Det er et troverdig ord, fullt verdt å motta: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største. (1Tim 1:15)
Den største. I mange av livets forhold handler det om å være stor, størst. Det gir tilfredsstillelse og i mange tilfeller også økonomisk gevinst. Det har alltid i denne verden vært en kamp om å bli størst. Få en plass i solen. Vi møter også i Guds ord, flere steder, mennesker som utfordrer hverandre for å bli stor eller større.
Men nå møter Guds ord oss gjennom apostelen Paulus, som gir uttrykk for en «storhet» som ligger på et helt annet plan. Han taler om at han er den største – av syndere. Av alle. Og han tenker tilbake på sin ferd blant de troende, som han med all makt forfulgte og forsøkte å tilintetgjøre. Det hadde han satt seg som mål.
Tanker som går tilbake i et menneskeliv kan ofte være nedslående. En kristen kjenner til den slags tanker. Han ser kanskje ofte tilbake på noe i sitt liv som aldri burde ha skjedd. Det er noe som i den grad kan være med på å gjøre ham både mismodig og taus, og kanskje også oppgitt. Da spør en kristen både seg selv og kanskje også andre: Blir det da aldri annerledes med meg, skal jeg alltid kjempe en forgjeves kamp mot det jeg så gjerne ville være fri fra?
Paulus taler i 2. Kor. 12 om en alvorlig kamp han står i. Han kaller det – en torn i kjødet. En Satans engel som slår ham (v 7). Vi vet ikke hva det er som her piner Paulus, men vi forstår at det er noe voldsomt og til tider uutholdelig. Derfor plager han nesten Gud om utfrielse av dette Satans anslag mot ham.
Kan vi sammenligne oss med Paulus i dette tilfelle? Det er vanskelig all den stund vi ikke kjenner mer til hans torn i kjødet. Men kanskje er det også godt, for uansett din og min situasjon får vi på samme måte lov å vende oss til Jesus med vår torn i kjødet og be om hjelp. Og vi leser om et forunderlig svar i nevnte kap. 12, her vers 9: Min nåde er deg nok!
Den største av alle syndere. Var Paulus ene om å være den største i denne sammenheng? Blir det ikke sånn for et Guds barn som får lov å nærme seg den Hellige Gud, at han da får se noe som han aldri tidligere hadde regnet med. For i møtet med nettopp Den Hellige Gud blir det åpenbart synder, som heller ikke tidligere var synlig for dette Guds barn. Synder, som er så voldsomme og skrekkelige, at det møte han nå står i overfor Gud, det knuser ham og stiller ham i den stilling hvor han bare må utbryte: Jeg er fortapt! Det går også sånn, at han overraskes over at han er så likegyldig i sin omgang med både Gud og hans ord. Han må da ta Jesaja 43,24 inn over seg og bekjenne: Jeg tretter deg, gode Gud, med mine synder, og volder deg møye med mine misgjerninger.
Rosenius har en formaning til enhver av oss som er i den situasjonen hvor likegyldigheten har sneket seg inn. Han minner oss om Jesu tunge kamp i Getsemane og sier:
«Stans du lettsindige menneske! Når du hører angstropet i Getsemane hage og vet at det kommer fra en majestetisk person, som med ett ord fikk vind og vær til å lyde, onde ånder til å fare ut, døde til å stå opp, burde så ikke du stanse opp og spørre hva det betyr når én, som er så mektig, blir redd, gråter og roper i angst i sin ensomhet. Gå ikke likegyldig forbi dette syn. Det angår deg! Det er din frelser, ham du påkaller i bønnen, roper til i dødens stund og skal møte i dommen. Og spør du ham hvorfor han svettet blod, får du til svar: «du trettet meg med dine synder.» (På Skriftens grunn s. 156-157, fritt oversatt fra dansk i denne andakten, red.)
Så gjør Paulus oppmerksom på at – Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere. Her ligger din og min redning. Det ser ut til at det er for Paulus maktpåliggende å få sagt nettopp disse ord. Sagt det, like før han bekjenner seg som den største av syndere. Da får også vi lov til å ta ordene til oss, som om de er sagt til oss. Skjer det ikke fører vi oss selv utenom den frelse Gud har beredt for nettopp syndere som deg og meg.
Det er et troverdig ord, fullt verd å motta.
Vi tror dem og vil ta imot med – med TAKK!
Skrevet av Asger Jensen