Nå fikk Brorson det travelt med å forberede seg til det nye embetet. Bispevigselen skulle være i midten av juni. «Det blir en stor dag – vel den største jeg kommer til å oppleve», sa han til Katrine. «Du må endelig bli med».
«Jeg ville gjerne være med deg, men du vet det lar seg ikke gjøre i den tilstand som jeg er i. Jeg tåler ikke humpingen av vognene den lange veien». «Ja, men det er da et par måneder igjen ennå. Det er ikke noe bedre for deg å gå her og streve med alle forberedelsene». En morgen våknet han tidlig ved at Katrine våndet seg svært. «Hva er det, Katrine – hva er det som er i veien?» Han grep hånden hennes.
Den var våt av svette. «Det er – er veer –». Hun pustet tungt og ordene kom støtvis. «Jeg tror – tiden er – er inne –». «Ja men – ja men det er jo altfor tidlig – det skulle jo først være –». «Jeg – jeg har – kanskje likevel – anstrengt meg – for mye. – Jeg tror – du må sende bud –». Brorson var på beina i en fart og fikk vekket huset og sendt bud etter jordmoren.
Han gikk fra den ene stua til den andre og hadde ikke ro. Han visste godt at det hadde vært rettere å være i ro på kontoret i bønn til sin himmelske far, men det var uråd å være stille. Han vrei hendene og klaget. Ropene der oppe ble villere og voldsommere. Slik hadde han aldri hørt det før. Det gikk gjennom marg og bein. Plutselig stanset han og lyttet. Var ikke skrikene blitt svakere? Jo, det var tydelig. Gud skje lov og takk! Døra ble revet opp, og en av jentene kom styrtende inn. Hun var bleik og skalv over hele kroppen. «Han skulle komme med en gang!» Brorson skubbet henne til side og for ut gjennom døra, og tok trappa i store sprang. Han så mot senga hvor Katrine lå bleik med svetteperler på pannen. Leppene var blå og opptrukne, så tennene vistes. Det var som hjertet ikke ville slå.
Han måtte ta seg for, så han ikke falt. Han så på jordmoren, men det var ingen trøst å få. Med stive skritt gikk han bort til senga og knelte ned. Han tok hånden til Katrine og hvisket navnet hennes. Så ropte han høyere og høyere – et fortvilet rop. Han måtte få forbindelse med henne enda en gang. – Og så endelig – om det var et drømmesyn eller virkelighet, visste han ikke, men det kom et lite smil om munnen hennes. Det var som en liten flamme som prøver å få makt, men så igjen daler og slokner. – – –
Han satt på kontoret med hodet i hendene. En kunne lese smerten i ansiktet. Foran ham satt kapellanen, Nikolai Clausen. I over en time hadde han prøvd å tale til Brorson.«Nei, jeg kan ikke. De må forstå hvor umulig det er. Jeg har intet annet å gjøre enn å si fra meg embetet. Alt er ramlet sammen». Pastor Clausen bøyde seg framover, ansiktet fikk nytt lys innefra. «Men biskop, De må fatte mot. De har jo trøstet så mange, nå må De ikke være uten trøst selv. Om jeg bare kunne – –». Han vrei hendene sine. «Mine ord sier så lite, men la meg få lov å nevne ett av Deres egne vers: «Vårt løsen er: Rosen mellom torne…».
Brorson pustet tungt. Det var ikke et sukk, men et befriende åndedrag. Han løftet hodet og lyttet som om han hørte noen som ropte på ham. «Rosen mellom torner – Rosen mellom torner – ja», hvisket han hen for seg, «ikke bare torner, men rosen mellom torner – rosen – den yndigste rose den har vi ennå – ve oss, om vi glemte det!» Han var taus, men leppene beveget seg, og Clausen kunne se på bevegelsen hva han sa fram for seg.
«La verden kun alt fra meg tage,
la tornene rive og nage,
la hjertet kun dåne og briste,
min rose jeg aldri vil miste».
Det var ganske stille i stua. Clausen forsto at det var en hellig stund. Det var den allmektige Gud som var i denne stillheten. Hans Adolph reiste seg opp, blikket var sterkt og levende. «Ja, det er rett, vi skal fortsette – –». – – –
Brorson hadde glede av de lange reisene rundt om i stiftet. Men når han kom heim igjen, kunne det ofte komme slik tyngsel over ham. Det var klart at barna ble forsømt både åndelig og legemlig. De fikk sikkert mat nok. Men de var ikke reine, og klærne var lurvete. Husholdersken var god og mente det vel. Men reinslighet var ikke hennes sterke side. Dette grublet han mye på i lønnkammeret. Etter Katrines død hadde han aldri tenkt på nytt ekteskap. Den første som ymtet noe i den retning fikk et avvisende svar. Men tanken kom igjen. Det var kanskje falsk pietet overfor minnet om Katrine som holdt ham tilbake. Han visste at ingen kvinne kunne bli det for ham som Katrine hadde vært. Men omsorgen for barna veiet tungt.
Tankene gikk fra den ene prestegården til den andre, men hver gang stanset tankene ved frk. Johanne Riese i Agerskov. Hun var søster til fru Broder Brorson. Han hadde kjent henne lenge, og Katrine hadde og kjent henne. Han var viss om at Katrine ville han skulle fri til henne.
Da sørgeåret var forbi, kjørte han til Agerskov og bar fram ærendet sitt for pastor Riese og kona. «Tenk at begge døtrene våre skulle bli bispekoner», utbrøt fru Riese. «Det er en glede for oss å overlate datteren vår til en så from mann», sa Riese og bukket dypt. Johanne ble og satt inn i saken. Hun skiftet farge og var nokså skjelvende.«De venter med svaret?» sa Brorson. «Det er ikke så rart. Men si meg bare om De har godhet for meg». «Ja, jeg har særlig godhet for biskopen, men jeg tør ikke – ikke». «Ser jeg så farlig ut?» spurte han smilende. «Nei, nei, det er ikke det. Men jeg tør – tør ikke ta ansvaret for barna», stammet frk. Riese. Han ba henne ta plass, og han satte seg ved siden av henne og klappet henne på hånden. «Jeg er sikker på at De vil ha omsorg for barna og gi dem den hjelpen de trenger så sårt». «Jo – men» – –.
Han betraktet henne, og så et glimt av angst i øynene hennes. «Å, nå forstår jeg det. Det er ikke alle barna. Det er den eldste. Det skulle jeg ha tenkt på». Han slapp hånden hennes og sank sammen. «Jeg har visst ikke lov å be noen gå inn under åket. Jeg har levet meg så inn i det at jeg tenker ikke på hvordan det kan være for andre. Slik var det med Katrine og». Han så gammel og trett ut med ett. Han presset leppene sammen og ville reise seg, men da grep hun hånden hans. «Jo, jeg tør – jeg vil gjerne», sa hun og øynene lyste. «Jeg tror det er Guds vilje at jeg skal gjøre det. Det kan ikke bli verre for meg enn for Katrine». – – –
Nå kom det nytt liv i huset. Johanne var ikke selv noen livlig natur, men hun forsto å sette andre i godt humør. Brorson fikk igjen sin gamle munterhet. Lutten kom og fram igjen. Lenge hadde den hengt ubrukt. Nå ble den brukt i en og annen ledig stund. En ettermiddag var lutten i funksjon, og de hadde det riktig hyggelig. Da kom Søren Engbjerg på besøk. Det var en meget alvorlig mann. Av og til kom han og talte med biskopen om åndelige ting. Han var en tung natur, men ærlig og skvær. Han hadde lett for å bli sur, og det hadde Brorson sagt til ham flere ganger.
Søren Engbjerg så seg om i stuen med et strengt blikk før han satte seg. Han ble vàr instrumentet som Brorson hadde i fanget. «Nå, dere driver med musikk», sa han og kastet med hodet i retning av instrumentet. «Den tingesten der minner meg om dem som spillemennene brukte den tiden jeg levet i synden og gikk på dans». «Da har du nok dårlig hukommelse, Søren Engbjerg», sa Brorson og smilte. «Slikt instrument har spillemennene aldri brukt. Ser du ikke at det er en lutt. Jeg kan fortelle deg at vår kjære lærefar, Martin Luther, ofte spilte på lutt». Søren åpnet øynene litt mer, men mistenksomheten var ikke helt overvunnet ennå.«Kan den brukes i tjenesten for det gode?» spurte Søren. «Ja, det er sikkert, vi synger til Guds ære. Det lyder ikke verdslige og syndige sanger i bispegården». «Nei, det vil jeg helst ikke tro». Det ble trykkende stille en stund. Søren så seg om i stuen. «De er en lykkelig mann, biskop Brorson».
«Det har du rett i, Søren Engbjerg. Gud har gitt meg meget godt – en flokk sunne og gode barn» –. «Ja, og vakre møbler», sa Søren og ble sur igjen. «Ja, det og», innrømmet Brorson. «De har sunget så gripende om korset og lidelsen, kjære biskop, men De kjenner sikkert ikke mye til det selv». Brorson fòr sammen som om han hadde fått et slag. Han ville gi et skarpt svar, men tok seg i det. I stedet reiste han seg og sa: «Kom med meg, Søren Engbjerg!» Søren så forskrekket opp. «Hva var det biskopen sa?» «Jeg sa: kom med meg!» ropte Brorson i skarp kommandotone. Han gikk foran, og Søren fulgte skjelvende etter. De gikk opp trappene og bortover den lange gangen på loftet uten å si et ord. Brorson lukket opp en luke og sa: «Se!»
Søren nærmet seg engstelig og så inn, men han fòr med en gang et steg tilbake. «Å, det hadde jeg glemt. Jeg har nok hørt at din sønn er blitt sinnssyk, men jeg hadde glemt det. Tilgi meg – for Jesu skyld!» Brorson lukket døren og la armen om skulderen på Søren. De gikk stille ned igjen. «Vi kjenner så lite til hva de andre har å bære, Søren. Derfor skulle vi være sparsomme med å dømme hverandre».
Utdrag fra «Rosen mellom torner»,
Sambåndet Forlag, 1951
Forts. i neste nr