Filosofen Friedrich Nietzsche, død 1900, var en slags profet. Han var ikke Guds profet, men satans. Han sa at det er dagen etter i morgen som er min dag.
Og i «morgen» – det var Hitler og det tredje riket, og dagen etter i morgen, det var for ham antikrist og hans rike.
Nietzsche hyllet «overmennesket». Han var en av kristendommens skarpeste motstandere. Den var for ham bare en foraktelig religion der man begjærer nåde. Likeså foraktet han demokratiet, denne «manien med å telle neser ». Han så fram mot overmennesket. Han sa også at kristendommens fall er
demokratiets undergang. Og demokratiene oppsto jo i de kristne landene.
Våre land har vært preget av Bibelens målestokk. Den har ligget til grunn for mye av vår lovgivning. Det har vært en fast grunn å bygge på. Det er slik at om vi skal måle noe, hvor langt et hus er
f.eks., hvor mange meter osv., så må vi vite hvor lang en meter er. Og det vet vi. Det finnes et mål i Paris som er én meter. Og så måles alt etter lengden på denne «staven».
Men så må det jo også finnes en åndelig «meter», en norm. Ellers kan man jo lage sin egen «meter», lang eller kort, etter som en selv vil. I våre demokratier har vi nå fått den situasjonen at vi ikke har noe fast mål lenger. Alle holder på å få sitt eget mål, og sier: «Dette er sant for meg!»
Men i realiteten betyr jo dette bare at vi mangler en fast målestokk. Nå har det blitt så demokratisk at hver og en selv får bestemme hva som er rett og hva som er galt. Det er demokrati i dag! Målestokkene har blitt så ulike. Det skal være plass for alle meninger. Men havner vi ikke da i et slags åndelig anarki? Jo, det gjør vi. Demokratiene har mistet sitt grunnlag. Alt handler nå bare om subjektive hensikter. Vi har ikke rett til å si at én hensikt er riktigere enn en annen. Vi kan bare rent subjektivt si at for oss synes det som at vår oppfatning er den riktige.
Nå har vi i våre land fremdeles noen faste retningslinjer, noen felles normer som kommer fra kristendommen, men som mennesket bare tror er rent menneskelige. Men dette skal ikke vare lenge, bare vent, så skal du se!
Demokratiet vil snart bli så demokratisk at det oppløser seg selv innenfra. Det har nemlig mistet sitt
grunnlag. «Kristendommens fall er demokratiets undergang.» Demokratiet råtner innenfra. Det åndelige målet er borte. Når menneskene har mistet de åndelige normene, da kommer menneskelig
tenkning i stedet, og nesten alt blir toleranse og frihet.
Man ser ikke lengre forskjell på høyre og venstre. Normene er borte. Men man kan ikke leve uten
normer. Hva gjør man da? Jo, man skaper nye normer. Den nye normen heter «majoriteten». Det de fleste tenker, er det riktige. Og da er det egentlig slutt på den demokratiske tenkningen. For da skal altså én norm være riktigere enn andre – nemlig det majoriteten bestemmer!
Bestemmer majoriteten at det er riktig med abort og likekjønnede ekteskap, så er det riktig, og der slutter demokratiet sine prinsipper. For nå gjelder bare ett, det som majoriteten bestemmer. Men hvem sier at majoriteten har rett? Majoriteten har alltid feil, har noen sagt. Ja, har ikke de fleste gode saker begynt med et mindretall? Majoriteten garanterer ingen ting, ikke en gang demokratiet gjør det.
Demokratiets garanti er samvittighetenes bifall til de evige normene som vi har fått ovenifra. Og når det ikke lengre finnes objektive normer, så ser vi i dag at man lager lover på lover på lover for å komme til rette med problemene i samfunnet vårt. Men det hjelper ikke, for i dag mangler samvittighetenes bifall til de evige normene som Gud har gitt oss.
Så må lovgivningen bli mer og mer detaljrik. Men det går likevel i feil retning, for menneskene er i stadig større utstrekning sitt eget mål. Det som er bra for meg, er riktig! Samvittighetens bifall til Jesu ord: «Du skal elske din neste som deg selv», er fraværende. Og da råtner demokratiet.
En britisk finansminister uttrykte det slik en gang: «Kristendommen er demokratiets sjel». Derfor er demokratiet knyttet til kristen tro og tankegang. Den har som sagt oppstått i de kristne landene i kraft av Jesu «broderskapstanke» – ofte i opposisjon til «kirken» – men aldri i opposisjon mot kirkens Herre!
Demokratiets eksistens er avhengig av at det gjennomstrømmes av kristendommen. Det gjør det ikke i dag i våre land, altså er demokratiet dødsdømt. For vi har bare valget mellom et kristent demokrati eller et demokrati som råtner og oppløser seg selv. Det er valget. Og dette valget er vel allerede tatt, skulle det lenger være noen tvil om det?
Hva var meningen med dette stykket? Jo, at vi må se viktigheten av å ha en fast og urokkelig grunn å stå på. Det er nødvendig med en forpliktelse, en lojalitet mot Gud, tuftet på hans eget Ord.
Før Antikrist kommer, skal det som «hindrer» tas bort. Det er dette som skjer nå, forberedelsene for Antikrist har allerede kommet godt i gang. Det store frafallet, og dermed demokratienes oppløsning som baner vei for enevoldsherskeren Antikrist, er begynt for lengst. Og vi merker allerede demokratiets tyranni, dvs. majoritetens tyranni innen demokratiet.
Man får ikke ha holdninger og meninger som er annerledes enn det flertallet står for, ellers kan man rammes av en voldsom aggresjon. Hvis noen antyder at man ikke er for fri abort f.eks., for en vrede det kan forårsake! – Dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld, sier Jesus.
For dere følger ikke den demokratiske majoriteten, sier verden. Hvem hadde tenkt at demokratiet kunne bli et tyranni? For det kan det, når demokrati-et forlater Bibelens normer.
Men er ikke mønsteret det samme i den kristne kirken, i forsamlingene? Er ikke tendensen den samme der? Derfor er kirken i ferd med å gå under. Frafallet har kommet. Kirken og de kristne forsamlingene er ingen sann «kirke» lenger, men er i ferd med å bli en satans synagoge, der verdens normer råder, der majoriteten bestemmer.
Man har forlatt Bibelens bud om ekteskap, abort, likeverd, forholdet mellom mann og kvinne, Jesu forsoning, hans lidelse og hans oppstandelse. Majoritetens tyranni er nå snart enerådende
også innen kristenheten. «Kirken» har gått under. Det er en liten rest igjen, bare en stubbe står igjen, som så ofte før i historien.
Hva var meningen med dette stykket? Jo, at vi må se viktigheten av å ha en fast og urokkelig grunn å stå på. Det er nødvendig med en forpliktelse, en lojalitet mot Gud, tuftet på hans eget Ord. Svikter vi der, ved å ta mer hensyn til menneskers vurderinger og tanker, da er vi på villspor. Da er forråtnelsen
på vei.
Vi ser i dag at stadig flere «kristne» ledere blir mer og mer vage i sitt budskap. Man holder seg for
en viss del til Bibelen, og man sier så mange kloke og sanne ord, men der det kan bli konfrontasjon med majoriteten, der er man så beklagelig vage eller tause. Det er veien til forråtnelse og undergang!
Vi må minnes ordene i Moses´ avskjedssang: «For dette er ikke noe tomt ord for dere, men det er deres liv». Det gjelder vårt evige liv! Og det gjelder også livet i denne verden – om det skal være under Guds velsignelse eller under hans forbannelse.