«Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by». Luk 2:10-11
En mørk vinterdag ble Jesus født. Ja, siden fallets dag hadde det vært en eneste lang natt. Uten lys fra himmelen famlet sjelene seg i grav, slekt etter slekt. Uten håp og med bange anelser.
Det lyste dog noen stjerner i mørket. Det var løftene som Gud hadde gitt det lille foraktede og nå så kuede Israels folk. Og her gikk det noen «stille i landet» og ventet på Israels trøst.
Men jo mørkere det ble, jo kjærere ble stjernene. Og en vinternatt mens noen av dem holdt vakt ved kveget utenfor Betlehem, kom endelig det lys som de hadde ventet på. Herrens herlighet lyste
om dem. Og de ble meget forferdet.
Engelen forsto dem og sa: Jeg forkynner dere en stor glede. Deres frelser er født i natt. Gå inn i byen, så dere selv får se ham!
Dermed trakk han sløret til side, og hele himmelrommet var fullt av engler som sang julens glede inn i de fryktende menneskehjerter.
Julefrykt og juleglede, de to har gått hånd i hånd helt fra den første jul her på jord. Vi frykter alle når det himmelske lys skinner inn hos oss, så vi får se hvor lite Jesus betyr for oss, og hvor opptatt vi er med oss selv og med vårt og våre egne.
Nå legger vi hånd i hånd og går til krybben og sier ham sannheten, hvor redde vi er og hva vi er redde for. Og så ber vi om at himmelen må åpnes litt også for oss, så vi kan få være med i den himmelske lovsang:
Ære være Gud i det høyeste!
Fra andaktsboken
«Daglig fornyelse»,
Oslo 1934