Joh 12:24
Jesus kunne ikke frelse oss uten at han døde. Som et hvetekorn måtte han legges i jorden og dø, for å sone våre synder og bære Guds vredes dom. Men i seg selv hadde Jesus rett til liv i kraft av sin hellighet og renhet.
Som et livskraftig såkorn brøt han derfor opp av jordens skjød. Døden kunne ikke holde ham, dens makt ble brutt da synden ble sonet. Ved sin rettferdighet og livsrett ble Jesus opphav til evig liv, ikke bare for seg selv, men for hver den som tror på ham.
Men det er også en hvetekornets lov for den troende. Vi må også dø før vi kan stå opp til livet. Dåpen vitner om det. Vi skal druknes og begraves. Alt vårt hører hjemme under dommen, i døden.
Loven skaper denne erkjennelsen hos oss når den får lyde i sin hellighets kraft. Her svikter forkynnelsen i vår tid. Det lyder ingen tilintetgjørende dom over det naturlige menneske, verken dets syndeliv eller selvlagede fromhet. Derfor blir det ingen død under loven, og heller ikke noe nytt liv ved evangeliet. Så blir det mulig å leve med Gud ut fra oss selv. Vi tror at troen og livet med Gud ligger innenfor våre muligheter, ved Guds nådes kraft og miskunn.
Jesus elsker oss og bærer over med oss slik at vi kan leve med ham i vår syndighet. Omvendelse forstås gjerne som noe utvendig. Man går på møter, leser litt i Bibelen, ber og gir til misjonen, men ut over dette er man som før. Noe radikalt nytt liv er det ikke tale om, ingen gjenfødelse. Anfektes man av det Skriften taler om det nye livets kraft og frukter, trøstes man snart med at Jesus elsker syndere, ikke fromme fariseere. Så kan man slå seg til ro og tro seg som en god og ydmyk kristen.
Guds dom hviler over det naturlige menneske, både dets synd og dets selvlagede fromhet, tro og lovgjerninger. Så lenge vi mangler selve grunnforutsetningen for å leve med Gud, vil alle våre forsøk på å leve som kristne ikke bli noe annet enn ytre skinn, aldri virkelig liv. Fariseisme er å leve med Gud ut fra seg selv. Guds nåde blir bare som en lapp på et gammelt klesplagg, som ny vin i gamle skinnsekker.
Men når munnen blir tilstoppet, alt håp om redning for det gamle menneske er ute og Lasarus ligger død i graven og stinker, er det tid for Jesus og frelsen i ham. Han døde vår død for å åpne vei fra døden til livet. Porten er trang og veien smal. Vårt gamle menneske får vi ikke med. Jesus tok det med seg på korset og i graven. Der hører det hjemme og der skal vi la det være. Vi skal akte oss og alt vårt som begravet med Jesus.
Det er vår redning. Vi får regne oss som løst fra oss selv. Hvilken frihet! Jesus har tatt vårt liv og fridd oss fra det ved sin død. Han vil være vårt liv. Han vil ikke berge vårt liv eller tilføre oss liv, men være vårt liv, overfor Gud og i vår hverdag. En kristen oppstår derfor rettferdiggjort med Kristus til et aldeles nytt liv. «Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg» (Gal 2:20).
Hvor mye av det som kalles kristent liv i dag er Kristusliv, og hvor mye er «nåde» tilført det gamle menneske?