«Men han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, og ved hans sår har vi fått legedom.» Jes 53:5
Det er for våre synders skyld at Jesus tar all pine på seg. Han er såret, egentlig «gjennomboret». Han er knust, slik som man knuser druer i en vinpresse. Begge ordene sikter ikke bare til den smerte han led mens han ennå levde, men til selve døden.
Sterkere uttrykk for en rå og brutal død kan ikke noe språk oppvise. Og den død han lider er en straff. Straffen over menneskenes synd blir av Gud lagt på ham. De mange synders skyld legges på ham, den ene; og det i den forunderlige hensikt at de mange skal gå fri.
«Han» og «vi» står i sterk motsetning til hverandre: han tar straffen, vi får freden. Fred er her uttrykk for den skyldfries indre ro og trygghet. Han skal ikke engstes for Guds vrede og straff, for Guds rettferdighet har skjedd fyldest. Den nådde ham, stedfortrederen.
«Vi fór alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham» (Jes 53:6). Igjen trekkes menneskenes synd og villfarelser fram; og det gjelder alle. Vi fór alle vill. Uttrykket innebærer hvor fortvilet villfarne fårenes stilling er. Det er ingen hyrde til å ta seg av dem eller verne dem mot rovdyrene.
Ingen ville gå på hyrdens veier, enda disse var de beste. Og dette gjorde de ikke i uvitenhet, men i egenvilje. Deres villfarelse var deres egen skyld. Fårene kom fra hverandre. De vendte seg fra hyrden, som var det samlende midtpunkt. Følgen av deres egenvilje ville bli oppløsning og undergang for hjorden.
Men så kom frelsen: Herren lot alle våre misgjerninger ramme ham. I stedet for at syndens følger skulle vende seg mot synderen med straff og ulykke, rammet følgene ham, Hyrden. Og likesom alle fårene fór vill, er det for alles misgjerninger han lider.
Fra «Gamle Testamentet med
fortolkninger», bind 4,
Lutherstiftelsen, 1959