«Da Jesus hadde fått vineddiken, sa han: Det er fullbrakt! Og han bøyde sitt hode og oppgav sin ånd.» Joh 19:30
Ringen av fiender samler seg tettere og tettere rundt Jesus.
Han har nå kjempet ut den indre kampen og funnet fred i Guds vilje. Den indre sjelebyrden, som tynget ham ned imot døden, har han kastet av seg og går med faste steg til verket som ligger foran ham.
Saktmodig og rolig tar han imot dødskysset fra Judas og går villig med soldatene som skulle fange ham. Han bad ikke om tolv legioner med engler som kunne berge ham fra dødens grep. Han har gjort Guds vilje til sin og går rolig som et lam til Golgata.
Her ser jeg et tålmodig lam som seg til døden skynder,
som bærer andres sorg og skam og hele verdens synder.
Til offerstedet står hans hu,
han sier:«Villig skal jeg nu
for Adamsætten stride».
Når alle piner vises frem,
han svarer: «Gjerne, hvert et lem
er rede til å lide».
(Paul Gerhardt 1647. Sb 662:1)
Det er et ord fra Hebreerbrevet (2:9) som jeg vil ta fram her. Jeg tror at det kan hjelpe oss til å få et klarere syn på Jesus og det han gjorde langfredag. Der står det:
«Men han som for en kort tid ble satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle».
Men før vi prøver å stanse for hans lidelsesferd mot døden, vil vi dvele litt mer ved ham selv. Vi vet så lite om hvem han er, og det lille vi vet, glemmer vi så lett.
Han er annerledes enn alle andre i himmelen og på jorden. Han er Gud, og likevel ulik Gud. Han er menneske, og likevel ulik mennesket. Han er den som vi mennesker minst av alt kan forstå.
Tanken kan på en måte slå seg til ro med at han er en Gud. Både blant kristne, jøder og hedninger er det rom for ham. Men Jesus Kristus? – Nei, han er det ikke plass for noe sted, hadde jeg nesten sagt. Det vil si: tanken, menneskevettet, kan ikke med ham. Han er den mest uforståelige av alt uforståelig. Han er like mye hatet som han er elsket. Han støter ifra seg like sterkt som han trekker til seg, han er fjellet midt i fossen, han er gåten over alle gåter og han er lyset midt i mørket.
«Og den som faller på denne steinen, skal knuses. Men den som steinen faller på, skal den smuldre til støv» (Mat 21:44).
I Guds ord har Jesus fått mange navn, og alle disse navn er uttrykk for det han er i seg selv og det han er for oss. Han svarer til alle sine navn både i seg selv og i sitt verk. Men av alle de navnene han bærer, er det ett som han synes å elske framfor alle andre. Det er Menneskesønnen. Som et barn aldri blir trøtt av å vise fram det som han har fått av mor og far, synes det som om Jesus aldri blir trøtt av å bruke dette navn om seg selv. Et underlig navn! – For oss skulle det være det kjæreste navn som rørte vår tunge og nådde vårt øre.
Hør noen ord fra Bibelen der han be- nevner seg med dette navnet: «Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til» (Mat 8:20b). «Hvem sier folk at Menneskesønnen er?» (Mat 16:13).
«Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder – og nå taler han til den lamme – Jeg sier deg: ta din seng og gå hjem til ditt hus!» (Mar 2:10-11).
«Fortell ingen om dette synet før Menneskesønnen er oppstått fra de døde» (Mat 17:9).
«For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet med sine engler, og da skal han gi enhver igjen etter hans gjerning» (Mat 16:27).
«Men jeg sier dere: Fra nå av skal dere se Menneskesønnen sitte ved kraftens høyre hånd og komme på himmelens skyer» (Mat 26:64).
«For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som var fortapt» (Luk 19:10).
«Og likesom Moses opphøyet slangen i ørkenen, slik skal Menneskesønnen bli opphøyet» (Joh 3:14).
«Og han har gitt ham makt til å hol- de dom, fordi han er Menneskesønnen» (Joh 5:27).
«Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at jeg er den jeg er» (Joh 8:28).
«Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort!» (Joh 12:23).
«Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham» (Joh 13:31).
Da steinene haglet omkring Stefanus og himmelen åpnet seg for ham og ansiktet hans lyste som en sol, ropte han ut: «Se, jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!» (Apg 7:56).
Da Daniel i synet sitt ser enden på denne tidsalder og soloppgangen til den tid som vi venter på, skriver han: «Frem- deles så jeg i mine nattlige syner, å se – en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne» (Dan 7:13-14).
Det er mange flere ord i Bibelen som har noe å si oss om det samme navnet, men dette får være nok her. La oss også bite oss merke i at det står Menneskesønnen. Ikke en av sønnene, men den ene, vår sønn, menneskeættens sønn.
Og på samme måte som han er Menneskesønnen, er han også Guds-sønnen. I ham er Gud og i ham er mennesket. I ham er jeg, i ham er du. Der, i denne underlige mann, i dette under over alle under, møtes Gud og mennesket igjen. La dette frelsens under lyse for din tanke og trøste ditt hjerte.
Men nettopp fordi han er vår sønn, er han også født med vårt ansvar og vår dom. Den skyldige ætten står for Gud i ham. Som vi er skyldige i den første Adam, er den andre Adam skyldig for oss.
Menneskesønnen!
I ham står døren åpnet igjen, fra all synd, fra dommen, straffen, døden og helvete, fordi han led døden og smakte døden for oss alle.
Å, byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.
(Hans Adolph Brorson 1765. Sb 665:1b)
Disse to ordene: lide døden og smake døden, skal vise oss at Jesu lidelse var lang og pinefull. Å smake døden er mer enn å dø. Den som får en kule i pannen, han dør, men smaker ikke døden. Men den som opplever dødskval og lider uten å få dø, han smaker døden. Han drikker døds-skålen ut til bunns.
Som du og jeg var skyldige til å smake døden til evig tid uten å få dø, måtte Jesus lide den evige død for oss alle. Døden er en forbannelse over det liv som har brutt livslovene. Inn under denne forbannelse gikk Jesus og ble en forbannelse for oss. Da han lå mellom trærne i hagen og svetten rant som blodsdråper til jorden, da ropte han:
– Hjertet mitt er så fylt av sorg at det er som om det vil briste!
Hvor langt var det igjen til døden da? Jeg tror at om ikke en engel fra himmel- en hadde kommet til ham og gitt ham kraft, så ville hans hjerte ha bristet der i hagen. Men han skulle ikke dø da, han skulle bare smake døden.
Satan frister ham gjennom en av hans beste venner, og han ble solgt til døden av en av sine egne. En knust sjel i angst og en sønderslått kropp under piskeslag! Han som bærer alle ting ved sitt ord, han seig i kne under korset av blodtap og vanmakt.
I dette dødens favnetak møter han all satans makt, all synd i verden og Guds rettferdige krav. Herren hadde behag i å knuse ham. Himmelen ble stengt og helvete åpna. Han som fra evighetens morgen hadde lekt for Guds åsyn og alltid sagt «far», han roper nå ut i sin grenseløse sorg og kval med ordene: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?»
Han er som en orm og ikke som et menneske.
Hvem kan tenke på den smerte
uten med et såret hjerte
om endog en synder led!
Men her led den evig høye.
– Smelt mitt hjerte, gråt mitt øye,
se, her lider hellighet!
(Benjamin Georg Sporon 1777. Sb 671:3)
Han smakte døden for alle – ja, han smakte døden – av Guds nåde. Det er Guds nåde som møter oss på denne måten, ikke ved at Gud synes synd på oss og gir oss nåde, men ved at Jesus lider og smaker døden for alle.
Dette er ingen rasjonalist-Gud. Nei, dette er den hellige og rettferdige Gud, han som krever at synden straffes med død og dom. Dette er han som går i døden for å kjøpe oss fri og løse oss ut med sitt blod. Guds nåde blir gitt oss ved at Jesus smaker døden for alle.
Men la oss nå framfor alt ikke tenke om dette slik at vi deler Gud i to. Det er ikke slik at det er én Gud som krever og én som gir. Det er den samme Gud som er hellig og nidkjær, som samtidig er i Kristus og forliker verden med seg selv. Han krever, og han gir gjennom Jesus Kristus, vår herre. Og denne Jesus Kristus er Menneskesønnen og samtidig Guds sønn.
Gud var i Kristus og «forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser» (2Kor 5:19). De ble tilregnet Kristus, og han ble gjort til synd for oss. I sitt kjød – husk det – i sitt kjød, i sitt legeme avskaffet han «loven med dens bud og forskrifter» (Ef 2:15). Den gjelder ikke som frelsesvei. «Han utslettet skyldbrevet mot oss, som var skrevet med bud, det som gikk oss imot. Det tok han bort da han naglet det til korset» (Kol 2:14).
Meg arme barn å få til brud
derfor korsfestes himlens Gud.
Å kjærlighet som overgår
endog hva englene forstår!
Du gikk for meg en blodig sti
og jeg som skyldig var, slapp fri,
Guds vredes skål du tømte ut,
så dyrekjøpt er jeg, din brud!
(Berthe Canutta Aarflot 1836. Sb 278:2-3)
«Altså, likesom én manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også én manns rettferdige gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker. For likesom de mange kom til å stå som syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også de mange stå som rettferdige ved den enes lydighet» (Rom 5:18-19).
Det som ble ødelagt av den første Adam, er nå satt i stand av den andre Adam. Nå er gjerdet nedrevet, og engelen som stengte porten til paradiset er tatt bort. Kristus har ordnet vår sak for Gud.
Det er fullført!
Alle som nå vil komme og gripe i tro det Kristus har gjort og er for oss, de står for Gud i Kristus som de aldri hadde syndet. Det er den store trøst som langfredag gir oss mennesker.
Så høyt – på denne måte – elsket Gud verden!
«Mot maalet – Huspostel,
Lunde Forlag, Bjørgvin 1926