Det var en stormfull og mørk vinterkveld. Himmelen var dekt av mørke skyer, og det regnet i strie strømmer. Veiene var gjørmete og nesten ikke fremkommelige, og det var synd på alle dem som var nødt til å være ute i slikt et vær.
Det var allerede sent, og det ble fyrt godt i hvert et hjem. Dypt inne i skogen stod en liten stue, og det var ytterst sjelden at noen forvillet seg dit. Men denne kvelden banket det på døren. En reisende steg inn og bad om husly på grunn av uværet. De fattige, men velvillige, husfolkene ønsket ham velkommen inn, de gav ham den beste plass ved ovnen, tørket hans gjennomvåte klær og innbød ham til sist til deres svært enkle kveldsmåltid.
Den fremmede fortalte dem om hvordan han hadde tatt feil av veien og mørket som hadde overrasket ham. Men han hadde bedt til Herren om å vise ham den rette veien, og i det samme fikk han se lys fra denne stuen.
Etter kveldsmåltidet begynte den fremmede å se seg urolig, men samtidig noe forventningsfull omkring. Det var som han ventet på noe mer. Men verten sa bare at nå var det vel tid til å gå til ro, og han viste gjesten et lite rom der han kunne sove. Barna gjorde seg også klare til å finne sine senger.
«Hva?», utbrøt gjesten noe forbauset, «skal det ikke skje noe mer før dere går til hvile?»
«Nei herre, hva skulle det være?», svarte verten noe forbauset. «Vi har avsluttet vårt arbeid for i dag, har spist kveldsmat og nå trenger vi hvile».
«Da må jeg få takke for deres gjestfrihet og begi meg på vei herfra allerede i kveld, uansett mørket og uværet, for jeg tør sannelig ikke å sove i et hus der man slutter dagen uten å overlate seg i Guds hender – uten å be om Guds beskyttelse og velsignelse over sin hvile. Jeg frykter at taket kunne falle ned over oss i løpet av natten».
«Akk herre, det har vi aldri tenkt på», utbrøt konen i huset med skjelvende røst.
«Men Gud i himmelen har nok tenkt på det», fortsatte gjesten, «og om det ikke hadde vært for hans store tålmodighet, så hadde nok taket rast sammen og over dere for lenge siden, for et hus uten bønn står på usikker grunn. Jeg må nok straks ta hesten min og komme meg videre, for her våger jeg ikke å bli natten over».
«Kan du ikke bli værende her i natt, herre», sa nå mannen i huset, «og så må du lære oss hvordan vi kan avslutte dagen på en bedre måte. Jeg er så uvant med å be, så jeg kan ikke det lenger, men nå er jeg villig til å lære det».
Den fremmede betenkte seg ikke lenge, men tok fram sin lommebibel og leste noen vers, falt deretter på kne og bad av hele sitt hjerte om nåde og tilgivelse for disse arme, «vankundige» sjelene, som ennå ikke hadde forstått sannheten om Jesus Kristus og heller ikke lært å benytte seg av denne store rettighet å legge alt fram for den nåde-stol som er oppreist i Kristi blod. Han bad om lys ovenfra, om den Hellige Ånds gave, om kraft og velsignelse til et nytt liv.
Til sist innesluttet han seg selv og alle mennesker i Guds varetekt for den kommende natt. Etter å ha sagt amen, reiste han seg opp, fortrøstningsfull og glad. Bønnen var ikke forgjeves. Den var bedt i Jesu navn, og da kunne den ikke mangle bønnhørelse. Herren fant nøkkelen inn til hjertene, som så lenge hadde vært stengt for ham. Han åpnet dem slik han en gang hadde åpnet Lydia (Apg 16:14) sitt hjerte, og de «tok imot Ordet med glede».
Det ble sent før den fremmede fikk gå til hvile, for nå hadde de så mye å spørre ham om. Det viktige spørsmål: «Hva skal jeg gjøre for å bli frelst?» kunne ikke lenger fortrenges av andre og mer uviktige spørsmål for dagen, som: «hva skal vi ete og hva vi skal drikke, eller hva skal vi skal kle oss med». Og den trette fremmede, som var en disippel av den trette Mester ved Jakobs brønn (Joh 4), ofret gjerne nattens hvile for «å arbeide for den mat som ikke forgår». Han ville heller «gjøre hans gjerning som hadde sendt ham», for å stille «Peter-» og «Maria Magdalena-tårene» som rant denne natten.
Neste morgen var regnet borte, stormen hadde lagt seg og solen skinte i hele stuen. Den fremmede fortsatte sin reise, etter at han på nytt hadde utøst sitt hjerte for Herren sammen med husets folk. De fikk aldri se ham mer, men fra denne dagen hadde et nytt liv begynt for dem. Jesus var nå blitt deres Herre og Husbond» og ble dem bare mer og mer kjær. Som alltid når et slikt under skjer, ble bønnen deres livs åndedrett. Den daglige, fortrolige omgang med Gud ble deres store glede og lyst, for det nye menneske kan ikke leve uten å trekke inn himmelluft.
De glemte heller ikke å be for den fremmede, som for alltid forble et ukjent navn for dem. Men en gang på den store dag som skal åpenbare alt som er skjult, skal de nok med glede få hilse på hverandre igjen.
Kjære leser! Hvordan står det til hjemme hos deg? Frykter du ikke for at husets tak skal falle over deg, du som mangler bønnens stolper til å holde det oppe. Å, det er farlig å sovne, og det er farlig å stå opp igjen i et slikt hus. For et hjem uten bønn er som et fredløst hjem, uten glede og uten Kristus.
Dersom du til nå ikke har samlet dine omkring deg til felles bønn og andakt i hjemmet, der du kan legge all din nød frem for Herren, så gjør det nå, før du går til ro i kveld. Nå har du nådetid, men i morgen kan det være for sent.
Fra Carl Olof Rosenius´ bok«Klar og usvigelig Veiledning til Fred»,
med bistand av biskop N. J. Laache, Augsburg Publishing House,
Minneapolis, 1929.
Språklig tilretteleggelse ved red.