Kjære venner!
Vi opplever en betenkelig tid som vi gjør vel verd i å akte på. Åndssituasjonen i landet vårt er mørk, og vi preges så lett av tiden vi lever i. Sjelefienden er listig, og han har mange knep som han bruker for å fange oss i sine garn.
Jes 21:11
Pandemien som har rammet oss og hele verden får også stor innvirkning på våre liv. Det gjelder både vårt timelige og åndelige liv. Mye blir plutselig annerledes enn vi har vært vant til. Jeg tenker spesielt på dette med å samles til møter som nå har sine begrensninger på hvor mange personer som kan samles.
I tillegg er det mye å ta hensyn til med tanke på smittevern. Hva skal vi tenke rundt dette? Én ting er i hvert fall sikkert. Som kristne bør vi være nøye med å følge myndighetenes råd og anbefalinger når det gjelder smittevern. Det ansvaret skal vi ta på alvor.
Så er det slik at når det blir så mye å ta hensyn til, benytter sjelefienden seg av dette og sier: «Det er vel ikke så nøye med å komme sammen på møter, du kan like godt sitte hjemme og høre taler på nettet. Det er jo så mange muligheter i dag». Ja, nettopp så listig er han, han vet nemlig hva et vennesamfunn betyr for den enkelte sjel. Som det står i en sangstrofe: «Jo nærmere vennene ere til sammen, jo mere i tro vokser kjærlighetsflammen …». Det er som glørne i et bål. Raker du dem sammen, så flammer ilden fort opp. Skiller du dem fra hverandre, så slukner ilden fort.
Venner, dette er alvorlig. Det forteller oss viktigheten av å legge vinn på å opprettholde møtevirksomheten, (selvfølgelig med de begrensninger som myndighetene pålegger oss.) Og skulle det bli umulig å samles til de vanlige foreningsmøtene, så gjelder det å tenke ut andre løsninger.
Kanskje kan en samles i mindre grupper uavhengig av de fastsatte møtene. Selv om antallet som kan samles i hjemmet er sterkt begrenset, så er det fortsatt mulighet til at noen få kan møtes til samling om Ordet, bønnefellesskap og nattverdfellesskap.
Her gjelder det å være kreativ og tenke ut mulige løsninger. Vi er sårbare, alle sammen. Ja, kanskje mer enn vi er klar over. Kristenlivet må holdes varmt, ellers slukner det. Det er fort å komme på avstand, nesten uten selv å være klar over det.
En gruppe som kanskje rammes spesielt hardt i disse tider og som vi bør tenke på, er de som sitter alene. De lokale foreningene og den enkelte innen foreningen har her et ansvar. Ser vi hverandre? Og bryr vi oss om hverandre? Jeg spør meg selv, og hver enkelt får spørre seg om dette.
Et lite besøk en kveldsstund kan bety mye for den som bor alene og kjenner seg ensom. Vi trenger vennesamfunnet, og vi trenger hverandre. Som troende er vi én familie, vi er brødre og søstre i Herren. Vi er på vandring mot det samme mål: Himmelen. Tenk om det kunne sies om oss som det ble sagt om de første kristne: «Se hvor de elsker hverandre!» La oss be om at det kan skje.
Jesus har forutsagt at det skal skje mange tegn som varsler hans snarlige komme. For meg ser det ut til at det ikke kan være lenge igjen før han kommer.
Det kunne vel ikke vært verre på Sodomas tid enn det er i dag. Det er full forvirring og oppløsning, spesielt på det seksuelle området. Så er det lett å bli mismodig i slike tider. Men venner, vi skulle ikke det. Gud sitter på tronen, han har fortsatt all makt i himmel og på jord, og han ser til sine små. Han vil ikke at vi skal bli fylt av mismot og avmakt, men han vil drive oss inn i avhengighet av ham.
Det er han som har satt oss inn i denne tiden, og han vil at vi skal være lys og salt i verden. Herren vil at vi skal arbeide så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.
Løft hodet, kjære venn! Det er en liten tid, så er du over på den andre siden, fremme og frelst for evig. Men ennå er du underveis og kan synge med Hans Adolph Brorson (Sb 434):
Halleluja, jeg har min Jesus funnet,
hans nådes glans er klar i meg opprunnet!
Nå ser jeg veien til Guds frydebolig,
:/: Nå kan, nå skal, nå vil :/: jeg vandre trolig.
Ja, frem! Min tid er knapp, snart dagen ender.
Hvor løper de om kapp som kronen kjenner!
All verden vil jeg først bort fra meg kaste,
:/: Og som en hjort i tørst :/: til himlen haste.
Gå frem og strid imot de onde tanker
som seg i kjød og blod om sjelen sanker!
Mot minste syndelyst med kraft å krige,
:/: Det løfter håpets trøst :/: til himmerike.
Det er en liten tid så har jeg vunnet,
så er den hele strid med ett forsvunnet,
så kan jeg hvile meg i rosendale
:/: og uavlatelig :/: med Jesus tale.
Jeg synes at jeg ser hvor Gud seg fryder,
når Jesu stridsmenn mer igjennom bryter,
inntil vi himlen når der striden ender,
:/: og hver sin krone får :/: av Jesu hender.
Jeg ser deg nok, min krans i himmerike!
For dine perlers glans må solen vike,
og når jeg tenker på hvem deg fortjente,
:/: Så vet jeg at jeg må :/: deg visst forvente.