Brorson gikk langsomt opp trappen i bispegården. Han stanset litt ved hvert trinn. Han hadde mest lyst til å gå inn til seg selv og være stille. Det var det han trengte mest nå. Men han visste at Johanne ventet på ham. Om han ikke kom inn, ville hun tro det var enda verre med ham.
«Hvordan går det, kjære Brorson?» sa hun og så bekymret på ham. «Å, så noenlunde. Smertene er ikke så svære lenger. Men jeg er litt trett». Han sank ned i en stol. Hun gikk bort og satte seg hos ham og la hånden på armen hans. «Er det ikke heller sinnet som er trett?» «Det kan godt hende det. Det er så mye som tynger på sinnet». Hun tok ham på haken, løftet hodet hans og så ham rett inn i øynene. «Har du hvile i troen, min kjære mann?»
«Ja, Gud være lovet, det har jeg», sa han og pustet dypt, «ellers hadde jeg ikke holdt ut. Da hadde jeg brutt sammen for lenge siden. Men det er så vanskelig å være biskop». «Men du er nå en god biskop». «Du er nok en behagelig dommer i den saken», sa han og klappet henne på hånden. «Ja, men du skal huske på at du var biskop før jeg ble gift med deg. Da hørte jeg hva folk sa om deg. Jeg kan forsikre deg at det var mange lovord». «La nå det fare, Johanne, det betyr så lite hva folk sier både når de roser og når de riser. Jeg vet best hva slags biskop jeg er. Men det er ikke det jeg tenker på. Jeg tenker på alt det en biskop får innblikk i og som en er nødt til å vite om».
«Ja visst, jeg forstår deg så godt», sa hun. «Det må pine en rettskaffen mann og se hvordan lettsindighet og vantro brer seg både i menighetene og hos prestene». «Ja, så er det noe som er enda verre. Det er striden mellom sanne kristne. Striden mellom våre egne vakte venner og herrnhutterne er ikke til å holde ut». «Men er ikke herrnhutterne noen underlige folk? Min far sa alltid om dem at de var ikke alvorlige mennesker». «Ja, den saken har jeg diskutert med din far mange ganger. Men jeg synes han er for hard i sin dom. Det er riktig at de tar ikke lovens krav så alvorlig som vi. De sier til og med at loven gjelder ikke for dem som er frigjort i Kristus. De har heller ikke den ærbødighet for Skriften som jeg kunne ønske. Men alvorlige er de. Jeg tviler ikke på at de er personlige troende mennesker. De forkynner Kristus og ham korsfestet – –».
«Det var visst smilet som deres far ikke kunne greie. De taler alltid om gleden. En slik kristendom mente han var overfladisk». «Men det er nå bibelsk å tale myeom glede. Det gjorde englene i Betlehem også. Og Paulus skriver fra fengslet: ‘Gled eder i Herren alltid – atter sier jeg: Gled eder’. Jeg kunne misunne dem gleden». Han reiste seg og gikk inn på kontoret. Der satt han med de triste tankene. Det var så tungt dette som han var kommet inn i. Han så tilbake på de tidene da ansvaret var mindre og han hadde tid til å sysle med det kjæreste han visste – skrive salmer. Han trakk ut en skuff og tok fram en del papirer. Det var ingen som visste at han var begynt å stjele en og annen time til å skrive salmer. Ikke en gang Johanne visste det. Han bladde i bunken. Der var ikke så mange salmer, men de var av en annen art enn dem han hadde skrevet før. Det handlet om håpet. Det var så naturlig, for blikket hans ble mer og mer rettet mot det kommende. Fortiden var full av sorg og mange fall. Nåtiden hadde nok med slit og møye og vanskeligheter. Men framtiden var morgenrøden etter den lange natten.
Hans samlet seg mer og mer om Guds løfter om det som skulle komme. Trett av livet var han ikke, og arbeidet elsket han, men han lengtet så inderlig. De svære byrdene som var lagt på ham i tjenesten, ville ha myrdet ham om han skulle gå alene. Men Gud hadde vært med – Gud med oss – Immanuel. En tanke arbeidet med ham. Den hadde vært der lenge, men nå kom forløsningen. Han grep pennen og skrev:
«O du min Immanuel,
Jesus, hvilken himmelglede,
har du gjort min arme sjel,
ved ditt blods den purpurvæte!
Fiendens onde snare brast,
skjønt han tenkte den var fast».
Det var blitt stille i bispegården nå. Barna var voksne og reist ut. Det var bare de to barna som Brorson og Johanne hadde sammen som var heime. (…) Han savnet nok de andre barna, men på den annen side var det godt de var borte. For han trengte mer ro enn før. Han var ikke den samme lenger. Men det var om å gjøre for ham at arbeidet ikke led under det. Han visste hva folk sa om de gamle prester som orket lite. Han ville drive på til det siste. Han hadde like mange visitaser som før. I den seinere tid hadde Johanne vært med. Hun ville gjerne være med. Han hadde nektet, men hun ble med likevel. Nå var han glad for det.
Det var godt å ha henne å snakke med på turene. Lenge kunne de sitte tause. Men hun var straks våken, dersom han ville tale. Men hun likte ikke at han talte så mye om døden. «Det er bare å flytte», sa han en dag under en kjøretur. «Det er som å flytte til et vakrere sted. Jeg forstår så godt gamle Simeon – jeg forstår så godt at han var glad da han tok Jesusbarnet i armene sine og sa: Nå lar du tjeneren din fare herfra i fred. Jeg ville gjerne sagt det samme». Det varte en stund før Johannesvarte. Da skalv hun i stemmen. «Men døden – det er atskillelse». «Ja, ganske visst», sa han langsomt. «Ja, ja, det kan hende det er egenkjærlig av meg å tenke slik om heimferden min. Jeg må vel ikke glemme at det er noen som vil sørge». «Nei, det skal du ikke glemme», sa hun stille. «Men døden kommer ikke før, selv om jeg taler om den». «Nei, naturligvis ikke». «Om døden er en smertefull atskillelse – det skulle vel jeg vite så godt som noen – så varer denne atskillelsen kort. Det er en liten stund – et øyeblikk – så skal vi møtes igjen og det i en forklaret og herliggjort skikkelse».
De ble begge tause og satt i sine egne tanker. Han hadde lukket øynene, og det så ut som han sov. Men så talte han igjen: «Jeg tenker ofte på Pauli ord: ‘Det såes i vanære, det oppstår i herlighet. Det såes i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet’». Han tiet og ventet at hun skulle spørre. Men hun sa intet. «Det er gutten min – Nikolai jeg tenker på», sa han. «Jeg forstår godt det», svarte hun. Jeg er sikker på at når jeg møter ham igjen i Guds paradis, så er han den gode, kloke gutten – slik som han en gang var. Da skal vi gå turer i himmelen. Da skal han atter spørre og jeg svare, eller kanskje det er omvendt. I himmelen er det nok barna som er de klokeste, og han var klok allerede her på jorden. – Nei, du har ikke kjent ham som han var den gangen – –». «Du tenker ofte på ham», sa hun. «Han er aldri helt ute av tankene mine. Det er kanskje ikke riktig, men jeg vet bare det at en kunne like godt be meg la være å puste som å be meg la være å tenke på ham».
Lenge sa de ingen ting. Men tankene hans arbeidet i samme retning. «Det verste ved det – jeg mener det verste ved å reise herfra er regnskapet – evighetsregnskapet. Det er stort og tungt, særlig for oss som skulle være lærere for andre og et forbilde i liv og levnet. Når Jesus taler om tjeneren som skyldte ti tusen talenter, tenker han sikkert på forkynnerne og tilsynsmennene. Det blir svært når boken skal åpnes på den store dagen. Vi hadde så mange muligheter, men så mye er forsømt». Det ble lenge stille. Han var glad for at Johanna ikke kom med lettkjøpt trøst som så mange andre. Hun var en god medhjelper. For en gangs skyld var det hun som brøt tausheten: «Men tjenerens herre ynkedes inderlig over ham og etterlot ham gjelden».
Han grep hånden hennes og trykket den. «Ja, det er just det – og det alene». «Tror du ikke det er best å hvile nå», sa hun. «Len deg tilbake i stolen, så skal jeg ha teppene om deg». Han lot henne gjøre som hun ville. «Ja, hvile, hvile – det er godt», sa han og lukket øynene.
«Rosen mellom torner»
Sambåndet Forlag, 1951