv i seg, ja, enda større ting.
Jesus åpenbarte sin herlighet i Israels land da han var her på jorden. Den samme Jesus åpenbarer også i dag sin herlighet like strålende, som han lever sitt liv og åpenbarer sin natur i Enokvandreren. Gud være lovet for de mange som lik Enok vandrer med Gud i et liv skjult med Kristus i Gud. Som jeg-et og kjødet stadig regnes for dødt, og Kristus får lov å leve i dem, skal de å få det vitnesbyrd at de tekkes Gud.
Og en dag skal Gud i bokstavelig forstand ta også oss, og vi skal ikke finnes mer, enten det nå blir gjennom graven eller skyen! Da skal Lammets lovsang bli sunget med rene lepper og vår tilbedelse bli fullkommen, for da skal vi ikke behøve å overvinne noen begjær og lyster ved å vandre i Ånden. Da skal vi bli ham lik!
Å, herlige dag da det er slutt med all kamp, da hvilen er fullkommen! Da skal vi ikke lenger behøve å regne eller akte kjødet for dødt, for da er det dødt og vi er blitt ikledd kraft og uforgjengelighet, og våre legemer er blitt forvandlet og gjort lik med hans herlighets legeme. Alt er blitt nytt!
Og så begynner den evige, fullkomne vandring med Gud.
Og lovsangen tar til: Ham som sitter på tronen, og Lammet, tilhører velsignelsen og æren og lovprisningen og makten i all evighet!
Amen!