Eit kvart Guds barn vil koma ut i freist-ingar av ymse slag. Freistinga kjem frå djevelen, verda eller vårt eige kjøt – eller av alle på ein gong. Samstundes er freistinga ei prøve, tillete av Gud.
Gjennom fiendeland
Vi vil her ta med noko frå heftet «Kjødelig frihet er åndeleg død», av prof. dr. O. Hallesby: «Når en hær drar gjennom fiendeland, så setter en ut vaktposter på alle sider. Disse vaktpostene skal ikke gi seg i kamp med fienden, men de skal melde fra til hovedstyrken.
Nå er det imidlertid mange redelige sjeler som holder trolig vakt og kjemper tappert mot sine syndige tilbøyeligheter, men de taper likevel.
La meg prøve å belyse det ut fra det før nevnte bilde om vaktposten. Når denne får føling med fienden, så er det ikke hans oppgave å gi seg i kast med den fiendtlige hær. Nei, hans oppgave er meget mer å melde fra til hovedstyrken. Dette er akkurat vår stilling og vår oppgave i denne kampen.
Vår fiende er oss fullstendig overmektig, for vi har ikke kamp bare mot vårt eget kjød, men mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Derfor er det nytteløst for oss med vår egen kraft å overvinne fienden. Ikke en gang vårt nye menneske er i stand til å beseire det gamle. Og vår hovedstyrke er Jesus Kristus som har beseiret alle våre fiender, og nå kan og vil han gi oss del i sin fullstendige seier.
Vårt bedragelege hjarta
En eller annen kunne kanskje spørre: Når Jesus er oss så nær, og når han ser hvordan vi fristes, hvorfor griper han da ikke inn og avvæpner våre fristelser? Hvorfor står han og venter inntil vi ber om hans unnsetning? Ja, det er et svært spørsmål. Og enda sværere synes meg svaret: Han kan ikke gripe inn her før vi gir til kjenne at vi vil ha hans hjelp. Men vil ikke alle det? sier du.
Nei, det er nok det som er det mørkeste kapittel i vår kamp mot syndevanene. Menneskehjertet er bedrageligere enn alle andre ting, står det skrevet. Det viser seg også her. Vi kjemper nok imot synden. Men dermed er ikke alltid gitt at vi vil seire over den. Vi har innerst inne ikke noe imot å tape, for vi ønsker den tilfredsstillelse og nytelse som den syndige lyst forespeiler oss» (så langt Hallesby).
«For når eg er vanmektig, då er eg sterk»
I freistingar kan ein oppleva seg heilt hjelpelaus og overvunnen av den vonde lysta. Det verste er at du vil falla, om du strir aldri så mykje imot. Du er heilt makt-laus. Er det hjelp å få i ein slik situasjon? Tenk, det finst hjelp; det er å påkalla Jesu namn! I ein slik situasjon å påkalla Jesus, kostar sjølvlivet. For du vil synda – og så påkalla Jesu namn, tvert imot di eiga lyst. Det er bittert, ja, døden for ditt gamle menneske. Men nettopp her kan Jesus vinna siger i ditt liv; for han har overvunne den synda som du blir freista til.
Det er stort å få erfara krafta i Jesu navn. Men sigeren er ikkje vunnen ein gong for alle. Vi har framleis vårt gamle menneske og dei same fiendane inntil vår død. Vi vil nok oppleva nye fall, men det er tilgjeving å få: «Ikkje sju gonger, men sytti gonger sju!» (Mat 18:22). Men synda er likevel livsfarleg for oss. Det ser vi når vi les om Samson, som tok lett på synda. Den Heilage Ande forlet han utan at han visste det. Det same var nok tilfelle med Salomo. Vi har mange fleire eksempel både i Bibelen og i vår eiga tid.
Hjelp i freistingar
I same heftet spør Hallesby: «Hvordan tar Jesus kraften ut av frist-elsen for oss?» Og han svarer: «På mange vis. Det kan være en liten hend-else så dagligdags at ingen andre legger merke til den, men for deg ble den et lite bud fra din Frelser som gjorde at du igjen så klart. Det fristende var fjernet. Eller det var et lite ord som ble talt i dine omgivelser. Det var ikke noe merkelig ved det ordet, men for deg ble det et ord fra din Frelser. Og du var straks hjulpen».
Elles kjenner vi til at Rosenius åtvarar mot å gå dit du veit at der møter deg den eller den freistinga. Også her kan vi få hjelp. Som svar på bøn kan Herren på ein eller annan måte leggja hindringar i vegen for oss.
Gud la hindringar i vegen også for Bileam (4Mos 22:12; 22:22). Men Bileam fortsette som han hadde begynt. Kva var årsaka? Årsaka var begjær etter pengar! Bileam måtte vitna og tala profetisk om Israel det som Herren la på han, og han avslutta slik: «Gjev eg fekk døy slik dei rettvise døyr, og enda livsferda mi slik dei endar si». Ein skulle ikkje tru at det var ein ufrelst person som bar fram eit slikt vitnesbyrd.
Farer undervegs
Vi er på gjennomreise i fiendeland mot vårt fedreland. Mange av dei som begynte godt, nådde aldri målet. Det er på ingen måte sjølvsagt at vi skal nå fram.
Det er svært å tenkja på at her under prøvetida blir det avgjort kvar vår evige opphaldsstad skal bli – i himmelen eller i helvetet. Tenk på deg sjølv, tenk på dine medmenneske!
Det gjer meg så vondt når eg tenkjer på dei mange gonger at eg på grunn av menneskefrykt ikkje opna min munn. Skal nokon gå fortapt fordi eg skamma meg over Jesu navn?
Skal eg sjølv bli berga? Det er langt frå sjølvsagt.
Men vi har også mange gode eksempel, kor kanskje Josef og Daniel er mellom dei som ragar høgast.
Så er det nok mange også i dag som bekjenner Jesu navn, men livet deira er styrt av dei tre store sjelefiendane: djevelen, verda og eins eige kjøt.
Ser du noko i livet ditt som du veit er imot Guds ord og Guds vilje, så må du omvenda deg frå det, elles går du fortapt.