Kirkefedrenes syn på dåpen

Da den oppstandne Frelser før sin himmelfart gav sine disipler ordre om å erobre verden for ham, fikk de to midler til bruk i denne gjerning. De skulle lære og døpe. Forkynnelsen av evangeliet og dåpen har derfor grunnleggende betydning i all misjonsvirksomhet og menighetsdannelse.

Ser vi nærmere på hva dåpen i følge Guds ord er og virker, finner vi at den inntar en sentral plass i selve frelsesspørsmålet. Ingen har sagt dette sterkere og enklere enn Jesus Kristus selv i den misjonsbefaling som vi har nedtegnet i Markusevangeliet (16:16): «Den som tror og blir døpt, skal bli frelst». Dåpen hører altså med til frelsens midler.

Der troen ble fremhevet på bekostning av dåpen, tok svermeriet overhånd. Der dåpen ble fremhevet på bekostning av troen, stivnet kristenlivet til.

Tro og dåp hører sammen i følge Guds ord og bør følges ad i forkynnelsen og i vår kristelige erkjennelse. (…)

Barnedåpen
Var barnedåpen praktisert i oldkirken? Finnes det noe historisk vitnesbyrd om at barnedåpen har en sammenhengende historie fra apostlenes dager? Har vi adgang til å få vite hvordan de første åndsfylte kristen-generasjoner stilte seg til dette viktige spørsmål? Vi vil nå la kirkefedrene og historien tale.

Tertullian
Først vil jeg la Tertullian få ordet. Han er nemlig den eneste av de menn fra oldkirken som går under det ærefulle navn kirkefedre, som taler mot barnedåpen. Bare det ene faktum er talende nok. Tertullian var født i Nord-Afrika omkring år 160 og døde år 222. Han var en fremragende kristen, men ble rent læremessig ikke så lite forkvaklet av montanismen.

Frygeren Montanus var en svermer som utgav seg for å være talsmannen Jesus hadde lovt. Han mente seg «å være kommet videre enn aposteltiden» og sa at «Tals-mannen ved Montanus hadde åpenbart større ting enn Kristus gjennom evang-eliet». Tertullian var en tid helt slukt av montanismen. Han kom senere ut av den, men det er ting som tyder på at den hadde satt sine dype spor i hans liv.

Om barnedåpen sier Tertullian: «Derfor er det av hensyn til hver enkelt persons egenskap og alder nyttigere å vente med dåpen, spesielt når det gjelder de små. For hvorfor er det nødvendig å utsette fedrene for risiko? Herren sier: Hindre dem ikke i å komme til meg. Men la dem komme når de vokser til, la dem komme når de blir underviste, når de får vite hvor de kommer. La dem bli kristne når de blir i stand til å kjenne Kristus. Hvorfor iler den uskyldige alder til syndenes forlatelse? Den som innser dåpens verdi, frykter mer dens følge – ansvar – enn han frykter for å oppsette den. Den
uberørte tro er viss om saligheten».

Denne uttalelse fra Tertullian fra omkring år 200 er opplysende på mange vis:

  1. Den vitner om at barnedåpen var vanlig praktisert. Ja, enda fadderordningen var utbygd!
  2. Hvis ikke barnedåpen hadde vært apostolisk, ville det ha vært Tertullians beste våpen mot den. Ja, det er vanskelig å forstå at han ikke ville bruke det våpenet. Den nærmeste slutning er at
    det ikke fantes.
  3. Tertullians innvending mot barnedåpen er at den er unødvendig, da barna lever i uskyldhetsstanden.
  4. Tertullian går på to vitale punkter imot nåtidens motstandere av barnedåpen. Han går ut fra at dåpen gir syndenes forlatelse. Videre regner han med at barna tror. Han kaller den for
    en «uberørt tro».
  5. Egentlig er det noe vi ennå ikke har nevnt som gjør at Tertullian er imot å døpe barn. Han taler om «fedrenes risiko» og sier at «den som kjenner dåpens verdi, frykter mer dens følge – ansvar – enn han frykter for å oppsette den». Vi møter her trangen til å utsette dåpen til dødsstunden, da det var en utbredt mening at dåpen renset fra alle tidligere synder. Derfor var det best å få dette renselsens bad i dødsstunden. (…)

Vi skjønner snart at disse Tertullians tanker ikke har noen apostolisk kilde. De smaker helst av at han eier noe av montanismens trang til å forbedre den apostoliske kristendom. Vi vil så høre litt av det de andre kirkefedre sier om dåpen. Deres uttalelser går uten unntagelse i barnedåpens favør.

Ireneus
Han var født omkring 140 e.Kr. og led martyrdøden år 202. Han var i unge år disippel hos Polykarp som igjen var disippel hos apostelen Johannes. Omkring 180 skriver Ireneus: «Kristus kom for å frelse alle gjennom seg selv, alle sier jeg, som gjennom ham blir gjenfødt til Gud, spebarn, små barn,
barn, ungdommer og eldre». Det kan ikke godt være tvil om at Ireneus med uttrykket «gjenfødt til Gud» tenker på dåpen. På et annet sted sier han således direkte at «dåpen er gjenfødelse til Gud».

Kirkemøte
I året 253 ble det avholdt et afrikansk kirkemøte som behandlet dåpen. Så langt vi skjønner, var det på dette møtet ikke noen diskusjon om barnedåpens berettigelse. Men diskusjonen gjaldt spørsmålet om barna bør døpes før de er åtte dager gamle. Kirkefaderen Cyprian meddeler resultatet av drøftelsen og mener at dåpen bør finne sted så tidlig som mulig. Kirkemøtet kom til det resultat at «Guds nåde kan ikke holdes borte fra noe menneske så snart det er født».

Origenes
Kirkefaderen Origenes ble født ca. 185 og døde i 254. Han var en av Guds rikes store skikkelser og var selv døpt som barn og sier om barnedåpen: «I følge den kirkelige regel skal dåpen gis til de små barn». Han sier også at «like fra apostlene har kirken mottatt den tradisjon at dåpen skal gis også til de små barn». Det er utrolig at Origenes kunne fremsette påstanden om barnedåpens alder uten et sikkert grunnlag. Dertil levde han for nær begivenhetene.

Som begrunnelse for barnedåpen uttaler Origenes: «Ingen er ren for syndig besmittelse om hans liv på jorden bare var én dag. Og fordi den medfødte besmittelsen avtvettes gjennom dåpen, blir de små barn døpt».

I Hippolyts kirkeordning (noe senere enn år 200 e. Kr.) regnes det med barnedåp. Det heter der: «Døp først de små barn. De som kan tale for seg, skal svare selv. De som ikke kan tale, skal foreldrene eller en annen som hører familien til, svare for».

Augustin
Vi vil til sist høre hva Augustin sier om dåpen. Han beklager meget at han ikke ble døpt som barn. Som spebarn ble han innviet til katekumen ved korsets tegn og salt på tungen. Da han i sin barndom ble syk, traff moren forberedelse til dåp, men utsatte den da han frisknet til igjen: «Min renselse ble
altså utsatt som om det var nødvendig at jeg skulle bli enda mer tilskitnet hvis jeg ble i live».

Han sier om barnedåpen: «Kirkens sed å døpe de små skal ikke foraktes eller på noen måte anses overfødig, eller bli regnet som ikke apostolisk». I kampen mot pelagianerne som nektet arvesynden, sier Augustin at «de likevel måtte medgi at små barn bør døpes. Dette gjorde de fordi de ikke kunne komme noen veg mot hele kirkens autoritet som uten noen som helst tvil grunner seg på Herrens og
apostlenes overlevering». (…)

Konklusjon
I de første 1 000 år etter Kristi fødsel er det bare én av kirkefedrene som hever sin røst mot barnedåpen (Tertullian). Og heller ikke han nekter at den er apostolisk. Det er i seg selv et så sterkt historisk vitnesbyrd at det burde høres og gis akt på ned gjennom alle senere århundrer. Disse menn eier ellers en enestående tillit av alle kristne. Jeg nevner at de fikk den oppgave å avgjøre hvilke bøker som skulle høre med til Det nye testamente. Her tror vi at Gud ledet dem og gjennom dem gav oss de ekte apostoliske skrifter. Men når det gjelder barnedåpen, betviles deres ord!

Til slutt vil jeg også nevne at alle de gamle kirkeavdelinger som i sin tid stod apostlene nærmest: den greske, romerske, armenske og koptiske, praktiserer barnedåp. Også det er et historisk vitnesbyrd av uhyre vekt. At mange trass i disse mektige historiske kjensgjerninger nekter barnedåpens berettigelse under henvisning til kirkehistorien, er uforståelig.

Fra heftet «Dåpen»,
Lunde Forlag, 1972