I mai 1948 så den moderne staten Israel dagens lys, med grunnlag og støtte i FNs delingsplan. De arabiske naboene som hele tiden hadde motsatt seg enhver tale om en jødisk stat, hvor liten den enn ble, gikk umiddelbart til krig.
Målet var å kaste jødene på sjøen med det samme. Mens staten Israel ba alle sine arabiske innbyggere om å bli, ba araberstatene dem om å flykte bort slik at de kunne kjempe uten hensyn. Så snart jødene var kastet på sjøen, skulle de få vende tilbake igjen.
Det gikk ikke slik. Den unge staten Israel vant uavhengighetskrigen. De arabiske flyktningene ble boende i sine leirer og der har de måttet bli i elendige omgivelser – til tross for at deres brødre sitter på ufattelige rikdommer. Men de ønsker ikke å hjelpe dem, annet enn militært.
Nesten en million jøder måtte flykte fra de arabiske land i løpet av krigen og årene som fulgte. (Ingen har tatt til orde for at disse skal få erstatning eller få vende tilbake til de eiendommer de måtte forlate!). De ble gjenstand for det samme hat som den unge staten Israel, og det var ingen andre som ville ta imot dem enn Israel. Krigen fortalte klart og tydelig hva som skulle bli Israels og jødenes situasjon: Vinn eller forsvinn!
Vi hører i dag om Israels «krigsmaskin», som om Israel er mer krigerske enn andre. Saken er imidlertid at for Israel er det snakk om å overleve. I 1967 og 1973 sto igjen Israel alene mot en araberverden som hadde som uttalt mål: Utslettelse av staten Israel. Israel opplevde underfulle seire over motstandere som var flere ganger sterkere. Verdenssamfunnet så rolig på at araberlandene rustet opp og forberedte angrep. Først når krigs-lykken gikk i Israels favør, kom de på banen og krevde våpenhvile!
Israel har lært. De vet at ingen vil tale deres sak, ingen vil forsvare dem. De har måttet leve med rakettregn og terror-angrep, men ingen har grepet inn og forsøkt å stanse det. I stedet har verden, med Norge i spissen, anerkjent terroristene og støttet deres kamp, både politisk og økonomisk, om det har vært PLO, Fatah, Hizbollah eller Hamas.
Derfor har Israel måttet bygge opp en av verdens ledende etterretningsapparat, samt et forsvar både mot terrorister og naboenes hærstyrker, ikke fordi de ønsker krig, men fordi de bare får én sjanse til å forsvare seg. Israels fremste mål er å sørge for sikkerhet og fred for landets innbyggere.
Det er ingen tvil om hva Hamas vil. De ønsker ikke fredelig sameksistens med Israel. De vil ikke ha noen tostats-løsning! Deres fremste mål er ikke gode sosiale og økonomiske forhold for sitt folk. Det kunne de fått gjennom varig fred med Israel.
Men de ønsker ikke fred. Deres uttalte mål er å utslette staten Israel. Til å nå dette mål er intet tap for stort og intet middel illegitimt. Hamas bryr seg ikke om krigens folkerett, det eksisterer ikke noe slikt i deres ideologi. Sykehus, ambulanser, skoler, privathjem, moskeer og kirker, alt kan brukes i krigføringen.
Barn og kvinner er levende skjold, minareter er godt egnet for snikskyttere, skoler og sykehus som skjul for soldater og våpen osv. Man stikker fram fra sine hjemme-steder, sender en rakett, gjerne midt i et boligstrøk, ved en skole – og skjuler seg så i folkemengden eller i en boligblokk.
Jerusalem: Klagemuren med klippemoskeen i bakgrunnen. Foto: Olav Gangås
Hvordan kjemper man mot en slik fiende? Israel sender flygeblad, ringer og varsler, men Hamas lar ingen sivile flykte. De skyter dem som ikke støtter dem. De bruker sitt eget folk, kvinner og barn som skjold. De ønsker store tap, helst sivile, helst kvinner og barn, for det har størst propagandaeffekt!
Det er den slags skruppelløse terrorister Fosse og Gilbert, Willoch og Støre gir sin støtte til! Israel har ingen illusjoner. De vet at de bare har ett valg. De kan ikke la fienden bli så sterk at den blir en reell trussel. For de har bare én sjanse. De må vinne. De kan ikke vente til fienden er sterkere enn dem. Det er og blir: Vinn eller forsvinn!