Adventus Domini – Herrens komme. Adventstiden går snart over i jul, hvor vi feirer at Frelseren Jesus kom til vår jord.
Advent – jul
Han er ikke noe mindre enn Gud, og det faktum at Gud ble menneske og tok bolig blant oss, sprenger fullstendig vår tanke. Det var da heller ingen stor velkomstfest han fikk den julenatten han ble født. Nei, det ble heller et ublidt møte med den verden og det folk Gud elsket.
Ingen idyll
Julekortene med Maria, Josef, hyrdene, sauene og Jesusbarnet er vel mildt sagt romantiserende. Det er en annen virkelighet som beskrives for oss med disse korte setningene fra juleevangeliet: «… og la ham i en krybbe, fordi det var ikke rom for dem i herberget» (Luk 2:7). For selv om han kom til sine
egne, det folket som Gud hadde utvalgt og forberedt til å motta en frelser, konstaterer apostelen Johannes at «hans egne tok ikke imot ham».
Hyrdene som ventet på Messias fikk dette budskapet som vi kjenner fra juleevangeliet: «Og dette skal dere ha til tegn. Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe» (Luk 2:12).
Guds tegn Dette tegnet som juleevangeliet forkynner står faktisk helt sentralt i budskapet om Jesus. Det var et tegn over Jesu liv fra krybben til korset, sagt om ham lenge før han ble født:
«Hvem trodde det budskap vi hørte? Og for hvem ble Herrens arm åpenbart? Han skjøt opp som en kvist for hans åsyn, som et rotskudd av tørr jord. Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet.
Vi så ham, men han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i ham. Foraktet var han og forlatt av mennesker, en smertenes mann, vel kjent med sykdom. Han var som en som folk skjuler sitt åsyn for, foraktet, og vi aktet ham for intet» (Jes 53:1-3).
En av oss
Jesus kom til jorden, ikke for å bli kåret til Messiaskongen som folket helst ønsket, men for å tjene. Han ble en av oss. Derfor er juleevangeliet det gode budskap til alle syke, fattige og undertrykte.
Men hvordan kan han være deres frelser? Ved å dele deres kår? Jesus sa: «Revene har huler, og
himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til» (Mat 8:20). Ja, han delte deres kår, men hvis bare dét var hensikten, hadde det kun vært en himmelsk
sympati med menneskene.
Hemmeligheten
Tegnet som fulgte Jesus hadde et helt annet siktemål: Jesus «tok en tjeners skikkelse på seg, da han kom i menneskers liknelse. Og da han i sin ferd var funnet som et menneske, fornedret han seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset» (Fil 2:7-8). Dette er julebudskapets store hemmelighet.
Han som ble født under tegnet av å være alles tjener, viste oss ikke bare medfølelse, men gjorde noe med selve grunnskaden som skjedde på syndefallets dag, og som siden blir arvet av hvert menneske. Gud kaller det synd.
Det betyr at vi er født med «ryggen vendt mot Gud», med en uvilje til å leve med Gud og lyde ham. Vi har alle bommet på vår bestemmelse, og vi står i stor skyld overfor Gud. Det er ikke vanskelig å se konsekvensene av dette i vår verden, men ingen behøver å gå lengre enn til seg selv. Hvem er de fattige og undertrykte, om ikke også de rike og vellykkede? Hvem har noe å vise til når vi en dag skal stå for Gud – dommeren?
For deg!
Det fantastiske budskapet som englene kom med til oss, var at han som ble født, var verdens frelser.
Den oppgaven gjorde han ikke bare ved å gjøre godt mot alle, men han tok hele menneskehetens skyld på seg – også din – og sto til doms foran sin Far, som i sin kjærlighet til oss lot straffen ramme Jesus.
Det er evangeliet i et nøtteskall. Hvor finner du en dommer som sier til den anklagede: Du er frikjent! Jeg tar straffen for deg! Det var dét Gud gjorde, da han lot Jesus lide og dø i stedet for oss.
Adventus domini – Herren kommer – nå i 2020 med verdens beste nyhet: En Frelser er født! Han er Guds gave – også til deg!
Velsignet jul!
De lånte en krybbe å legge ham i
og dertil litt halm og strå.
De lånte et esel fra fremmed li
til kongen å ride på.
Men korset han bar og den blodige
krans var hans, var hans.
Han lånte en sal da hans dag var forbi
for å dekke sitt nattverdbord.
Ja, også den grav som de la ham i
var lånt fra en annens jord.
Men korset han bar og den blodige
krans var hans, var hans.
Å nei, når jeg nå ser hans tornekrans
og ser på hans kors som det var,
da kjenner jeg dypt, den var ikke hans.
Nei, min var den bør han bar.
Det kors som min Frelser har båret
som sitt, var mitt, var mitt!