Nede i fangehullet ligger Barabbas. Han har bare ett å vente på: en pinefull død!
Et opprør og et mord hadde han vært med på. Det er omtrent alt vi vet om ham.
Det var politisk uro i folket, mange ville ha romerne ut av landet. Noen har tenkt at Barabbas hadde vært med på en sammensvergelse mot Rom. Men Johannes forteller at Barabbas var en røver (Joh 18:40). Så var det nok ikke ideelle motiver som lå bak opprøret.
I hvert fall hadde opprøret vært mislykket. Han var tatt på fersk gjerning, og nå var han dømt. Bare ett sto igjen – døden. Forbryterens død på et kors.
Så åpner noen døren til fangehullet. En romersk soldat kommer inn. Barabbas kan se det står flere andre utenfor. Nå, tenker han, nå kommer de for å ta meg. Dette er slutten. Nå drar de deg opp i fengselsgården. Der hudstryker de deg. Og så får du bære ditt eget kors ut til Golgata – og der skal du henge på korset til du er død.
Barabbas, sier soldaten, du er fri – du kan gå!
Hørte han riktig? Vil de håne meg før de begynner med pinslene – er det kattens lek med musen?
Hører du ikke Barabbas, sier soldaten, du er fri – du kan gå!
Men hva er dette, sier Barabbas – hvem mener du, hvordan kan det gå for seg at jeg blir satt fri?
En som heter Jesus skal dø i stedet for deg, sier soldaten. Pilatus ville gitt ham fri på høytiden, han pleier gjerne å slippe ut en eller annen. Landshøvdingen fant ikke noen skyld hos ham. Men så ble det til at du skulle få gå fri – han skal korsfestes i stedet for deg. Nå får du se å komme deg ut – du er fri!
– Slik omtrent må det ha gått for seg.
Den skyldige gikk fri
Og så vet vi jo ikke mer om hva som skjedde. Gikk han med folkemengden ut til Golgata? Tenkte han det kunne være verdt å se den mannen som ble korsfestet i hans sted? Det var jo ikke underlig om han hadde gjort det.
Så har han vel stått der, sammen med alle de andre, og sett dette grufulle syn. Jesus var korsfestet mellom to røvere. Barabbas kunne ha sagt ved seg selv: Det der var egentlig min plass. Det var jeg som skulle ha hengt der, Hvordan har det gått for seg at Jesus gikk i mitt sted?
Vi kjenner svaret på dette spørsmål. Pilatus ville helst gi Jesus fri, for som erfaren forhørsdommer ble han snart klar over at Jesus ikke hadde gjort seg skyldig til noen straff. Folkets religiøse ledere hadde lagt ham for hat – og så ville de tvinge Pilatus til å dømme ham til døden. Gir du ham fri, så er du ikke keiserens venn, sa de. Hver den som gjør seg selv til konge, setter seg opp imot keiseren (Joh 19:12). De gjorde med andre ord Jesus til en politisk forbryter, som det var farlig å se mellom fingrene med.
Så var det ikke annet å gjøre for Pilatus enn å vaske sine hender så alle så det, for å gi til kjenne at han ikke ville ha noen skyld i denne sak. Noe annet standpunkt hadde han ikke mot til å ta. Et siste forsøk på å la Jesus være den som skulle bli frigitt ved påskefesten dette år, førte ikke frem. Folket ville heller ha Barabbas fri. Og så ble Jesus overgitt til å korsfestes.
Den uskyldige fikk lide
Ser en på Pilatus´ opptreden i denne sak, så må en si at han gjorde seg skyldig i et opplagt justismord. Men – her kommer det som er så underlig. Ser vi dypere i saken, så oppdager vi at det som ble sagt og avgjort på Golgata (Joh 19:13) fikk sin stadfestelse i himmelen.
Jeg finner ingen skyld hos ham, sa Pilatus. Det var dommerens kjennelse. Den ble stadfestet i himmelen. Det var det uskyldige Guds lam som sto der. Prøvet i alt i likhet med oss – men uten synd.
Allikevel felte Pilatus den dom at det skulle skje som folket forlangte. Og han gav Barabbas fri, som var kastet i fengsel for opprør og mord – men Jesus overgav ham til å korsfestes.
Også dette ble stadfestet i himmelen. Gud felte den dom, som han allerede hadde felt i sitt evige råd, at den uskyldige skulle lide døden i stedet for de skyldige (2Kor 5:21). For vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei, men Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham (Jes 53:6; 1Pet 2:25).
Du gikk for meg en blodig sti,
og jeg, som skyldig var, slapp fri!
Jesus gikk i vårt sted. Vi kan i tank- en gå ut til Golgata og stille oss ved siden av Barabbas. Vi er like skyldige for Gud som han var, for det står skrevet: Det er ingen forskjell, alle har syndet og fattes ære for Gud (Rom 3:22f.) Det kan ellers være stor forskjell mellom mennesker, om en dømmer etter deres liv og ferd. Men han som ser inn i hjertets dyp, han som er hellig og ren og krenkes endog ved en synd som mennesker kaller ubetydelig, han ser at her er ingen forskjell. Alle er skyldige.
Straffen lå på ham
Ja, så kan vi alle sammen, syndere og fromme, tenke og si med salmedikteren:
Min Jesus, du er såret, for mine synder så.
Jeg burde have båret
den straff som på deg lå.
Her på Golgata handlet Gud som om Jesus var den eneste synder i verden. Han la all synd og skyld på ham (…). Når Gud viser oss sin kjærlighet, da er det Jesu kors vi får se. Gud viste sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere (Rom 5:8). Ved dette er Guds kjærlighet åpenbaret blant oss, at Gud har sendt sin Sønn, den enbårne, til verden – til soning for våre synder (1Joh 4:9f.).
Dette er stedfortredelsens hemmelighet. En er død for alle (2Kor 5:16). Han gikk i vårt sted. Guds vredes lyn slo ned mot vår syndige slekt. Det hadde vært rettferdig og fortjent om det hadde rammet oss alle. Men det rammet bare én. I sin uutgrunnelige kjærlighet lot Gud sin egen Sønn stille seg frem. Så rammet straffen ham. Det er langfredagens budskap (…).
I mitt sted
Straffen ble lagt på ham, sier Bibelen. Men det store og merkelige i dette budskapet er at det er uten sidestykke – det kan ikke sammenlignes med noe som helst annet. For her handlet Gud i sin visdom, han tok selv initiativet. Gud sendte sin Sønn til soning for våre synder. Ingen kunne kreve at han skulle tilgi, mot hans vilje. Gud viste sin kjærlighet mot oss derved at Jesus døde for våre synder.
Og mer: Han som tok straffen på seg, var Guds egen Sønn, ett med Faderen fra evighet. Herren lot våres alles misgjerninger ramme ham (Jes 53:6). Hva kan vi gjøre annet enn å bøye oss i tilbedelse? Hva kan vi si til dette – uten å stamme på en hjertets takk?
Å hvilke dype saker,
hvor undres ei min sjel!
Se, Herren døden smaker
istedenfor sin trell!
Den Herre Jesus, Gud og mann,
for meg fortapte synder
gikk under dødens bann.
Vi vil aldri kunne gripe dette med vår forstand. Men vi får lov til å tro det, vi får ta vår tilflukt til Jesu kors – i liv og død.
Guds vrede
Én ting gjør det særlig vanskelig for vår tid å fatte Bibelens ord om korset og forsoningen: Menneskene vil ikke bøye seg for ordet om Guds vrede. Nei, sier de, Gud var da ikke vred.
Det kan vi ikke tro. Og da de smigrer seg selv med å tenke at de er høysinnede nok til å tilgi alle som krenker dem, så sier de: Gud kan da ikke være dårligere enn oss. Vi tilgir jo – skulle ikke også Gud tilgi uten videre?
Men la oss bøye oss for den evige Gud. Vi små mennesker er pliktige til å tilgi. Vi trenger tilgivelse alle sammen. Men hvem av oss kan gå i rette med Gud? Kan vi gå frem for den hellige Gud og kreve at han skal sette en strek over alt vi har krenket ham med? Nei, det kan vi ikke (…).
Forlikt med Gud
Det velsignede evangelium som forteller meg om soningen som fant sted på Golgata, har også et budskap til deg og meg om forlikelsen. Jesus gikk i vårt sted på Golgata. Det er soningen. Vi får i Jesu sted gå frem for Gud. Det er rettferdig- gjørelsen. Det vil si: Gud dømmer deg fri. Ordet «rettferdiggjøre» er egentlig et juridisk uttrykk, det blir brukt om dommeren som frikjenner en som er anklaget. Slik er det brukt i den gammeltestamentlige grunntekst (5Mos 25:1; 2Mos 23:7). I samme mening er det brukt i Det nye testamente også.
Men i Det nye testamente leser vi det forunderlige ord at «Gud rettferdiggjør den ugudelige» (Rom 4:5). Kan noe være merkeligere? Gud har en anklaget mann for sin domstol. Guds lov dømmer ham skyldig, og hans egen samvittighet gir Guds lov medhold. Han er dømt, han er fortapt. Så feller Gud sin dom – og dommen lyder: Du er frikjent, du er rettferdig!
Men hvordan kan dette gå til? Det går til på den måten at du tar din tilflukt til Jesus, i troens tillit til ham. Og så – ja, hvem kan fatte så stort et under – så får du gå i Jesu steg. Du får stå for Gud kledd i Jesu rettferdighet. Dine synder er tilgitt. Du er rettferdig for Gud «i ham» – i Jesus.
Se hvordan en gammel lærer i Guds rike har forklart hva rettferdiggjørelsen er. Pontoppidan sier: «Rettferdiggjørelsen er at den treenige Gud av bare nåde for sin domstol frikjenner en botferdig og troende synder både fra synden og dens fortjente straff, og derimot tilregner ham Kristi rettferdighet, ja, anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet».
Jesus er min rettferdighet
Det skjedde et forunderlig skifte av personer på Golgata. Jesus gikk i vårt sted. Men så – under over under – det skjer et skifte av personer når en synder tar imot Jesus som sin frelser. Han får stå for Gud i Jesu sted. Han får stå for Gud som om det var Jesus selv som sto der, elsket av Gud selv i den Elskede, som Gud har behag i.
Dette vil jeg holde meg til i liv og død.
Utdrag fra «Ordet om korset»,
Lunde Forlag, Oslo 1974