«Med Jesu Kristi fødsel gikk det slik til: Hans mor, Maria, var trolovet med Josef, men før de var kommet sammen, viste det seg at hun var med barn, ved Den Hellige Ånd. Josef, hennes mann, var rettferdig, han ville ikke føre skam over henne og ville skille seg fra henne i stillhet. Mens han nå tenkte på dette, se, da viste en Herrens engel seg for ham i en drøm og sa: Josef, Davids sønn! Frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. For det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder. Alt dette skjedde for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde sagt ved profeten: Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel – det betyr: Med oss er Gud. Da Josef var våknet av søvnen, gjorde han som Herrens engel hadde pålagt ham, og han førte sin hustru hjem til seg. Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn. Og han gav ham navnet Jesus.» Mat 1:18–25
Det skjedde i Nasaret, der var to som kjærligheten hadde ført sammen, Josef og Maria. Nå var de forlovet, de hadde inngått en pakt, at han var «hennes mann» og hun «hans kvinne». Men så kommer det for en dag at før de var kommet sammen var Maria med barn, ved Den Hellige Ånd. Et barn blitt til, ikke ved deres kjærlighet til hverandre, men ved Guds kjærlighet til alle.
Hun forteller Josef hva som var skjedd. Det er av Gud, Den Hellige Ånd kom over meg og Den Høyestes kraft overskygget meg, barnet i mitt liv er Guds Sønn. Men det var jo umulig, hvem kan tro en slik historie? Josef visste at loven påla ham å skille seg fra Maria. Han var rettferdig, men ikke streng og hard slik at han ville straffe, han var barmhjertig. En barmhjertig rettferdighet, slik som han i Marias liv. Han ville verne og beskytte henne, skille seg fra henne i stillhet så ingen behøvde å få vite det.
Så gikk han og tenkte på dette, hva skulle han gjøre. Han opplevde rådløshet, usikkerhet, frykt og smerte. Han ville gjøre godt mot henne, men det syntes umulig, for «slike kvinner skal steines». Det var som om rettferdighet og barmhjertighet ikke kunne forenes. Det er så ofte den barmhjertiges sorg og smerte, også i dag. Rådløshetens og utilstrekkelighetens smerte.
Da kom en Herrens engel til ham, utsendt av Far, til hans rådløse barn. Han kom med lys og klarhet, med en løsning på det som for ham var uløselig. Han sier: Josef, Davids sønn, frykt ikke for å ta Maria, din hustru, hjem til deg. Nettopp fordi han var Davids sønn kunne Maria være hans hustru, for slik ble løftet om ham som skulle fødes oppfylt. Jesus Messias,Davids sønn. Frykt ikke for å ta henne hjem til deg, for det som er unnfanget i henne, er av Den Hellige Ånd. Det som nå skjedde og som Josef og Maria var med i, var av Gud, det var hans verk.
Så var de utvalgt til hver sin tjeneste. Hun skal føde en sønn, du skal gi han navnet Jesus. Hun skal være mor til barnet, du skal være far for ham. Josef trodde engelens ord. Han tok Maria hjem til seg som sin hustru. Han ville være hennes mann, verne og beskytte henne, stå sammen med henne, være far og forsørger for barnet som skulle bli født. Det måtte være et ansvar som syntes altfor stort. Å være far for Jesus, forsørge og oppdra, lære og lede ham, Guds Sønn.
Ja, slik er det for hver eneste som får en tjeneste for Jesus, det er altfor stort til at vi kan makte det. Og det er godt om også vi forstår det, slik at vi ikke «holder kjød for vår arm» (Jer 17:5), men setter vår lit til vår himmelske Far, og ber: Herre, vær oss nådig! Vi venter på deg. Vær vår arm hver morgen, ja, vår frelse i nødens tid! (Jes 33:2). Vi kan ikke, men han kan!
Men han levde ikke med henne før hun hadde født sin sønn, han førte ikke noe av sitt inn i det som var unnfanget ved Guds sæd. Han blandet ikke sin gjerning inn i det som alene var Guds verk. Dette taler også til oss om vårt åndelige liv. Vår frelse, vår rettferdiggjørelse og helliggjørelse, frukten for Gud i våre liv er Guds verk alene. Vi skal ikke føre noe av vårt eget inn i dette. Men i tro vente på at Herrens verk skal bli fullbyrdet.
Han gav ham navnet Jesus: Herren er frelse! Han er din og min frelser! For Gud sendte sin Sønn til soning for våre synder for å utfri oss fra mørkets makt. I kjærlighet har han utvalgt oss til å få barnekår hos seg, ved Jesus Kristus. Utvalgt i Jesus til å eie et barns rett til å leve under barnets vilkår hos ham. Derfor skulle han også kalles Immanuel, Gud med oss. Salig er den som tror: Min Jesus, min Immanuel. For så er Herrens frelse din!
Hyrdene finner Jesusbarnet.