Trygghet

For alle mennesker er trygghet et grunnleggende behov i livet, selv om kanskje ikke alle tenker slik.

Forskjellig slags trygghet
Men trygghet kan være så mange ting. Man kan være trygg på seg selv. Uansett hvor urolig det er rundt omkring i verden, så er det noen som likevel stoler på seg selv og mener at de er i stand til å klare seg selv på en eller annen måte. De stoler på sine evner, ressurser, penger eller intelligens.

Det går også an å ha sin trygghet i noe utenfor seg selv. Som barn stoler man på sine foreldre. Og som voksen er det noen som stoler på at staten tar hånd om en. Det er jo det mye av dagens politikk handler om. «Stem på oss og vi skal garantere deg velstand og trygghet!»

Tryggheten i Herren
Men en kan også ha sin trygghet i Gud: «Se, Gud er min frelse! Jeg er trygg og frykter ikke» (Jes 12:2a). Hvorfor kunne profeten Jesaja si det slik? Jo, han hadde opplevd frelsen: «For Herren Herren er min styrke og lovsang. Han ble meg til frelse» (Jes 12:2b).

Den som har det slik kan være trygg i alle livets situasjoner, også når mennesker står rådløse og «hav
og brenninger bruser». Gud er min styrke, han ble meg til frelse!

For den som har fått sine øyne åpnet og er frelst, gjelder tryggheten ikke bare for dette livet, men også
for evigheten. Det sa også kong David: «Men jeg sa i min trygghet: Aldri i evighet skal jeg rokkes!»
(Sal 30:7).

Når tryggheten rokkes
Som Guds barn skulle vi ønske at vi alltid hadde det slik. Når alt går bra og jeg kjenner frelsens glede, da er det også lett å tenke slik. Da er jeg trygg.

Men så kommer det andre dager. En kjenner på sykdom, mismot og sløvhet, og de gode følelsene er
borte. Alt er motløst og det er stengte dører samme hvor en snur seg. Da er det ikke mulig å få øye på Jesus, selv om en søker å få se ham. Følelsen av at Jesus lever og er meg nær, er borte. Han har skjult seg: «Herre, i din nåde hadde du grunnfestet mitt fjell. Du skjulte ditt ansikt, da ble jeg forferdet» (Sal 30:8).

Én sak står fast: det er helt avgjørende at din følelse av trygghet står på fast grunn.

Falske trøstegrunner
Det går nemlig an å kjenne seg trygg uten å ha noen god grunn til det, eller i alle fall ha en meget svak
grunn. Jesus taler ofte om dette. Han taler om det i sine lignelser, for eksempel om den rike bonden som var så trygg. Han hadde samlet så mye og hadde alt han trengte for mange år framover. Men Gud sa til ham: «Du dåre! I denne natt kreves din sjel av deg. Hvem skal så ha det du har samlet?»
(Luk 12:20).

Han virket til å ha så sikker en grunn å bygge på, men den var ikke så mye verd!
«Geitene på den venstre siden» var trygge i sine gjerninger: «Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke?» (Mat 25:44). Men de fikk dommen: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet! » (25:41).

Fariseeren i templet var trygg, meget trygg i sine egne gjerninger, som han hadde utført med Guds
hjelp (Luk 18:11-12). Men han gikk ikke rettferdiggjort hjem til sitt hus (18:14). En kan virkelig kjenne seg trygg og tro om seg selv at en er et bra menneske, men likevel være under Guds vrede.

Tolleren derimot, han kjente seg slettes ikke trygg, men han gikk rettferdiggjort hjem. Vi ser det på så
mange måter, at det er ikke følelsen av trygghet som er det viktigste, men hvilken grunn tryggheten hviler på. Det er slik som Carl Fredrik Wisløff skriver: «Vi mennesker har en inngrodd tilbøyelighet til å forveksle det vi vet om kristendom med det vi er i Guds øyne.

Det er en inngrodd tilbøyelighet hos oss til å tenke at ytre fromhet og kristelighet kan garantere vår sak for Gud. Men det er farlig å tenke slik. Gud spør ikke etter hvordan jeg tar meg ut. Han spør etter hvem og hva jeg er».

Trygghetens grunn Gud er min frelse! Mitt forhold til Gud er i orden. «Jeg er med dere alle dager» (Mat 28:20), sier Jesus. Det gjelder også de grå dagene, når du er fylt av mismot, likegyldighet, er trist eller redd. Da kvinnene kom til den tomme graven og så englene, ble de redde. Men engelen sa: «Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus!» Han var deres frelse!

Hva ligger det i dette at han er min frelse? Jo, det betyr at «Gud har gjort det». Det er ikke jeg som skal klare saken med mine gjerninger. Jeg kan ikke stole på mine følelser. Gud har gjort det som måtte gjøres. Han «var i Kristus og forlikte verden med seg selv» (2Kor 5:19).

Gud sendte sin Sønn til verden for at hver den som tror på ham skal ha evig liv (Joh 3:16). Jeg er like frelst, like trygg, når jeg føler det godt som når jeg føler meg ensom eller er likegyldig. Gud er min frelse. Det betyr at han gjorde alt som måtte gjøres for at jeg skulle bli frelst. Det gjorde han i Kristus Jesus. I ham er jeg trygg.

Ikke hos oss
– Salige er de som ikke ser, de som ikke føler, men som likevel tror (Joh 20:29). Grunnen ligger ikke hos oss. Vi får hvile på den trygge grunnen, det som Jesus har gjort. Ingen kan komme til ham av seg
selv, uten at Faderen har dratt ham (Joh 6:44). Vi kan ikke en gang bli værende hos ham av oss selv.

Men i Kristus
Vi leser om israelsfolket under ørkenvandringen, at de fikk vann av klippen, Kristus. Han gikk sammen med dem. De fikk vann av ham når de tørstet og nøden var stor. – Da fikk de vann av klippen, som fulgte dem (1Kor 10:4). Denne klippen følger deg!

Da Israels barn ble reddet og Gud førte dem gjennom Rødehavet, sang de: «Herren er min styrke og min lovsang, han ble meg til frelse». Vi trenger også å lære denne lovsangens kunst – selv i de grå dagene. I takknemligheten bor det en egen hvile og trygghet. Det er godt å prise ham som er klippen som det «veller evig vann» fra. Han har makt til å ta vare på alle dem som hører ham til.

Den «ugudeliges rett»
– Men alt er mørkt og bare tvil, sier du. Jeg vet ikke om jeg er en kristen eller om jeg er en ugudelig,
slik jeg kjenner det.

Ja, gjør da som Ludvig Hope skriver: Grip den rett som finnes, du har en rett, den ugudeliges rett! For det står at han gjør den ugudelige rettferdig. Kom slik til ham! Og drikk av klippen! For første eller ellevte gang.